Demokratikamp er kulturkamp

Kan kultur spille en rolle som motstand mot de antidemokratiske kreftene vi ser i Europa i dag? Dette spørsmålet stilte Kulturrådet som utgangspunkt for et møte under Arendalsuka nylig. Norge gir mye kulturstøtte til sentral- og østeuropeiske land gjennom de såkalte EØS-midlene. Men hva skal man gjøre når noen land går inn for å styre eller sensurere kulturen ved ikke å støtte kritiske kulturuttrykk? Forfatter og journalist Simen Ekern ble invitert til å holde foredrag. Her er hans svar: 

 

Svaret er ja. Kultur kan spille en rolle som motstand mot de antidemokratiske kreftene vi ser i Europa i dag. Men svaret blir ikke komplett hvis vi ikke svarer på et annet spørsmål samtidig: Kan kultur spille en rolle i undergravingen av det liberale demokratiet vi har tatt for gitt i Europa i noen tiår nå? Svaret på det er også ja.

Først motstanden mot de antidemokratiske kreftene: Det kulturelle samarbeidet som finnes i Europa, ikke minst det som koordineres av forskjellige EU-institusjoner, har ofte hatt et politisk siktemål, og har vært verdifullt og virkningsfullt i mange sammenhenger. Det politiske har gjerne vært av overordnet art – utfra en ide om at kultur kan virke som en sammenbindende kraft.

 

Hitling fra paven

Jeg tenkte på det igjen for noen måneder siden, da jeg intervjuet den karismatiske borgermesteren i Palermo, Leoluca Orlando, som nylig mottok den prestisjefylte kulturutmerkelsen Heinrich Heine-prisen i Tyskland. Prisen deles ut til en kulturpersonlighet som har utmerket seg også ved å fremme sosialt og politisk framskritt, legge til rette for internasjonal forståelse og kulturutveksling.

Orlando fortalte at den sicilianske byen har endret seg mer enn noen annen by de siste årene, mye takket være kulturen. For eksempel er Palermo er kulturhovedstad i Italia, og i fjor fant det store kunstarrangementet Manifesta sted der.

«Fra å være en by som var styrt av mafiaen og mafiaens venner, har Palermo blitt kulturens hovedstad, en by som respekterer menneskers rettigheter, og som tar i mot dem som vil leve her. Jeg har innbyggerne med meg i mitt syn», sa Orlando, og snakket om sin egen motstand mot den strenge innvandringspolitikken som føres av Italias regjering.

Når elitenes språk bryter anstendighetens grenser, fører det til mer og mer fysisk vold.

71-åringen var ikke redd for å ta i bruk de virkelig dramatiske beskrivelsene for å forklare hvor alvorlig han synes situasjonen er i Italia nå. Som denne uttalelsen: «I Tyskland på 1930-tallet kunne bare den med «tysk blod» være innbygger. Så lenge tyskerne ikke hadde løst sine egne problemer med mat, husvære og arbeid til tyskere, måtte alle andre drives ut av det tyske Riket. Det minner ganske mye om der vi er i Italia i dag, synes du ikke?»

I forrige uke fikk han støtte av selveste Pave Frans: Den som snakker om «mitt land først», minner om Adolf Hitler i 1934, sa paven. Da snakker vi frisk hitling.

Det høyrepopulistiske partiet Lega, ledet av Matteo Salvini, er blitt Italias største parti på meningsmålingene, og har nesten doblet oppslutningen siden i mars ved å snakke uavbrutt om sikkerhet og innvandring. Men Orlando fikk altså 46 prosent av stemmene i sin by ved forrige valg, og vant dermed allerede i første runde. Det er mulig folk flest i Palermo ikke er som andre slags folk flest, men Orlando tror lokalpolitikere mange steder ser at innvandring, integrasjon og sikkerhet henger sammen på andre måter enn høyttalende «patrioter» på nasjonalt plan hevder.

Kulturen kan være motoren i en kamp for et bedre samfunn, sa regissøren Wim Wenders i talen da Leoluca Orlando fikk Heinrich Heine-prisen.

Det er nok sant. Men er det for enkelt, slik bildet ser ut i dag?

 

Når kulturkamp blir drap

En av Orlandos tilhengere var den tidligere borgermesteren i Gdansk, Pawel Adamowicz, som nylig ble drept. Da den ultranasjonalistiske bevegelsen Allpolsk ungdom utstedte et «politisk dødssertifikat» noen år før han ble knivstukket, «døde» borgermesteren av «multikulturalisme, liberalisme og dumhet». Det var jo bare et utsagn, så klart, ingen handling, men som Adamowicz fortalte i et intervju med den italienske avisen La Repubblica for et par år siden: «Fysisk mishandling er vanligvis noe som skjer i etterkant av verbal vold. Når elitenes språk bryter anstendighetens grenser, fører det til mer og mer fysisk vold. Dessverre er ikke dette en teori, det er virkeligheten.» 13. januar i år ble han knivstukket og drept av en psykisk syk mann som stormet scenen under et arrangement i Gdansk.

 

Trusselen Billy Elliot

Dette er de virkelig dramatiske utslagene av debatten. Men det som skjedde i Gdansk, handler også om en bredere kritikk av det liberale, det «politisk korrekte» vi ser i hele Sentral- og Øst-Europa, men også i stor grad i mange vestlige land. Kulturen er et kjernepunkt her. Det handler om nasjonal identitet, familieverdier, homofili, kristendommens rolle, men også kunst og litteratur. En del av dem som kritiserer eliten i dag, eller de liberale elitene, eller de politisk korrekte, osv., kritiserer gjerne også samtidskunst, for eksempel. Man later som om det finnes en dominerende kunstelite som er enda en bit av en slags samlet front mot det nasjonale, mot tradisjonene, mot det egentlige livet.

Dette tror jeg vi kommer til å se mer av – motstand mot europeisk kultursamarbeid, motstand mot europeisk utdanningssamarbeid. Der alt som ikke er nasjonalt er problematisk. Dette kan gå ganske raskt.

Meldingen fra Orbán er klar: Gi oss tilbake landet vårt, dere fæle rumenere, slovaker, EU-byråkrater eller hvem som helst.

I Ungarn har vi sett hvor hurtig teaterforestillinger som blir stemplet som unasjonale blir fjernet. For eksempel ble en oppsetning av musikalen Billy Elliott tatt av plakaten, fordi en regjeringsvennlig avis hevdet den promoterte homofili blant unge.  Og vi har sett hvordan landets egne diplomater blir omtalt med betydelig skepsis i statsministerens taler – fordi diplomater er folk som har oppholdt seg litt lenge i utlandet, og dermed bør behandles med en viss skepsis.

Ungarns statsminister Viktor Orbán er blant de mest patosfylte representantene for den nye runden med dyrkingen av nasjonal storhet og særegenhet som vi ser i mange land om dagen. Denne dyrkingen fungerer, fortalte den kjente statsviteren Peter Balasz meg for noen år siden, fordi nasjonens utvikling fortsatt er en uferdig sak i Ungarn. Meldingen fra Orbán er klar: Gi oss tilbake landet vårt, dere fæle rumenere, slovaker, EU-byråkrater eller hvem som helst.

Orbáns voldsomme patos handler på overflaten om å gjenopprette en nasjonal ære. Dette har vært viktig helt siden han startet i politikken, som frigjøringshelt da Sovjetiske tropper forlot landet. Men hva slags ære snakker man om?

 

Farvel, kopiering av Vesten

Etter 1989 fantes først og fremst et ønske om «normalitet» i hele Øst-Europa, skriver den bulgarske statsviteren Ivan Krastev og amerikaneren Stephen Holmes i en bok som kommer senere i høst. Tittelen er relevant for oss i denne sammenhengen: The light that failed. Why the West is losing the Fight for Democracy.

Det «normale» i 1989 var å bli som Vest-Europa. Nasjonen hadde vært tvunget i kne av Sovjetunionen og kommunismen – fremmede elementer som hindret Ungarn i å utfolde seg. Rett etter murens fall var løsningen å bli en nasjon ved å bli som vest-europeiske land. Liberale, demokratiske, moderne. «Det var en utbredt og alminnelig oppfatning at imitasjon var den korteste veien til frihet og velstand», skriver Krastev og Holmes.

Når Ungarn – og hele Øst-Europa – nå går gjennom en illiberal reaksjon på dette, handler det blant annet om at tanken om å imitere Vesten ikke fungerte så bra som planlagt, slik Krastev ser det. Landene i øst ble liksom aldri helt som Vesten – noe den store strømmen av migranter fra øst til vest ble et eksempel på.

Dessuten var det noe ydmykende over å skulle bli som Vesten – det innebar at vestlige land hele tiden satt med fasiten som landene i øst skulle vurderes ut fra. Imitasjonen føltes som tap av nasjonal suverenitet.

Ikke bare vil de ikke kopiere – de vil framstå som dem som forsvarer det egentlige, opprinnelige Europa.

I tillegg finnes andre samfunnsmodeller å måle seg mot: Russland. Kina. Finnes det ikke bedre måter å styre et land på enn å være som alle de andre EU-landenes ledere? Finnes det ikke mer interessante ideologiske prosjekter og koalisjoner å gå inn i? Dermed fikk man en reaksjon mot imitasjonen. Viktor Orbáns illiberale demokrati er et eksempel på dette:

Det ledere som Orbán sier, skriver Krastev, er «vi forsøker ikke å kopiere dere. Derfor gir det ikke lenger mening at dere anser oss som ufullendte kopier av dere selv, i dårlig kvalitet».

Ikke bare vil de ikke kopiere – de vil framstå som dem som forsvarer det egentlige, opprinnelige Europa – mot islam, for eksempel. Dette har fått fart etter migrasjonskrisen, men vi ser det også i andre verdispørsmål. Forsvaret av den tradisjonelle familien. Kamp mot utglidende normer. Mot det liberale, progressive og derfor også dekadente Vest-Europa. Mot homofile vegetarianere og syklister, som en polsk utenriksminister har formulert det.

Det er ganske mye som pakkes inn i dette illiberale verdenssynet, og det gjør det litt ekstra komplekst å finne ut hvordan man skal fremme demokratiske verdier i et slikt landskap. En forståelig reaksjon på utviklingen Krastev har beskrevet, blir brukt og forsterket av politiske ledere med opportunistiske maktstrategier.

 

Kamp om hegemoniet

Det finnes ingen ferdig løsning på hvordan man skal forholde seg til dette. Det er avgjørende å være klar over at dette er en slags kamp om hegemoni, men om det betyr at man skal være mer uttalt i hva det er man kjemper for når man støtter organisasjoner og institusjoner i andre land, er et vanskelig spørsmål. Kan man jobbe med opposisjonspressen i et annet land? Skal man akseptere at styresmakter i enkelte land hevder menneskerettigheter er en arrogant, liberal oppfinnelse, eller skal man insistere på at de faktisk er universelle?

Det viktigste er kanskje å være klar over hva slags politisk-kulturell verdikamp som pågår her. Det er jo dessuten en kamp som ikke dekkes av Krastevs skisse av skillet mellom øst og vest i Europa.

«Ungarn skal bli et laboratorium for utviklingen i hele Europa», har Orbán sagt. For mannen som kanskje blir Italias neste statsminister, Matteo Salvini, er det jo nettopp slik at Orban er et forbilde. Denne kampen må man forholde seg til også innad i vesteuropeiske land.

Først endres språket, måten folk tenker og snakker om verden på – så endres politikken.

Lyrikk og fascisme

Den nasjonalistiske bølgen treffer kultursektoren også i vest. Den overordnede grunnen til at den gjør det, tror jeg, er at mange av ideologene bak den nye nasjonalpopulismen i en årrekke har satt inn det tyngste støtet i arbeidet med kulturen. Inspirert av den italienske kommunisten Gramsci, har både franske og italienske ytre høyre-aktivister jobbet utfra en tanke om at politisk endring skjer gjennom kulturen. Først endres språket, måten folk tenker og snakker om verden på – så endres politikken. Dette har jo også vært hovedtesen til Donald Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon.

En av de mest innflytelsesrike ytre høyre-organisasjonene i Europa heter Casa Pound, og holder til i en okkupert bygning i sentrum av Roma. De er oppkalt etter den amerikanske poeten Ezra Pound, som i en periode var opptatt av Mussolini. Dikterens familie forsøker fortvilet å understreke at han var mye annet også, og på ingen måte noen overbevist fascist i ett og alt, men det er lite å gjøre med det, sånn ståa er nå: I Italia er Pound blitt dikteren for «det nye millenniets fascister», som Casa Pound også kaller seg.

Kultur er ikke noe som er på sidelinjen, mindre viktig enn den politiske debatten.

Man kunne tenke seg at interessen for en modernistisk poet var en litt eksentrisk av nyfascistenes virksomhet, men det er stadig snakk om kultur når Casa Pound driver med sitt. Når man går inn inngangen til Casa Pound, er det nesten som å komme inn på Litteraturhuset – en alternativ kanon er malt opp på veggen. Hvem er det de leser? Mange forfattere som er tatt til inntekt for ytre høyre-politikk før, en del overraskende nye deltakere. Tolkien. Platon. Hamsun. Alt leses inn i en bestemt sammenheng, som ledd i et slags kulturelt overtak. Hegemoni, som Gramsci snakket om.

Dette er noe av grunnen til at støtte til kritiske kulturuttrykk kan bli vanskeligere å manøvrere framover. Kultur er ikke noe som er på sidelinjen, mindre viktig enn den politiske debatten. For den nye nasjonalpopulismen handler det nettopp om kultur. Det er utfordringen, når man skal finne ut hvordan kultur kan spille en rolle som motstand mot de antidemokratiske kreftene vi ser i Europa i dag.

 

Dette er en lett redigert utgave av et foredrag holdt i Arendal 15. august 2019.