Den enes død

På den danske øya Bornholm er det nå så tørt at det er innført røykeforbud utendørs. En deltaker på Danmarks utgave av Arendalsuka, «Folkemødet», fikk faktisk fem tusen danske kroner i bot for å fyre opp en sigarett under åpen himmel på denne steinen midt i Østersjøen.

Regnet uteblir, bøndene fortviler og myndighetene frykter for storbrann.

Men den enes død er den andres brød. På de brunsvidde områdene foran sommerhuset på Bornholm der noen venner av denne spalten en gang hadde en velpleiet plen, har det i stedet vokst opp noen planter med nydelige blå blomster. “Oksetunge”, heter de visst. Frøene har ligget der i bakken hele tiden og ventet på at gressplenen en dag skulle dø slik at det ble solskinn og varme til overs.

Det kan av og til være interessant å studere sosiale og økonomiske fenomener med naturvitenskapelige briller på.

Det er enkelt for en biolog å forklare hvorfor dette skjer. Oksetunge har hardføre frø, dype røtter og er svært motstandsdyktig. Den trives når andre sliter. En del mennesker er også skrudd sammen slik. Det kan av og til være interessant å studere sosiale og økonomiske fenomener med naturvitenskapelige briller på.

I programmet «Debatten» på NRK i oktober 2019, forteller en seniorrådgiver fra den finske ambassaden om hvordan finnene håndterte det da giganten Nokia måtte gjennom en knallhard nedskalering da smarttelefonene tok over. Noe oljefond å kaste på problemene sine har finnene ikke. Hun beskriver på klingende finsk-norsk hvordan ingeniører og utviklere fikk sluttpakker som ga dem startkapital til å etablere egne bedrifter.

Dette var flinke folk som når det ikke var ansettelse å få, skapte sine egne jobber og etterhvert også jobber til andre.

I dag har Finland et blomstrende startup-miljø innen teknologi, digitalisering, E-helse og 6G. Det er vanskelig å se for seg at det samme ville vært tilfelle hvis disse menneskene fortsatt hadde jobbet med å lage gummistøvler eller mobiltelefoner med knapper på. Da Nokiaplenen tørket ut, blomstret frøene som lå der under jorda.

Hvis det ikke var en risiko for å gå konkurs hadde det heller ikke gitt mening å belønne de som lykkes.

Ingen jubler for virksomheter som går konkurs. Vi jobber knallhardt for å omstille og redde dem. Likevel er det ikke til å unngå at det skjer. Det er bygget inn i systemet. Hvis det ikke var en risiko for å gå konkurs, hadde det heller ikke gitt mening å belønne de som lykkes.

Hvis Norge fortsatt skulle hatt skoindustri, 80 skifabrikker og 200.000 småbruk, slik vi hadde i årene etter andre verdenskrig, hadde vi ikke hatt ledige hender og hoder til å jobbe med forskning, utdanning, helse og omsorg og dermed heller ikke muligheten til å utvikle velferdsstaten eller de næringene vi lever av i dag.

I Norge har vi penger nok til å redde en hvilken som helst virksomhet. I hvert fall på kort sikt. Sterke interesser vil alltid kjempe for å gjøre nettopp dette. Det er helt naturlig. Under pandemien var det langt færre konkurser enn det er i et normalår. Det er all grunn til å tro at støttetiltakene som skulle kompensere for bortfall av inntekter, var med på å holde liv i virksomheter som ville ha gått dukken selv om verden ikke hadde blitt rammet av en pandemi.

Det er jo en spennende tanke å spørre seg hva som hadde skjedd hvis regjeringen Solberg i stedet for å gi penger til de som eier næringseiendommene og bedriftene, hadde gitt dem til menneskene som jobbet i dem. Hadde vi da fått vite hvilke frø som ligger under overflaten i den norske økonomien og som kanskje kunne ha fått spire og blomstre hvis ikke regjeringen hadde holdt kunstig liv i den norske økonomiens gressplen?

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 3. juli 2023.