De tre store

Når fagforeninger skal forhandle om bedre arbeidsvilkår, spør de først medlemmene hva de skal prioritere. Det kan komme svært mange forslag, men som regel blir de stående disse tre: Lønn, pensjon og arbeidstid. Størst av dem er lønn. Men med jevne mellomrom forhandles det også om de to andre.

Arbeidsfolk vet dette. Derfor krever arbeidsfolk med jevne mellomrom at pensjonene styrkes.

Pensjon er samfunnets svar på den trusselen som har truet menneskets verdighet siden tidenes morgen, alderdomsfattigdom. Før sivilisasjonen kom med universelle pensjonsordninger, var de som ble så gamle at de ikke kunne jobbe, overlatt til å bli forsørget av sine egne barn, eller de måtte tigge om veldedighet. En skikkelig pensjonsordning er en verdighetsmaskin som gir makta over eget liv tilbake til de eldre.

Arbeidsfolk vet dette. Derfor krever arbeidsfolk med jevne mellomrom at pensjonene styrkes. Fra vi fikk Folketrygden som bunnplanke for over femti år siden, til vi fikk obligatorisk tjenestepensjon i 2006, og til denne ble styrket til å gjelde fra første krone så seint som i år.

Nå står kampen om å øke innskuddssatsene som bestemmer hvor mye arbeidsgiver sparer til de ansattes pensjon. Lovens minimum er to prosent av lønna. LOs kongress har vedtatt at det er et mål å doble den til fire prosent. Det høyeste en arbeidsgiver kan trekke fra på skatten er for øvrig sju prosent. Mer om det lenger ned.

Det gir jo et lite strekk i laget, for å si det pent.

Tiden jobber for arbeidstakerne her. Det er stadig flere som klarer å forhandle seg fram til høyere satser. Handel og Kontor klarte nettopp å forhandle fram at satsen for de ansatte i MENY-butikkene skal økes til fem prosent. Bravo. I Fagforbundet streiker de ansatte i private barnehager akkurat nå, for å få sju prosent.

Jo flere som klarer å øke sine satser, jo lettere blir det for de som står igjen på to prosent å forhandle sin pensjon opp. Du kan sammenligne det med den femte ferieuka. Den er det faktisk bare ansatte i tariff-organiserte bedrifter som har krav på, men så godt som alle uorganiserte bedrifter har likevel også fem uker ferie. Tyngdeloven gjelder, de ansatte hadde ikke funnet seg i bare fire uker, pluss Grodagen, i 2022.

Hvis alle hadde hatt samme innskuddssats, hadde det selvsagt vært enda lettere å forhandle dem opp. Da hadde de høytlønte og lavtlønte sittet i samme båt og hatt insentiv til å samarbeide. Nå er det slik at de med de høyeste lønningene også har de høyeste prosentsatsene i pensjonssparing. Det gir jo et lite strekk i laget, for å si det pent.

Hvis du ikke har hørt om den andre, høyeste satsen, skyldes det sannsynligvis at du ikke tjener nok til at du kvalifiserer til denne rause pensjonssparingen.

Hva slags pensjon har direktørene som forhandler på vegne av arbeidsgiverne her i landet? Det skal jeg si deg. De har 7+25,1. Hva er det andre tallet der, spør du kanskje? Jo, det fungerer slik: De har sju prosent fra første krone. Men i tillegg sparer arbeidsgiverne deres 18,1 prosent av den delen av lønna som er over et visst beløp, for tiden 791.896 kroner.

Vi tar det igjen: Maksimalsatsene som jamnt over gjelder for de med de høyeste lønningene, er 7 prosent pensjonsinnskudd opp til 791.896 kroner og 25,1 prosent (7+18,1) pensjonsinnskudd av det som er over dette lønnsnivået. Hvis du ikke har hørt om den andre, høyeste satsen, skyldes det sannsynligvis at du ikke tjener nok til at du kvalifiserer til denne rause pensjonssparingen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 24. oktober 2022.)