Den første krigen mot fascismen

(Tale holdt på arrangement i regi av Grünerløkka historielag ved Spaniamonumentet i Birkelunden 17. august 2026)

Denne sommeren er det 90 år siden den spanske arbeiderklassen, som den første noe sted i verden, klarte å forhindre fascistene i å ta makten.

I 1922 hadde de italienske arbeiderne blitt knust under Mussolini og de italienske oligarkenes jernhæl; i 1933 skjedde det samme med de tyske arbeiderne. Begge stedene klarte fascistene å ta makten på demokratisk vis, etter at høyrepartiene og den gamle eliten slapp dem inn i varmen.

Både den italienske og den tyske arbeiderklassen hadde sterke fagforeninger og partier, men ingen av dem klarte å stanse fascistene før det var for seint. I stedet kranglet de seg imellom – helt til diskusjonene måtte fortsettes på innsiden av konsentrasjons- og fangeleirene.

I Spania ble det brukt andre metoder, helt i tråd med landets lange tradisjoner for militærkupp. Også i 1936 forsøkte fascistene å erobre makten utenfra. Opprøret mot folkefront-regjeringen begynte blant kolonitroppene i Marokko, før opprøret spredte seg videre til militærkasernene i fastlands-Spania.

 

Handlekraftige fagforeninger

I motsetning til sine italienske og tyske søstre og brødre ventet imidlertid ikke de spanske arbeiderne på at det skulle komme ordre ovenfra. De ventet ikke på at det perfekte øyeblikket for en generalstreik skulle inntreffe, men erklærte den umiddelbart. Både det sosialdemokratiske UGT og anarko-syndikalistenes CNT var forberedte, etter flere års kamp mot landets høyreautoritære krefter – en koalisjon av konservative katolikker, monarkister, nasjonalister og fascister.

De spanske fagforeningenes arbeidervern klarte i løpet av noen dramatiske døgn å slå tilbake generalenes og fascistenes opprør over store deler av landet. De brøt seg inn i kasernene, bevæpnet seg, og beseiret opprørerne. Under slagordet No pasaran! – de skal ikke få passere! – dannet de den antifascistiske fronten som tyskerne og italienerne aldri fikk til.

Den baskiske kommunisten Dolores Ibárruri, La Passionaria, sa under kampene om Madrid 19. juli 1936 at alle måtte kjempe. Hva enten de var liberale, sosialister, anarkister, republikanere eller kommunister, om de var baskiske, galisiske eller katalanske: «enhver arbeider, enhver antifascist, må nå se på hverandre som un soldado en armas, som en våpenbror», sa hun.

Det var et kamprop som ikke bare ble hørt i Spania, men over hele verden. I ukene og månedene som fulgte kom det antifascister fra alle verdensdeler til Spania, for å verve seg til militsene og de internasjonale brigadene.

Det kom etiopiere som nettopp hadde tapt krigen mot Mussolini i sitt eget land; italienske antifascister som hadde måttet flykte fra sitt eget land, og som nå for første gang kunne slå tilbake med våpen i hånd, blant annet mot de 75 000 soldatene Mussolini sendte; jødiske arbeidere og intellektuelle som hadde flyktet fra pogromene i Tyskland og Østerrike; afrikansk-amerikanere som for første gang kunne kjempe side om side med sine hvite landsmenn, og som kunne bli valgt til deres offiserer. Og så videre.

Mer enn 35 000 mennesker vervet seg til de antifascistiske militsene og de internasjonale brigadene, deriblant om lag 200 nordmenn. I tillegg engasjerte hundretusenvis av mennesker seg for Spanias sak.

Her i Norge førte det blant annet til opprettelsen av det som i dag heter Norsk Folkehjelp. De bisto både spanjolene som kjempet mot Franco, og noen måneder senere finnene som ble overfalt av Stalin. I dag er Norsk Folkehjelp fortsatt en antifascistisk kraft, i Ukraina, Palestina, Sudan og mange andre steder – og her hjemme i Norge. Denne høsten drar de blant annet i gang det nye prosjektet Motstandskraft sammen med oss i LO, der vi håper å få med oss mange av dere.

 

Kamp i både Spania og Norge

Den spanske borgerkrigen ble raskt oppfattet som en del av en global kamp, mellom demokrati og diktatur, eller mellom fascisme og sosialisme.

Også her hjemme i Norge raste striden mellom dem som støttet republikken og dem som heiet på Franco. Aftenposten var blant de avisene som gikk lengst, men det var mange om beinet. Alt fra det mer marginale tidsskriftet Ragnarok til Fedrelandslagets Victor Mogens, NRKs utenrikskommentator, heiet på Franco. Og de fikk drahjelp fra pengesterke menn i Rederiforbundet, Bondelaget og Industriforbundet.

Høyres C.J. Hambro, som jeg ved andre anledninger har berømmet for hans klare stillingtagen mot Nasjonal Samling og Quisling, hørte til de mer moderate kreftene i Høyre. Han erklærte at man verken kunne plassere sine sympatier hos den spanske regjeringen eller hos Franco, og at «det ikke blir best for Europa om noen av dem seirer».

Sånn kan «nøytralitet» se ut.

Men – og det er et viktig men: Det pågikk også strid innad i arbeiderbevegelsen. Den viktigste sto mellom kommunister, syndikalister og sosialister som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen på den ene siden, og Arbeiderpartiets utenriksminister Koht og statsminister Nygaardsvold på den andre. Mens regjeringen i Norge insisterte på nøytralitet og ikke-intervensjon, insisterte andre på at det var ensbetydende med å ta undertrykkernes side.

To av dem var kommunistene Arne Pettersen og Johan Slåttelid, som fra leiligheten i Lakkegata vervet frivillige som ville kjempe. En annen var Asbjørn Sunde, som kom til å lære mye i Spania som han siden skulle få bruk for i Norge. En tredje var Harry Larsen fra Murarbeidernes fagforening. «Hadde vi hatt våpen nok, så skulde ikke krigen ha blitt så gammel her», skrev han i et brev hjem. Dersom fascismen seiret i Spania, ville den fortsette å vokse, skrev han – og verdenskrigen ville bli uunngåelig.

Noen av dem som dro ned, kom ikke tilbake. Én av dem var Ingvald Hansen. Han var verken syndikalist, sosialdemokrat eller kommunist, men hadde bakgrunnen sin i Unge Venstre. Han falt ved Brunete, 39 år gammel. Gunnar Skjeseth fra AUF-laget Frihet var en annen; han vervet seg allerede i romjulen 1936, og ble en av de første nordmennene som falt. «Han hadde hatt en voldsom trang til å gjøre noe mot nazisme og fascisme», fortalte Lise Lindbæk, som skrev i den eneste borgerlige avisen som sto på republikkens side, Dagbladet. «Han ble drept ved Jarama, hvor så mange skandinaver falt; han ligger begravd under valmuer og oliventrær, sammen med mange prektige kamerater».

 

Den første krigen mot fascismen

Den spanske borgerkrigen var den første krigen mot fascismen i Europa – men den var også det siste forsøket på å skape et arbeiderstyre nedenfra, før arbeiderbevegelsen mistet sine beste kvinner og menn i konsentrasjonsleirer, skyttergraver og foran eksekusjonspelotongene.

Det er anslått at så mange som to millioner spanjoler deltok i dette eksperimentet med å skape et selvstyre nedenfra, før nettet begynte å snøre seg rundt dem sommeren 1937. Da begynte broderkrigen innen borgerkrigen, og det ble tydelig at det ikke var så enkelt som mange først hadde håpet, at alle var soldatsøstre og -brødre. Flere av dem som dro til Spania for å slåss med de internasjonale brigadene, endte for eksempel opp i Stalins fengsler, ikke Francos – og ikke så rent få ble ryddet av veien for godt.

Slike erfaringer er det også mulig å hente lærdommer fra – om vi vil.

Rett før jeg kom hit i dag var jeg på styremøte i organisasjonen Faglig Solidaritet Norge-Ukraina. Det er en organisasjon som knytter bånd mellom norske og ukrainske fagforeningskamerater, for at Ukraina skal kunne vinne både krigen og vinne freden; bli et demokratisk land der menneskene får leve i fred og frihet, med både faglige og menneskelige rettigheter. Det var en prosess ukrainerne for alvor påbegynte med revolusjonene i 2004 og 2014, og som på ingen måte er ferdig.

På et arrangement til minne om de Spaniafrivillige i Gøteborg 1. mai i år, ved et monument som er blitt stjålet, sa historikeren Ann Ighe at krigen i Spania både hadde vært en kamp for å gjenoppfinne nasjonen som et demokrati, og et forsøk på å overskride nasjonen med internasjonal solidaritet.

Det er den samme doble utfordringen vi har i dag, i møte med ytre høyre-krefter som aldri – og da mener jeg aldri – har stått sterkere blant velgerne enn de gjør i dag.

 

En hellig allianse

De siste par årene har vi sett hvordan regimene til Putin i Russland og Trump i USA er i ferd med å skape en hellig allianse av reaksjonære krefter, som jobber målbevisst for det de selv kaller regimeendring, også her i Europa. I Latin-Amerika er de godt i gang, men de har kommet langt også i Frankrike, Tyskland, Storbritannia – og de gjør nå alt de kan for å straffe Spania. Virkemidlene er kjente: Dikt opp eksistensielle fiendebilder, skap ytre og indre syndebukker.

Dette er ikke bare en uttalt målsetting i USAs nye sikkerhetspolitiske doktrine – det er også et prosjekt som får drahjelp fra vår tids største oligarker.

Verdens rikeste mann, Elon Musk, vant forrige uke kampen mot våre svenske fagforeningskamerater, som streiket i 1000 dager for tariffavtale i Tesla. Det er ganske nøyaktig like lenge som den spanske borgerkrigen i sin tid varte.

På X spyr Musk ut endeløse mengder rasisme og fascisme. Her forleden pekte han ut en tysk feministisk venstrepolitiker som måltavle, og skrev «Ta forræderne først – deretter de som invaderer». Ved gjentatte anledninger har han sagt at borgerkrig i Europa er uunngåelig.

Samtidig har han forsøkt å renvaske seg fra rettmessige anklager om antisemittisme ved å gni seg opp mot Benjamin Netanyahu – den øverste ansvarlige for folkemordet på Gaza.

Mens alt dette skjer – mens bombene faller i Ukraina, mens den etniske rensingen fortsetter i Palestina, og mens ytre høyre fortsetter å styrke seg i Europa mens de vekselvis drømmer om og advarer mot borgerkrig – så kunne vi denne sommeren lese at delegater fra mer enn 60 land deltok på en internasjonal konferanse i Washington, der målet er en koordinert innsats mot – antifascister.

Om noen skulle være i tvil, så befinner vi oss altså nå, i 2026, i den delen av historietimen der barna pleier å spørre læreren:

HVORFOR VAR DET INGEN SOM GJORDE NOE?

 

Vi er håpet

I møte med alt dette er det lett å kjenne på en håpløshet. La meg derfor bare helt kort si: Det finnes fortsatt håp. Men håpet, det er oss.

Det er ingen andre som kommer til å redde oss – vi må gjøre det selv. Slik vi nå ser amerikanerne gjøre, i gatene i Los Angeles, i Chicago, i Minneapolis, ofte med livet som innsats.

Historien kan ikke lære oss hva vi skal gjøre, for historien gjentar seg aldri. Men vi kan lære av den, på vondt – men også på godt.

Kort tid etter at de spanske antifascistene samlet seg under parolen NO PASARAN!, dukket den opp rundt om i verden – blant annet i Cable Street i London, der titusenvis av antifascister jagde Sir Oswald Mosley og svartskjortene hans ut av østkanten i oktober 1936.

Lignende hendelser hadde også utspilt seg her vi står i dag, i Birkelunden, tre år tidligere. Da klarte ungkommunister, AUFere, fagforeningsfolk og jødiske innvandrerungdommer å jage Quisling og hirden hans fra Birkelunden.

Her, på Oslos østkant, klarte de å samle seg, gang på gang – og de klarte å stanse fascistene. Helt til krigen kom, også til oss, våren 1940. Akkurat som murarbeideren Harry Larsen hadde advart om.

 

Til minne om dem som falt for vår frihet

I 1949, ti år etter at den spanske borgerkrigen var tapt og fem år etter at verdenskrigen var vunnet, avduket Oslo Stein- Jord- og Sementarbeideres forening en minnetavle over medlemmer som hadde falt i kampen mot fascismen – ikke i årene 1936-39, men i årene 1940-45.

Ved avdukingen leste Arne Paasche Aasen et dikt han hadde skrevet for anledningen, til ære for de mennene som hadde falt. Jeg tenkte at det skulle få bli siste ord her i dag.

 

De trofaste

Du si’r du elsker livet,
og elsker soloppgangene og morgenrøden …
men hvem av oss var mere verdig
til livets lykke enn de menn som gikk i døden?

Hva de har tenkt og trodd i avskjedstimen
får ingen vite av de dødes munn
– men minnet om dem skal hver dag fortelle
at de var trofaste til siste stund.

De hadde venner, hadde barn, og kvinne
som lange, mørke kvelder gikk og ventet dem.
Men veien som de følte som en plikt å vandre
den førte alle steder – unntatt hjem.

Men det var hjem de ville, hjem til livet,
hjem til soloppgangene og morgenrøden.

Så kan du spørre: Går det an å elske
så høyt at kjærligheten fører inn i døden?

De spurte ikke … De visste bare
at livet aldri måtte trampes ned
og at det ikke ville være verd å leve
hvis tvang og urett kom i rettens sted.

Og ikke bare på en minneplate
skal deres navn for evig prentes inn.
Nei, det skal lyse gjennom alle hjerter
og det skal synges gjennom alle sinn.

Det skal forkynne for hver mann som elsker livet,
som elsker soloppgangene og morgenrøden
at de som vil rettferdighet på jorden
må ikke frykte noe – ikke engang døden.

**

Kampen fortsetter.

No Pasaran!