Den brysomme mammaen

I disse dager er en sak ute til høring i kommunen der jeg bor. Kommunen ønsker å endre måten en av tjenestene blir drevet på, og mange har uttalt seg i media i den forbindelse. Men en del velger også å forbli tause, selv om livene deres blir endret, og de har sterke meninger om det som skjer.

Hvorfor er det slik? Jo, de er redde for represalier, for eksempel i form av dårligere tjenester, om de åpent kritiserer kommuneadministrasjonen. Denne saken er bare en blant mange.

De som har mest å frykte – og tape – er også ofte de som ikke tør fortelle åpent om det. Det er et stort problem for tjenestemottakerne, men også for kommunen. Da politikerne og representanter for administrasjonen ble gjort oppmerksom på at det var slik her i min hjemkommune Moss, reagerte de med overraskelse.

Selv ble jeg mest overrasket over at de ble overrasket.

De som har mest å frykte – og tape – er også ofte de som ikke tør fortelle åpent om det

Både politikere og administrasjonen i kommunene rundt om må være klar over at det er en skjevhet i forholdet mellom den som yter en tjeneste, og den som mottar den. Noen bestemmer og noen trenger. De bør i langt større grad ta innover seg hvordan det er å leve fra vedtak til vedtak, med skiftende politiske styringsflertall, prisgitt den enkelte saksbehandler, kommuneøkonomi og klageutholdenhet.

Det kan virke som om politikere og saksbehandlere antar at det er likeverdige parter som møtes når noen trenger hjelp fra sin kommune. I teorien er det en fin tanke: At man kan kontakte en saksbehandler, legge fram sitt hjelpebehov og ønsker for løsning. Og at man sammen kan komme fram til en god tjeneste. Og heldigvis er det ofte sånn – jeg har selv opplevd det.

Men selv da henger den der: frykten for vilkårlig maktutøvelse. Trusselen om represalier trenger ikke å være uttalt. Den kan være implisitt.

Trusselen om represalier trenger ikke å være uttalt. Den kan være implisitt

For hva skjer med mitt samarbeid med kommunen hvis jeg ytrer meg kritisk, både offentlig og i politiske møter? Vil jeg bli sett på som en kranglefant? Som en som aldri blir fornøyd? Som den brysomme mammaen? Vil det, på kort eller lang sikt, ha konsekvenser for tjenestene datteren min får, tjenester hun vil være fullt og helt avhengige av resten av livet?

Selv om jeg aldri har opplevd represalier eller trusler om det, ligger det i relasjonens natur at de som jobber i kommunen har veldig stor makt over livet vårt. Hvis denne makten ikke blir forvaltet på en god måte, bærer det galt av sted.

Problemstillingen dukket for eksempel opp da Uloba skulle gjennomføre en undersøkelse om erfaringer med Brukerstyrte personlige assistenter i norske kommuner. Mange av deltakerne var redde for represalier fra kommunen sin, dersom det ble kjent at de hadde vært med i undersøkelsen.

«Det kan være mange konsekvenser av å være avhengig av noen du frykter, både helt konkret og med mer uklare årsakssammenhenger. Du biter ikke den hånda som gir deg mat», sa Ann Kristin Krokan i Uloba til Handikapnytt.

Elin J. Langdahl, leder i Handikappede barns foreldreforening (HBF), har lignende erfaring: «I de fleste tilfeller er det kommunen folk er redde for, og særlig skolen. Kanskje er samarbeidet allerede anstrengt. Da er man redde for at tilbudet skal bli dårligere, at det skal gå ut over barna», sier hun.

Vil jeg bli sett på som en kranglefant? Som en som aldri blir fornøyd? Som den brysomme mammaen?

«’Nå har du fått et tilbud, det skal du takke ja til. Og du skal ikke klage.’ Når du sitter der og hører sånt, og samtidig frykter for livet til barnet ditt, blir du redd. Redd og motløs.» Ordene tilhører moren til Sanaa, som trenger hjelp døgnet rundt. Foreldrene til Sanaa opplevde at Oslo kommune reduserte hjelpen, etter at de klaget på det opprinnelige vedtaket.

Andre ganger kan det virke som om det legges opp til at man skal klage. En undersøkelse fra 2014 viste at 72 prosent hadde klaget på vedtak om tjenester til familien. To av tre fikk helt eller delvis medhold i klagen.

Det vil si at halvparten av vedtakene som fattes, i utgangspunktet ikke er gode nok. Muligheten til å klage på tjenester er en sentral demokratisk rettighet. Det er blant annet derfor alle vedtak skal inneholde en begrunnelse og informasjon om klagemulighet. Men altså: Målet bør jo være å gi et tilstrekkelig godt tilbud ved første forsøk. Klagerunder koster tid, penger og krefter.

Muligheten til å klage på tjenester er en sentral demokratisk rettighet

Det er altfor godt dokumentert at det å få gode tjenester krever tid, ressurser og en god dose utholdenhet. Noen ganger er dette likevel ikke nok. Tidligere har jeg skrevet om hvordan mange møtes med mistillit eller opplever å ikke bli trodd, når de ber om hjelp til seg selv eller barna sine. Og mange opplever altså å bli stemplet som vanskelige eller kranglefanter, og straffes, bokstavelig talt for å stå på for sine egne.

Summen av alt dette gjør at det for mange blir vanskelig å si fra om feil eller uforsvarlighet i tjenestene. En mor fikk det svart på hvitt fra kommunen at «det er krevende å samarbeide med mor». Bakgrunnen slik hun opplever det, er at hun passer på at kommunens ansatte ikke gjør feil som i verste fall kan koste sønnen hennes livet.

«Vi har eksempler på at forholdet til skole og kommune er blitt dårligere. Det er blitt skrevet i referater fra ansvarsgruppemøter at «mor er hysterisk». Det kan være ganske tøffe tak. Du har et helt konkret behov du ikke får dekket, men blir degradert til en som ikke kan beherske seg», sier Elin J. Langdahl i HBF.

En mor jeg kjenner ble fortalt at hvis hun fortsatte klagesaken mot kommunen som ville frata henne en velfungerende tjeneste, ja, da måtte barnevernet kobles inn. En annen mor forteller at «man ber om hjelp til barnet, og saksbehandleren leverer heller inn bekymringsmelding til barnevernet». En tredje ble meldt til barnevernet da hun søkte om BPA (brukerstyrt personlig assistanse) til sønnen sin.

Det er faktisk ikke så rent sjeldent at foreldre som søker om hjelp fra kommunen fordi de har barn med store omsorgsbehov, i stedet ender med å bli meldt til barnevernet

Det er faktisk ikke så rent sjeldent at foreldre som søker om hjelp fra kommunen fordi de har barn med store omsorgsbehov, i stedet ender med å bli meldt til barnevernet. Handikappede barns foreldreforening får henvendelser fra foreldre som har opplevd nettopp dette: «Kommunene melder foreldrene til barnevernet med påstand om at de ikke kan ivareta sitt barn, når de selvsamme foreldrene har kontaktet kommunen nettopp fordi de trenger og vil ha hjelp i form av BPA eller avlastning», forteller leder Elin J. Langdahl.

Organisasjonen Løvemammaene har samme erfaring: «Dessverre har mange barneverntjenester for lite kompetanse om nedsatt funksjonsevne, samtidig som mange «tjenestekontor» i helse- og omsorgsforvaltningen driver faktisk omsorgssvikt ved å innvilge et for lavt tjenesteomfang. Dette går ut over barna som blir omsorgssviktet, og i tillegg plasseres skylden hos foreldrene», sier Nina Bakkefjord.*

Også foreldre som selv har funksjonsnedsettelser opplever å bli meldt til barnevernet. Ifølge Uloba har mer enn en tredjedel av foreldre som har søkt om BPA blitt fortalt at noen andre bør overta ansvaret for barna deres. Som konsekvens, unnlater mange å søke om nødvendig hjelp.

Selvsagt er det slik at akkurat som i resten av befolkningen, trenger noen familier hvor foreldrene eller barna har funksjonsnedsettelser, hjelp fra barnevernet. Omsorgssvikt skjer også i familier som trenger eller ber om hjelp fra kommunen. I mange tilfeller er det både viktig og riktig å melde bekymring dit. Men en bekymringsmelding til barnevernet skal ikke brukes som straff eller trussel for å tvinge foreldre til å godta dårlige eller manglende tjenester, slik mange altså opplever. Det er å kaste bort barnevernets tid og ressurser, som virkelig trengs andre steder.

Kampen mot systemet, som man gjerne kaller det, kan være utmattende – og noen ganger er siste utvei å gå til media. Mange opplever at det først er når offentligheten blir gjort oppmerksom på en sak, at de får den hjelpen de trenger.

Dessverre er det andre som erfarer det motsatte. En mor forteller at hun opplevde å få munnkurv fra kommunen: hvis hun gikk til media med saken sin, ville sønnen hennes med stort pleiebehov miste nødvendig hjelp. «Men jeg synes jo det må være lov å si det man mener, og fortelle om det man opplever uten å frykte at det skal slå tilbake på deg», sier kvinnen, som ikke tør å stå fram med navn eller fortelle hvilken kommune hun bor i.

Det er helt avgjørende at det er et stort rom for å si fra om det som ikke virker, både direkte til kommunen, og i den offentlige debatten

Gode tjenester fra fellesskapet til de som trenger det, er avhengig av en rekke ting. Tillit, profesjonalitet, bevilgninger og samarbeid. Men det er helt avgjørende at det er et stort rom for å si fra om det som ikke virker, både direkte til kommunen, og i den offentlige debatten. Ellers ville overtramp og maktovergrep fortsette å foregå i det stille. Uten offentlig debatt, får ikke politikerne den informasjonen de trenger for å prioritere riktig og utvikle de tjenestene folk faktisk har behov for.

Alt jeg har skrevet om her – for dårlige tjenester, dårlig kommunikasjon, mistillit og bekymringsmeldinger – skjer i kommuner i hele Norge. Det skjer høyst sannsynlig i kommunen du bor i, og det skjer på tross av – eller kanskje nettopp på grunn av – at politikere og kommuneadministrasjon ikke ønsker eller makter å ta det innover seg.

Skal vi rydde opp i denne ukulturen i kommune-Norge, må vi starte med å erkjenne at vi har et problem, som ikke kommer til å forsvinne av seg selv. Prisen for det er det de aller mest sårbare blant oss som betaler.

 

*For ordens skyld: undertegnede var med på å stifte organisasjonen Løvemammaene, og var tidligere nestleder. Jeg er nå varamedlem til styret.