Demokratiet utfordres av algoritmestyrte konspirasjoner

«Jeg bare spør,» sier Document-redaktør Hans Rustad og spekulerer i sin egen podkast på om det er PST som står bak hetsen av AUF-leder Gaute Skjervø. Rustads spekulative konspirasjon er ikke enestående. «Utøya var dessverre en planlagt affære», hevder en bruker i en kommentar på Facebook-gruppen «Nei til Arbeiderpartiet ved neste valg».

Demokratiet forutsetter nemlig noe mer enn ytringsfrihet. Det forutsetter et felles kunnskapsgrunnlag.

15 år etter det brutale terrorangrepet lever konspirasjonsteorier om at det var en såkalt falskt flagg-operasjon i beste velgående ute på nettet. Det er bare to av en mengde falske nyheter og konspirasjoner som lever der ute på nettet. Redaktørstyrte medier spiller en stadig viktigere rolle i demokratiet, men de store plattformene gjør jobben deres vanskeligere.

Medieforskeren Jostein Gripsrud, som har skrevet historien om norsk offentlighet, mener at digitalisering har endret offentligheten på mange og dels gjennomgripende måter. Det har skapt en fragmentert offentlighet, hvor konspirasjoner i større grad får florere, de spres lettere og det er vanskelig å si dem imot. Det er en fare for demokratiet.

Hun er bekymret over utviklingen i den digitale offentligheten.

Misforstå meg ikke. Kontrære meninger har også en plass i offentligheten. Det å være kritisk til innvandring, for eksempel, er et helt legitimt politisk standpunkt. Vi skal kunne være uenige om politiske løsninger, men når det blir stilt spørsmål ved det som faktisk har skjedd, så har vi et større problem.

Demokratiet forutsetter nemlig noe mer enn ytringsfrihet. Det forutsetter et felles kunnskapsgrunnlag. Vi må kunne være dypt uenige om skattepolitikk, innvandring, klimapolitikk eller skole, men vi må ha noen felles referansepunkter å diskutere ut fra. Hvis ikke blir den demokratiske samtalen stadig vanskeligere.

Medieforskeren Bente Kalsnes kommer inn på dette i boken «Falske nyheter». Hun er bekymret over utviklingen i den digitale offentligheten. Når det blir vanskeligere skille mellom hva slags informasjon vi kan stole på eller ikke, har vi et alvorlig problem. Falsk og manipulert informasjon kan utfordre grunnleggende funksjoner i et demokrati, som er avhengig av mangfoldig tilgang til informasjon for å kunne ta opplyste valg og beslutninger.

Fragmenteringen gjør at motstemmene ikke møter konspirasjonene, slik de ville gjort i avisen. De er på to forskjellige steder.

Falske nyheter, konspirasjonsteorier og desinformasjon er ikke nye fenomener. Det nye er hvor lett det er å produsere og distribuere og hvor vanskelig det er å ta livet av dem. Man skal ikke gå langt ned i en facebooktråd før man kommer over usannheter eller halvsannheter, konspirasjoner og anklager om landssvik. Dermed står vi igjen med en følelse av at internett har forvrengt offentligheten til et sted hvor folk ikke lenger klarer å enes om en felles virkelighetsforståelse.

I et liberalt demokrati som det norske, er vi avhengig av god tilgang til kvalitetssikret informasjon for å kunne ta opplyste valg og beslutninger. Hvis vi ikke er enige om helt grunnleggende fakta, blir det vanskeligere for demokratiet å fungere.

Samtidig lever vi i en verden hvor folk i økende grad bruker sosiale medier som en inngangsport til nyheter. Utfordringen med det er at eierne av de store plattformene – Meta, Alphabet, SpaceX – nekter å ta redaktøransvar for det som publiseres på deres plattformer.

Dermed får falske nyheter og usannheter florere, uten at de blir ansvarliggjort, stikk i strid med tradisjonelle presseetiske regler. Her ligger de sosiale medienes ytringsfrihetsparadoks. Fragmenteringen gjør at motstemmene ikke møter konspirasjonene, slik de ville gjort i avisen. De er på to forskjellige steder.

Pressens rolle i samfunnet undergraves av et lite antall teknologiselskaper som kontrollerer oppmerksomhet, synlighet og distribusjon.

I denne fragmenterte og algoritmestyrte offentligheten har plattformene tilnærmet monopol. Pressen spiller en viktig rolle, men de slipper ikke gjennom når plattformene prioriterer de som roper høyest og sier det mest outrerte. Å komme til orde med fakta, passer ikke inn i plattformenes algoritmer.

Pressens rolle i samfunnet undergraves av et lite antall teknologiselskaper som kontrollerer oppmerksomhet, synlighet og distribusjon og hvor noen av dem er åpent fiendtlige mot journalister. Derfor må ansvarlige myndigheter i mye større grad stille krav til plattformselskapene.

Det betyr åpne standarder, et tydelig skille mellom infrastruktur og innhold og begrensninger i markedsmakt. Samtidig trengs en ansvarliggjøring av plattformene for det innholdet de sprer. Hvis vi ikke bryter opp Facebook, Google, X og TikToks monopol på offentligheten innen kort tid, blir veien tilbake til en åpen og demokratisk samtale, som er basert på et sett med felles verdier, mye lengre.