Den kvalmende klasselitteraturen

Jeg har brukt den siste uken på å forstå hvorfor jeg fikk denne reaksjonen. Hvorfor dette ubehaget? Hva er det med disse tekstene? Jeg tror det handler om samfunnet vi lever vi, og vår uvilje mot å se inn i de grusomme rommene.

Dette er ikke en bokanmeldelse. Det er mer en klassemeddelelse.

Den franske kvalmen

Jeg har skrevet om min egen klassereise før. Fortellingen om glassblåsersønnen kjennes plutselig beskjeden ved siden av Louis: en fattig, homofil gutt fra Hallencourt som flykter fra et hjem preget av skam, vold og sykdom, og ender i Paris som kritikerfavoritt og stjerneforfatter.

Jeg tror alle som virkelig går inn i de rommene Louis skaper, risikerer å bli uvel.

Hos ham blir selve fortellingen – romanen – kjøretøyet for reisen. Et slags litterært «Prison Break». Han rømmer fra lavinntekt og lavstatus, til salonger og scener. Virkelighetslitteratur med kraftig motor. Og det virker. Édouard Louis har også skapt begeistring og debatt her i landet, og han er opptatt av å takke sine norske venner og samarbeidspartnere for suksessen.

Men hvorfor denne kvalmen?

Når litteraturen avkler et samfunn

Jeg tror alle som virkelig går inn i de rommene Louis skaper, risikerer å bli uvel. Hans beskrivelser er tidvis eksplisitt grusomme, og andre ganger ubehagelig tankevekkende, der antydningen svir mer enn slaget. Men det handler også om noe annet. Fordi han utleverer mennesker som ikke har ressurser til å svare. Fordi han reiser – og bruker – familien i sin egen tekst-tur.

Litteraturen avkler oss som samfunn.

Men det som gjør det virkelig ubehagelig, er vissheten om at overgrepene, volden, mobbingen og fattigdommen franskmannen skriver om, ikke er 1200 kilometer og et par tiår unna. Det skjer akkurat nå i byen jeg skriver fra. Norges hovedstad. Den volden, skammen og sykdommen finnes på norsk. Dette tror jeg er kjernen i ubehaget. Litteraturen avkler oss som samfunn, ikke bare menneskene Louis bruker og forlater.

Samtidig, når jeg leser ham, fylles jeg av håp om at vi får flere stemmer, fortellere og forfattere som kan bruke litteraturen eller kunsten til å skape debatt, oppmerksomhet og handling. Om hva som skjer i norske byer og bygder vi bor i.  I nabolag vi helst ikke går i. Blant ungdom vi helst ikke hører fra.

 

Fløgstad, Louis og spørsmålet ingen slipper unna

Bøkene til Louis skapte ikke bare en litterære ovasjoner, men også en etisk debatt om hva som er greit når man vil løfte de virkelig vanskelige spørsmålene i samfunnet. Og er det riktig å gjøre sine nærmeste til trappetrinn fra kjelleren til samfunnets øverste etasje?

Det er dypt prisverdig å by på eget liv for å synliggjøre ulikhet i vårt felles samfunn.

Kjartan Fløgstad stilte harde spørsmål ved forfatterskapet. Han mente at den bejublede debutboka Farvel til Eddy Bellegueule demoniserte arbeiderklassen, og at den passet middelklassens selvbilde litt for godt. Han minnet oss om at også i Hallencourt finnes kjærlighet, ærlig arbeid, og hverdagsmot. Ikke bare misere.

Han fikk motbør. Lena Lindgren i Morgenbladet kalte kritikken hans autoritær i formen: Hvorfor skal en ung, skeiv forfatters undertrykkelseserfaring føyses vekk?

Vigdis Hjorth mente Fløgstad ikke bare kritiserte en roman, men undergravde selve erfaringen den sprang ut av, og at dette er en form for mistenkeliggjøring som alltid ender med at den svakeste får bevisbyrden.

Mellom lojalitet og sannhet

Jeg befinner meg nok et sted midt imellom kritikeren Fløgstad og de mer applauderende. Det er dypt prisverdig å by på eget liv for å synliggjøre ulikhet i vårt felles samfunn. Særlig når det attpå til må føles både skamfullt og stigmatiserende. Og samtidig er det problematisk når enkeltmennesker reduseres til litterære brikker, og byer til endimensjonale scener, i ett og samme prosjekt. Men jeg faller vel ned på at det er nødvendig, for å røske tak i oss.

Vi kan se konturene av en ny, bredere klasse- og ulikhetslitteratur her i landet.

Édouard Louis selv svarte Fløgstad, og sa han slett ikke selger middelklassens himmelbilde. Han viser hvordan volden følger ham også inn i «det gode selskap». Han hevdet at det ikke er romantisering arbeiderklassen trenger, men sannhet, også når sannheten er stygg. Og det er den jo ofte. Det vet jeg.

Det er i dette skjæringspunktet – mellom forventningen om lojalitet nedover og forpliktelsen til å si sannheten om det som faktisk skjer – at kvalmen oppstår. Og den kvalmen er bra.

Det er ingen motsetning mellom å forsvare arbeiderbevegelsens verdighet og å insistere på å se homofobi, kvinneforakt, rus, vold – der det finnes. Striden mellom klasse og identitet løses ikke ved å gjøre én av dem taus. Vi trenger begge analyser samtidig, ellers mister vi synet av hvem som faller, og hvorfor.

 

Den norske samtidsscenen

Vi kan se konturene av en ny, bredere klasse- og ulikhetslitteratur her i landet. Ta Oliver Lovrenski. Hans debut Da vi var yngre krysser oppvekst, rus, sorg og kameratskap i Oslo, skrevet fra innsiden av miljøer mange ellers bare leser om i politilogger. Lovrenski skriver frem unge menn som både er ofre og aktører, både utsatte og ansvarlige.

Kanskje den til og med tåler TikTok-samfunnets tempo uten å bli overflatisk.

Han viser hvordan fattigdom, maskulinitet og lojalitet strammer seg rundt livsløp som burde vært åpne. Og han gjør det uten å moralisere. Han lar rytmen, replikkene og sårbarheten bære frem en sosial virkelighet som ellers forblir taus. Det er kanskje derfor boken har truffet så mange unge lesere: fordi det er en stemme som endelig snakker til dem, ikke om dem.

Zeshan Shakar skrev de svært populære bøkene Tante Ulrikkes vei og Gul bok. Det er også varianter av klassereisens paradokser: skvisen mellom lojalitet og løsrivelse, mellom språkene, kodene og forventningene. Du «kommer deg opp», men hvor hører du hjemme? Og hva skylder du dem du forlot?

Shakar minner oss på at klasse i dagens Norge er flettet sammen med migrasjon, hudfarge, religion. Og bygeografi. Hvem åpner dører for hvem, på hvilket språk?

Maria Navarro Skaranger debuterte samtidig som Louis, med Alle utlendinger har lukka gardiner for ti år siden, en roman som gjorde noe av det samme som den franske forfatteren klarte: åpnet et rom mange kvier seg for å se inn i.

Derfor trenger vi flere stemmer som løfter historiene opp fra papiret og ut i samfunnet.

Hun skildrer bydelen Romsås, økonomisk knapphet, vold, kjærlighet, lojalitet og utenforskap, men Skaranger verken fordømmer eller renvasker karakterene sine. Hun viser dem. Det er nettopp denne formen for litterær sannhet som både Fløgstad og Louis egentlig etterlyser, men fra helt ulike ståsteder.

Skaranger demonstrerer at også norsk litteratur kan kombinere klasseanalyse med identitet, uten å miste blikket for strukturer eller for menneskene inni dem.

Jeg synes likevel Louis og Lovrenski begge spiller på et interessant register: nærmere kroppen, raskere i rytmen, mer direkte i det sosiale såret. Den estetikken treffer yngre lesere. Kanskje den til og med tåler TikTok-samfunnets tempo uten å bli overflatisk.

Begges verk fikk nytt liv på teaterscenen. Da Louis sine bøker ble til oppsetninger, ble det sagt at de var «umulig å legge bak seg». Teaterversjonen av Da vi var yngre ble et magesug. Fordi, som Aftenpostens anmelder skrev: «Det er som om virkeligheten tvinger seg inn i teateret. Derfor traff den også et ungt publikum, som sjelden kjenner seg igjen i «kulturnytt».

Når bøkene bevege byene

Påvirkningskraften ligger nettopp der: i å gjøre et miljø gjenkjennelig for dem som lever det, og begripelig for oss andre. Når litteraturen får vinger, og blir til teater, musikk, samtaler og krangler, kan den faktisk endre både holdninger, prioriteringer og budsjetter.

Så hva er svaret mitt på kvalmen?

At den er et tegn på at litteraturen virker. Den endrer ikke bare følelsene våre, den endrer hvordan vi snakker. Og når språket endrer seg, kan politikken gjøre det også.

Min optimisme er ikke litteraturromantikk. Den er praktisk.

Derfor trenger vi flere stemmer som løfter historiene opp fra papiret og ut i samfunnet. Stemmer som beskriver ulikhet med både ømhet og brutalitet.

Både Lovrenski og Louis har bidratt til å utvide rommet for hvordan vi kan skrive om klasse. Uten forskjønning, uten sentimentalitet, og med en vilje til å vise det som gjør vondt.

Skaranger har gitt oss et språk for hverdagslivet i de nederste etasjene av velferdsstaten, der humor og desperasjon eksisterer side om side. Og Shakar har gitt oss byens geografi som sosial topologi. Et kart over hvem som hører til hvor, og hvorfor det er så vanskelig å krysse linjene.

 

Etter kvalmen

Vi trenger at litteraturen våger å både stå med dem som lever på kantene, og stå imot deres vold, forakt og utestengning når den rammer de svakeste i flokken. Det er ikke «demonisering». Det er å si sannheten så nært man kan, uten å romantisere oppover eller nedover.

Min optimisme er ikke litteraturromantikk. Den er praktisk. Denne litteraturen kan også treffe unge lesere. Den skaper scener og samtaler som beslutningstakere faktisk møter.  I saler, på skoler, i bydeler, i styrerom.

Fordi romanen kan endre hva vi synes er legitimt å snakke om. Hva som blir mulig å se. Hvilke prioriteringer som blir tenkelige.

Så når kvalmen har gått over, sitter jeg igjen med mer innsikt, andre perspektiver, sterkere engasjement. Jeg håper det gjelder flere.

 

(Først publisert i Dagsavisen.)