Demokrati, hvilket demokrati?

NEW YORK: Nesten alle er enige om at republikanerne har økt sine muligheter til å vinne presidentvalget i november etter at USAs president, Joe Biden, gjorde en svært dårlig figur i debatten med Donald Trump.

Trump løy og kom med sine sedvanlige tirader. Men han framsto som energisk og i full vigør. Biden hadde noen gode poenger, men han snakket og så ut som en forvirret gammel mann.

Selv om Biden trekker seg fra valgkampen, vil faren for en destruktiv ny periode med Trump som president være like stor som før.

Når alt kommer til alt, kan de gode poengene til Biden bety lite. Som Frank Luntz, en dreven republikansk valgkamprådgiver, skrev i New York Times, er det ikke fakta eller politikk – eller om den ene klarer å slå hardere fra seg enn den andre – som betyr noe. Det er hvilke følelser Biden og Trump vekker hos velgerne.

Det er ingen tvil om at demokratiske velgere følte seg ille til mote etter å ha sett denne katastrofen utfolde seg.

Biden har erkjent at han ikke gjorde noen god figur, men fortsetter å argumentere for at en ny presidentperiode med Trump utgjør en eksistensiell trussel mot det amerikanske demokratiet. Et liberalt demokrati kan ikke fungere uten et uavhengig rettsvesen, en fri presse og et upartisk statlig byråkrati.

Biden tror på disse grunnleggende demokratiske bærebjelkene. Trump planlegger på sin side å fylle embetsverket med lojale tilhengere. Han ønsker å bruke rettsvesenet og justisdepartementet som et politisk verktøy mot sine fiender. Han hater pressen. Og han flørter med politisk vold.

Hvis Trumps trussel mot demokratiet er reell, noe jeg tror den er, vil amerikanere som bryr seg om deres styresett sikkert foretrekke en skrøpelig gammel demokrat framfor en autoritær demagog. Selv om Biden trekker seg fra valgkampen, vil faren for en destruktiv ny periode med Trump som president være like stor som før.

Biden er av den gamle skolen.

Mange mennesker, spesielt de som føler seg tiltrukket av Trumps demagogi, kan uansett mene at det amerikanske demokratiet er et kraftløst og korrupt system styrt av egoistiske eliter som bare later som om de bryr seg om vanlige folk.

Slike følelser er utbredt blant middelaldrende hvite mennesker med røde MAGA-caps som deltar på Trumps valgmøter. Vi finner lignende oppfatninger blant noen afroamerikanske og latinamerikansk velgere – og blant misfornøyde unge velgere.

De føler seg sviktet av demokrater som ikke holder løftene sine.

Men en meningsmåling som ble gjennomført nå nylig blant velgere i vippestater, antyder at amerikanere faktisk bryr seg om demokratiet: 61 % anser trusler mot det amerikanske demokratiet som ekstremt viktig. Forbløffende nok mener 44 % av disse velgerne at Trump vil gjøre en bedre jobb med å håndtere denne faren, mens 33 % stoler mer på Biden.

Dette reiser spørsmålet om hva folk mener med demokrati. I et velfungerende liberalt demokrati stemmer velgerne på politikere som representerer deres interesser. Vinnerne har rett til å styre, men ikke til å diktere fra oven.

Det betyr at politiske ledere bør ta hensyn til de som stemte på partiene som tapte, eller som ikke stemte i det hele tatt, og løse motstridende interesser med debatt og kompromiss.

Trump nører opp under denne frykten og overdriver denne faren.

Biden er av den gamle skolen: Han tror fortsatt på forhandlinger og er villig til å klappe noen personer på skulderen, snakke med de rette folkene og til og med legge press på enkelte personer når det er nødvendig for å komme til en slags enighet.

For folk med en annen oppfatning av demokrati, kan dette virke som måten korrupte eliter vanligvis gjør ting på. De føler at folkets stemme ikke blir hørt, at politiske ledere ikke klarer å ta avgjørelser, at løfter ikke holdes og at radikale endringer er umulige. Det de ønsker er «direkte demokrati» der en sterk leder snakker på vegne av folket uten å måtte forholde seg til de egoistiske folkevalgte representantene i Kongressen.

Fascisme er et eksempel på direkte demokrati. Dezisionismus – lederen bestemmer – var uttrykket som ble brukt i Nazi-Tyskland (og tilsvarende i Mussolinis Italia). Dette ble ansett som demokratisk fordi lederen er folkets direkte og eneste representant. Han står, i en svært reell forstand, over loven. Carl Schmitt, den tyske juristen som rettferdiggjorde denne typen styre, skrev at Hitler som der Führer «skaper lov i kraft av sitt lederskap som øverste dommer».

Kommunisme, som posisjonerte seg som fascismens ubøyelige fiende, var en annen variant av direkte demokrati. Partiet, og spesielt dets leder, var folkets, eller proletariatets, stemme. Både fascismen og kommunismen ønsket å avskaffe politisk konflikt gjennom voldelig opprettelse av en monolittisk stat, i stedet for gjennom forhandlinger.

Kommunister ønsket å eliminere klassefiender, slik at bare proletariatet sto igjen, mens nazistene hadde som mål å skape et «rase-rent» samfunn.

Siden han blir oppfattet som folkets sanne stemme, anses han også som en «ekte» demokrat.

De fleste av de amerikanske velgerne som mener at Trump er den beste forsvareren av demokratiet, er verken fascister eller kommunister. Bare tanken på dette vil forferde dem. Men de har nesten helt sikkert en sterk oppfatning om hvem som utgjør det ekte amerikanske folket: gudfryktige, hardtarbeidende og mest sannsynlig hvite mennesker.

Og de bekymrer seg for at disse vanlige amerikanerne blir fortrengt av ulovlige innvandrere og at deres levesett trues av nye ideer om kjønn, rase og seksualitet som har sitt utspring i eliteuniversiteter.

Trump nører opp under denne frykten og overdriver denne faren. Hans påstand om at amerikanske domstoler ikke bare angriper ham, men også alle rettenkende amerikanere, er et budskap han, urovekkende, når fram med.

Siden han blir oppfattet som folkets sanne stemme, anses han også som en «ekte» demokrat.

Som følge av dette, kan det hende at det liberale demokratiet ikke vil tåle fire år til med Trump som president.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org