De globale følgene av krigen mellom Israel og Hamas

WASHINGTON D.C: Det er igjen krig i Midtøsten. Nesten en måned etter Hamas-krigernes voldelige angrep, fortsetter Israels militære gjengjeldelse med en stadig mer intensiv bakkeoffensiv i Hamas-kontrollerte Gaza.

For mennesker som lever i Israel eller som har familie der – som meg – er dette en dypt personlig krise. Samtidig identifiserer mange mennesker rundt om i verden seg med de tusenvis av palestinere som har blitt drept av israelske luftangrep. Men utover de personlige forbindelsene, er dette også en geopolitisk krise, som muligens har enda mer dyptgripende og vidtrekkende globale følger enn krigen i Ukraina.

De mest umiddelbare følgene vil merkes i Midtøsten. I årevis har Israels statsminister Benjamin Netanyahu ført en politikk basert på visse villfarelser – en illusjon som nå har blitt knust. Den største av disse feiloppfatningene var forventningen om at Israel kunne normalisere relasjonene til den arabiske verden uten å gripe fatt i det palestinske spørsmålet, som han tilsynelatende trodde ville forsvinne av seg selv, men som viste seg å være ren ønsketenkning.

Konflikten vil også ha alvorlige følger utenfor Midtøsten.

Nå har det blitt umulig å ignorere palestinernes sak. Uansett utfall av offensiven i Gaza, vil Israel måtte foreta en seriøs selvransaking og muligens revurdere sin strategi med tanke på den døende fredsprosessen i Midtøsten. Saudi-Arabia var i ferd med å normalisere relasjonen til Israel. Men nå vil nok landet kreve visse innrømmelser på vegne av palestinerne før de er villige til å fortsette prosessen så de ikke pådrar seg harme fra egen befolkning og befolkningen i den muslimske verdenen for øvrig.

Israel har en ubestridelig rett til selvforsvar. Men det er fare for at Netanyahu, i sin desperasjon etter å gjenvinne kontrollen over narrativet og bevare sin politiske posisjon, vil trekke ut krigen eller anspore til regional eskalering. Israels formelle forbundsfeller i golfen sitter nå på gjerdet.

Netanyahu håper nok derfor at han kan gjenopprette sin foretrukne geopolitiske konstellasjon – Israel og de sunni-arabiske statene mot Irans «motstandsakse» – og dermed nok en gang redusere palestinerne og deres sak til et sidespor i en mye bredere konfrontasjon.

Konflikten vil også ha alvorlige følger utenfor Midtøsten. En av de største taperne vil være Ukraina. Volden og lidelsene som det ukrainske folket utsettes for, fremstår ikke lenger så uvanlig og unikt. Bildene fra Gaza er like hjerteskjærende som de vi har sett fra Kharkiv og Mariupol. Og etter at krigen i Gaza brøt ut, fremstår krigen i Ukraina som en «lokal» europeisk konflikt for mange mennesker rundt om i verden.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i fjor, sto de europeiske landene svært samlet.

Ukraina er avhengig av fortsatt støtte fra det internasjonale samfunnet for å kunne overleve. Alt som tar oppmerksomheten bort fra denne kampen er derfor dårlig nytt for ukrainerne. Og dersom krigen mellom Israel og Hamas eskalerer, og Iran blir delaktig i denne striden, kan innvirkningen på oljeprisene gjøre det dyrere for Vesten å opprettholde sanksjonene rettet mot russisk energi.

For Europa, mer generelt, skaper krisen i Gaza flere utfordringer. For det første, har den avdekket dype problemer og mulige bristepunkter i Frankrike, Tyskland og Storbritannia. I Frankrike har man registrert flere antisemittiske hendelser de siste tre ukene enn i hele fjor. Samtidig har krigen mellom Israel og Hamas bidratt til økt fragmentering i andre EU-land.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i fjor, sto de europeiske landene svært samlet. Men oppmerksomheten til europeiske ledere blir nå dratt i flere retninger: mot Ukraina, Nagorno-Karabakh (som Aserbajdsjan nylig tok tilbake etter en 24-timers militær offensiv) og Gaza. Under avstemningen sist uke om en FN-resolusjon for en humanitær våpenhvile i Gaza, stemte EUs medlemsland på tre ulike måter.

Slik sett er et større engasjement i Midtøsten det siste USA trenger.

EUs uklare og ukoordinerte respons på krigen mellom Israel og Hamas gjør at Kinas kraftige reaksjon blir enda mer lagt merke til. Etter Russlands invasjon av Ukraina, forsøkte Kina å forbli nøytral. Denne gangen, derimot, uttrykte Kina raskt støtte til palestinerne. Kinas respons er ledd i landets forsøk på å bygge bedre relasjoner til det globale sør. Og kinesiske diplomater ivrer utvilsomt etter å fremheve vestlig dobbeltmoral – Israel versus Russland, palestinerne versus ukrainerne – i løpet av de kommende ukene og månedene.

Men å velge side kan føre til komplikasjoner for Kina. Mest åpenbart kan en mer omfattende regional konfrontasjon forstyrre den skjøre freden Kina klarte å fremforhandle mellom Iran og Saudi-Arabia.

Når det gjelder USA, har det nærmest blitt en klisjé å beskrive amerikanernes erfaringer i Midtøsten med en replikk fra Gudfaren 3: «Just when I thought I was out, they pull me back in!» Dette passer spesielt godt til dagens situasjon. USAs president Joe Biden (og den amerikanske administrasjonen) har vist langt mer disiplin og besluttsomhet i arbeidet med å fremme en utenrikspolitisk vending – å flytte fokus fra Midtøsten til Asia – enn sine forgjengere, Barack Obama og Donald Trump. Men nå er regionen igjen på toppen av amerikanske politikeres dagsorden.

Ingen – med mulige unntak av Hamas og Netanyahu – har interesse av å trekke ut eller utvide konflikten som nå pågår i Gaza.

Så langt har Biden gjort klokt i å balansere støtten til Israel med oppfordringer til israelerne om å utvise mer tilbakeholdenhet i deres svar på Hamas-angrepet. Og Bidens beslutning om å kombinere hjelp til Ukraina med støtte til Israel i én enkelt nasjonal sikkerhetspakke gjør det mulig å overvinne motstand fra republikanske lovgivere som har vært nølende til å støtte Ukraina.

Likevel må Biden gå på stram line. Ukraina utgjorde allerede fra før en uønsket distraksjon fra USAs høyeste prioritet: den strategiske rivaliseringen med Kina. Slik sett er et større engasjement i Midtøsten det siste USA trenger.

Ingen – med mulige unntak av Hamas og Netanyahu – har interesse av å trekke ut eller utvide konflikten som nå pågår i Gaza. Man kan håpe at relevante aktører innser at de har felles interesser og samarbeider for å fremme dem. Det betyr, mer enn noe annet, å få en slutt på konflikten så raskt som mulig uten ytterligere eskalering. Og når Hamas’ militære fløy har blitt fjernet og israelske gisler frigjort, betyr det å presse på for en politisk løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Det er ingen annen måte man kan garantere Israels langsiktige sikkerhet på.

 

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org