Den farlige sentimentaliteten

For de av oss som henger rundt på sosiale medier, og følger litt med på de såkalte alternative nettsidene, som for eksempel Document, Resett eller Steigan, var det lenge noe som fremsto umiddelbart forunderlig. For eksempel: Hva var egentlig sammenhengen mellom den voldsomme innvandringskritikken og det intense hatet mot trans-bevegelsen i disse stadig med høyreradikale miljøene?

En gjenganger er også et intenst hat mot kampen for transfolks rettigheter.

Men det faller jo på plass. Alt handler om en sentimental lengsel etter en gammel samfunnsorden. Da menn var menn. Og så videre.

Det er ikke noe koselig over den slags lengsler. Det kan i verste fall bli dødelig og udemokratisk. Se på Putin.

På disse nettsidene, og hos nettkrigerne blant deres mest ivrige tilhengere, er det den samme sausen av saker som stadig vekk dukker opp: Begeistringen for Donald Trump og andre «sterke» menn, som de konservative tradisjonalistene Bolsonaro i Brasil, eller Orban i Ungarn. Generell innvandringsmotstand med særlig kritikk av islam og muslimer er en gjenganger, ofte i sammenfall med latterliggjøring av antirasister.

En gjenganger er også et intenst hat mot kampen for transfolks rettigheter, i tråd med en generell motstand mot alt som utfordrer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, som oppgjøret etter #metoo for eksempel.

Og til slutt: En sterk mistillit mot verdens nedstenginger i møte med pandemien, en påfølgende motstand mot vaksiner, og en lefling med konspirasjoner som antyder alt fra «deep state» til «Q-Anon», eller et eller annet som handlet om sosialdemokratiets hemmelige globale planer.

Denne nostalgiske lengselen etter en mytisk fortid, som alltid kun var en myte, kan få skremmende konsekvenser for dagens politikk.

Det siste er dessverre mer alvorlig enn noe vi kan le av: For ved å så tvil om våre folkevalgte representanters ærlige intensjoner, og troverdigheten til systemet de opererer i, på et slikt grunnleggende nivå, så trues hele demokratiets etiske grunnlag.

En ting er å være kritisk til dagens system, og kreve bedringer, utvidelser og endringer. Noe helt annet er å hevde at systemet er en kamuflasje for en reell bakenforliggende konspirasjon.

Hva slags samfunn ser dette miljøet ut til å ønske seg?

En verden der menn er menn og kvinner kjenner sin plass. En verden der sterke menn styrer, og vi andre kjenner vår plass. En verden der nasjonalstatens grenser stenger for det meste av innvandring, og der folk fra andre land kjenner sin plass, enten de må bli utenfor landet eller aller nådigst får komme inn.

Nostalgi er ikke bare tilbakevendt. Den kan også brukes som en utopi for fremtiden.

Det er en ikke-demokratisk verdensorden, ikke av i går en gang, men av i forigår, en verden der de få styrer de mange, og der nye folk og ideer ikke har plass ved bordet. Der vi kjenner vår plass, enten den plassen er en privilegert posisjon eller stikk motsatt.

Denne nostalgiske lengselen etter en mytisk fortid, som alltid kun var en myte, kan få skremmende konsekvenser for dagens politikk. Som:

Hvilket USA var det egentlig Trump skulle «make great again?» og kan komme til å forsøke seg på, en gang til? Hvilket Storbritannia var det egentlig deler av Brexit-kampanjen mimret om? Hva slags gammel verdensorden er det Putin i dag kriger seg forsøksvis tilbake til?

Nostalgi er ikke bare tilbakevendt. Den kan også brukes som en utopi for fremtiden. Det er det som er nifst.

Jeg så nylig igjen filmen «Tatt av vinden» fra 1939. I starten av filmen danser en tekst over lerretet. Der står det (min oversettelse):

«Det var en gang et land av kavalerer og bomullsmarker kalt Den gamle sør….Her i denne vakre verdenen tok det å være galant sitt siste bukk. Her var siste gang vi så riddere og damefestene deres, da vi så Master og slaver. I dag kan du bare lete etter dette i bøker, for nå er dette kun en drøm du husker, en sivilisasjon tatt av vinden….»

Der folk kjente sin plass, enten de gikk inn foran eller bak huset.

Filmen portretterer deretter fornøyde slaver, og snille «mastere» på enorme plantasjer, harmoniske sammen på en plett på kloden, nå truet av yankeene i nord, og moderne ideer om en annen verden, andre friheter og andre rettigheter. En annen samfunnsorden.

Et filmatisk mesterverk, men med et ubehag, fordi narrativet som ligger under hovedpersonens romantiske anliggender, er å etablere fortellinger om en perfekt Verden av i går. Den gang alt var i system. Da kvinner kun hadde som oppdrag å være vakre og smale i store kjoler og korsett, da menn var macho, helst styrtrike men også tapre soldater, og der alt det harde arbeidet ble begått at sorte mennesker med enkle sjeler som fant sin «naturlige» plass i hierarkiet og var helt uten lengsler og drømmer, eget kjærlighetsliv, egen agent og agenda, og egne rettigheter. Der folk kjente sin plass, enten de gikk inn foran eller bak huset.

Vi har sett respons på endringer før. Nyliberalismen, for eksempel, som er vår tids kapitalisme, vokste delvis frem som en reaksjon på at nye folk krevde å få være der ting skulle bestemmes.

Nye folk krever nye rettigheter med nye stemmer.

På begynnelsen av 1900-tallet var den vestlige verden i stor endring. Tidligere aksepterte normer fra gårsdagens samfunn sto for fall. Det som hadde vært marginaliserte grupper, som arbeidere og kvinner, krevde rettigheter og en plass ved bordene, mens gammel adel og kongemakt ble utfordret gjennom revolusjoner og opprør i koloniene.

Første verdenskrig ble en katastrofe på det europeiske kontinentet, og i kjølvannet av den kom en revolusjonsbølge, innledet av den russiske revolusjonen som etablerte Sovjetunionen.

Venstresiden opplevde den gang framgang, mens liberalister og konservative forsøkte å holde stand og bevare den gamle verdensorden. For dem var massenes inntog på den politiske scenen en skremmende og destruktiv kraft, og høyre-intellektuelle som østeriske Ludwig von Mises kritiserte sosialismen i sitt eget Wien på 1930-tallet for å ville utløse «massenes diktatur». En kritikk av det kollektive kan dermed kanskje anses som det første nyliberale frøet, som Mises var en av dem som tidlig sådde.

At miljøer på høyresiden, som i de alternative nettstedene, er en reell utfordrer til en bred og demokratisk venstreside, er ingen overraskelse.

Den spanske liberalisten José Ortega y Gasset var på linje med von Mises. I 1930 ga han ut boken Massenes Opprør, som raskt ble oversatt til mange språk og ble en internasjonal bestselger. I boken beskriver han hvordan folkets opprør er Europas største krise, fordi disse massene (folk flest) består av et samfunnssjikt som verken kan, eller bør ha lederposisjoner, og enda mindre klarer å styre et samfunn.

Ikke bare mangler folk flest kompetanse til å lede, hevdet han, de ender i tillegg opp med å kreve at staten skal stille opp med alt mulig for dem.

Dette høres kjent ut. Nye folk krever nye rettigheter med nye stemmer. De gamle elitene slår tilbake og de spiller på nostalgi som kan ramme mange, særlig om samtiden er utfordrende, lengselen stor og alternativene fremover få.

Sentiment kan være koselig når man ser på familiebilder eller mimrer tilbake til Madonna på 80-tallet. Men i politikken kan det være livsfarlig.

At miljøer på høyresiden, som i de alternative nettstedene, er en reell utfordrer til en bred og demokratisk venstreside, er ingen overraskelse. Men vi må også være oppmerksomme på at krigen i Ukraina også kan bli venstresiden eksistensielle krise – vi er sterkt uenige i spørsmål rundt fredsbevegelsen, rundt våpenstøtte, rundt NATO, eller EU.

Nå, i møte med nostalgi og sentiment fra Putins Russland, som har kastet oss ut i en ny krig, er det viktig at vi ikke henfaller til gamle dagers løsninger i form av aksept av store militærallianser som en selvfølge for fremtiden, en såkalt «verdensorden» av stormakter som naturlig geopolitikk, og opprustning og våpenkappløp som tradisjonelle løsninger for «trygghet».

Nå må vi snakke åpent sammen om paradigmeskifter og endringer av grunnleggende premisser, og der ekte demokratier i fremtiden kan få eliten til å kjenne sin plass: Her hos oss blant sine likemenn, likekvinner og alle andre kjønn.

Sentiment kan være koselig når man ser på familiebilder eller mimrer tilbake til Madonna på 80-tallet. Men i politikken kan det være livsfarlig, og det er der fascismen kan finne grobunn.