Et levende og kjempende demokrati krever at vi bruker mer enn stemmeretten.
NRK sender denne høsten en TV-serie om det rasistisk motiverte drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001. Serien setter i gang mange tanker, også om hva drapet gjorde med oss som samfunn. Selv husker jeg følelsen av at Norge endelig våknet, etter at nazister i årevis hadde herjet med kniver, økser, skytevåpen og bomber i små og store norske byer. Mye av det ble avfeid som «guttestreker», og i de fleste norske medier ble nazistene konsekvent omtalt som «nasjonalister».
Bildet av Benjamin ble et symbol på hva fascismens og rasismens fasit er: Vold, terror og drap.
Etter drapet på Benjamin skjedde det noe; det var som om Norge ble rystet i grunnvollene. Mange trakk fram Arnulf Øverlands dikt fra mellomkrigstiden, «Du må ikke sove», og selv Frp-ledelsen møtte opp i det store fakkeltoget på Youngstorget. Det ble satt inn ressurser på å få ungdom ut av de nazistiske organisasjonenes klør, og bildet av Benjamin ble et symbol på hva fascismens og rasismens fasit er: Vold, terror og drap.
Ti år etter drapet, 22. juli 2011, fikk vi nok et bevis på det. Siden den gang har en lang rekke av unge menn overtatt stafettpinnen, motivert av konspirasjonsteorier og overmennesketenkning. Det som forener dem er en drøm om å gjenskape en forestilt fortid, med trange, overskuelige rammer for hva det vil si å være et menneske og en mann. Anders Behring Breivik, Philip Manshaus, Zaniar Matapour og terrorister som har angrepet moskeer, synagoger, skeive og kvinner har mye mer til felles enn hva det er som skiller dem.
For to måneder siden skjedde det igjen, da Tamima Nibras Juhar ble drept på grunn av hudfargen og troen sin. Men volden vi ser nå, kommer ikke lenger bare i form av det vi (feilaktig) har kalt «soloterrorisme».
Forrige helg tok om lag to prosent av amerikanerne – svimlende 7 millioner mennesker – til gatene.
I vårt naboland har fascistiske aktivklubber de siste dagene terrorisert innvandrere i svenske bygater, med flere grove overfall. I Storbritannia har store horder av sinte menn – mange av dem dømt for partnervold – angrepet asylmottak og brune mennesker, under påskudd av å skulle beskytte britiske kvinner. De er blitt heiet fram av verdens rikeste mann, Elon Musk, som oppfordrer britene til å forberede seg på borgerkrig, og som har signalisert en sterk vilje til å kjøpe europeiske demokratiske valg, slik han kjøpte det amerikanske. Daglig kan vi nå se bilder av hva det førte til: Maskerte og bevæpnede menn som kidnapper brune mennesker på åpen gate i USA – nå som offentlige tjenestemenn.
I Storbritannia sier lederen for Det konservative partiet at de vil opprette et britisk ICE om de kommer i regjeringsposisjon. Også i andre land ser vi at det politiske sentrum blir skjøvet kraftig mot høyre, og at de som har mest ressurser til å stå imot, bøyer seg, eller framstår som nølende og usikre.
Heldigvis er det mange helt vanlige mennesker som gjør det motsatte. Forrige helg tok om lag to prosent av amerikanerne – svimlende 7 millioner mennesker – til gatene. Vi ser Generasjon Z reise seg i flere land med en styrke som har overrasket mange, og begynner man først å se etter tegn på motstand, blir lista raskt lang.
Hvordan står det så til her i Norge?
Erfaring viser at vedvarende press fra 3,5 prosent av befolkningen er nok til å velte selv etablerte diktaturer. Amerikanerne er med andre ord på rett vei. De viser at de ikke er redde, og at de er klare til å kjempe for demokrati og menneskerettigheter.
Hvordan står det så til her i Norge? For et par uker siden ble vennene til Tamima intervjuet i Aftenposten. De uttrykte sorg og bekymring, og slo alarm. «Vi savner et tydelig budskap fra de som leder landet», sa de. «Politikere fra de fleste partier var her på markeringen, men etter det er det blitt stille».
Stillhet er ikke et resultat av noens handlinger, men av manges. Når det blir stille, betyr det at de fleste holder seg tause. Spørsmålet er da: Hvorfor?
Altfor mange sier de har opplevd et «væromslag», der det å tilhøre en minoritet er blitt negativt og problematisk.
De siste par årene har jeg møtt svært mange mennesker som sier de er blitt forsiktigere med å si hva de mener. Noen fordi de frykter kommentarfeltenes trakassering, andre fordi de er ubekvemme med en debattkultur som minner om Charlie Kirks mye hyllede «debatt»-stil, der det handler om å eie motstanderne og drite dem ut. Altfor mange sier de har opplevd et «væromslag», der det å tilhøre en minoritet er blitt negativt og problematisk.
Denne frykten og tausheten kan raskt bli selvforsterkende, fordi den gjør oss enda mer ensomme og engstelige. Når vi blir redde, reagerer mange av oss med freeze eller flight, ikke fight.
I boka «Sammen bekjemper vi fascismen» skriver jeg om den normaliseringen som er i ferd med å pakke inn det vi for kort tid siden kalte ekstremisme, og om hvordan den henger sammen med fryktkulturen ytre høyre forsøker å spre. Jeg skriver også om hva vi kan gjøre for å motvirke den – ikke som en individuell strategi, men en kollektiv.
Å gjøre motstand betyr å ta stilling for demokrati, rettsstat, ytringsfrihet og menneskerettigheter.
Forfatteren Masha Gessen trakk nylig en parallell mellom det som har skjedd i hens forrige hjemland, Russland, og det som foregår i USA. «Vi befinner oss i den farligste fasen», sa Gessen, «i normaliseringsfasen. Det vi må gjøre, er å fylle alt det rommet som kan fylles, vi må gjøre motstand, nekte å normalisere».
Det er her kampen står, også i vårt fredelige hjørne av verden. Å gjøre motstand betyr å ta stilling for demokrati, rettsstat, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Det betyr å holde folk ansvarlige når de gjemmer seg bak ytringsfriheten for å spre hat og konspirasjonsteorier, og å ta til motmæle når de forsvarer eller bortforklarer menn som Trump, Kirk, Netanyahu og Putin.
Hva gjorde du da det gjaldt?
Filosofen Hannah Arendt har påpekt at de fleste som medvirker til onde handlinger, aldri selv tar noe aktivt valg om å være gode eller onde – de blir bare med på ferden. Generasjonen hun tilhørte, våre beste- og oldeforeldre, innså for seint at de måtte bli et kjempende demokrati. At demokratiet krever hardt arbeid, masse kjærlighet og at mennesker engasjerer seg – og at de ikke lar antidemokratiske krefter ødelegge demokratiet med demokratiets virkemidler.
Med mindre fascistene vinner, og dermed kan skrive historiebøkene våre barnebarn skal lese, vil vi også en dag bli spurt, slik etterkrigsgenerasjonen spurte sine foreldre og besteforeldre: Hva gjorde du da det gjaldt?
Svaret på det spørsmålet formulerer vi sammen, her og nå.
Kommentarer