Den sterkestes rett

Det er ikke ofte jeg virkelig skulle ønske at jeg var skikkelig stor og sterk. Sånn superheltsterk. Men på stranda på en campingplass i Värmland meldte behovet seg helt akutt.

«MIGHT IS RIGHT» sto det på den svære brystkassa. Til den var det knytta en arm som igjen endte i en hånd som holdt ei lita, blond jente.

Få på deg en T-skjorte, ville jeg sagt hvis jeg trodde mannen hadde lyttet. Og hvis jeg hadde våget å møte han med hans eget argument.

På meningsmålinger. I nye medier. I politikken. I virkeligheten. Den er tilbake. Fascismen er her igjen.

Potensialet er stort for Sveriges ytre høyre-krefter.

Uttrykket «Might is right» er blitt en slogan nært knyttet til fascistisk tankegods, med opphav i et kjent rasistisk manifest fra USA på 1890-tallet. Et standardverk blant nynazister og hvit makt-fabulister. Og nå gikk det altså en mann rett foran meg med dette budskapet tatovert på kroppen under den nordiske sommerhimmelen.

Selvsagt burde jeg vært forberedt på det. Sverige er jo ikke det det en gang var. Det er lenge siden sosialdemokratene og folkhemmet var svenske selvfølgeligheter, og Värmland var faktisk et sentralt område da den söta brors fascisme tok form på 1920-tallet. Og landets ytterste høyreparti Sverigedemokraterna (SD), som ble stiftet av en åpen nazist, fikk 22,8 prosent oppslutning her i valget i 2022. Det var godt over det nasjonale resultatet på 20,5 og de ligger an til å gå fra én til to representanter i Riksdagen ved valget neste måned.

Den svenske høyre/sentrum-regjeringen sliter tungt, og alt tyder på et skifte i høst. Men regjeringens støtteparti på høyre flanke har stabil oppslutning, tilsynelatende uberørt. Hver femte velger ser på Jimmie Åkessons parti som framtidas vei. Han er godt posisjonert for å ta nye steg mot høyre og blomstre i opposisjon. Klar for å blotte brystkassa.

Tre av fire SD-velgere er menn. De bor ikke i by. Og bare sju prosent av dem syns Sverige går i riktig retning. Partiets sterke grunnmur er misfornøyde menn på landet.

Potensialet er stort for Sveriges ytre høyre-krefter. Forskning tyder på at selv i vestlige demokratier kan opp mot 40 prosent av befolkningen ha autoritære disposisjoner, altså kunne akseptere et ikke-demokratisk regime, med en diktatorisk leder eller militært styre.

Trump har som rollemodell i alminnelighet rasert alt som heter anstendighet og tone i debatt og samtale.

I Europa stemmer nå nesten hver fjerde velger på et ytterliggående, populistisk høyreparti, viser ny forskning. Andelen har femdoblet seg siden midten av 1990-tallet, og har steget kraftig de siste tre årene. Og med særlig stor framgang i Europas tre tradisjonelt ledende nasjoner, Frankrike, Tyskland og Storbritannia.

Forskerne peker på tre årsaker: Problemstillinger knytta til innvandring og integrering har blitt viktigere for velgerne. Budskapet fra ytre høyre er også enklere og tydeligere fortalt, de er rett og slett bedre historiefortellere. Og i denne moderne høyrefortellingen vet vi hvem som er skurken, hvem som har rett på nasjonen, og alt var selvsagt bedre før.

Og ikke minst, det er blitt mer sosialt akseptert og normalisert å stemme ytre høyre. Det bygges selvtillit med selvforsterkende effekt, men også profesjonalitet etter hvert som organisasjonen vokser og kompetansen øker i partiene. Vi har sett det her hjemme med Fremskrittspartiet som kruser på 30 prosent på målingene, og i Sverige kan man gå på stranda med fascistisk propaganda etset fast i kroppen.

Den europeiske ytre høyre-bølgen sammenfaller tydelig med Donald Trumps inntreden på den globale scenen. Den amerikanske presidenten har gjort brutal nasjonalisme great again, han har gjort underverker for normalisering av rasisme, av nepotisme, korrupsjon og kleptokrati. Han har aktivt undergravd tilliten til frie medier, bortført statsledere og har senest denne uka truet med å bombe «the shit out of them», med adresse sine allierte i Oman. Trump har til fulle etterlevd at «might is right».

Denne uka har vi lært at norske gutters flørt med høyresiden visst er kommet for å bli.

Trump har som rollemodell i alminnelighet rasert alt som heter anstendighet og tone i debatt og samtale, og har lykkes med en generell forråelse og grenseløshet. Når verdens mektigste, mest omtalte mann kan bruke ord og trusler som han, har han åpnet dører på fullt gap for et forfall i vår mellommenneskelige omgang og kultur, som kulminerer i den debatten vi har ført her hjemme denne uka om hets og hat på sosiale medier.

«Fascismen er tilbake», skriver den nederlandske statsviteren Rosan Smits i en pamflett som kom på norsk denne uka. «Denne gangen uten naziflagg, hakekors og dødelig byråkrati, i stedet i form av Make America Great Again-kapser, høyreekstreme memes og knyttnever løftet i triumf. Det er helt åpenbart: I sin andre periode som USAs president bygger Donald Trump et fascistisk regime i ekspressfart».

Smits refererer også til et opprop mot fascismen undertegnet av fire hundre forskere fra tretti land: «Bevisene er overveldende, nå stikker fascismen hodet fram overalt, ikke bare i USA, men over hele verden».

Det er ikke automatikk i at ytre høyre fører til ekstremisme eller fascisme. Vårt eget Frp er langt unna. Men veien er kortere til ytre høyre hvis tyngdepunktet i norsk politikk framover flyttes mot høyre. For det er sånn at de på ytre høyre har større tilbøyelighet til å støtte et autoritært styresett.

Denne uka har vi lært at norske gutters flørt med høyresiden visst er kommet for å bli, ifølge ferske analyser av det norske valget i fjor. Fire av ti unge menn stemte i 2025 på Frp. I enden av et moderat høyre venter et ytre høyre. Og ytre høyre er snublende nær et tankesett vi etter andre verdenskrig trodde var umulig å vende tilbake til.

I byen brant et jødehat med historie tilbake til pogromene på 1500-tallet.

I sommer var jeg ikke bare på stranda i Sverige, jeg var også på biltur i Europa. Volvoen tok meg til vakre Bayern og et knippe små, tyske middelalderbyer, med intakte ringmurer, som i Rothenburg. Et fantastisk vakkert, historisk smykke. Det syntes nazistene også.

Til denne byen sendte de med statsstøtte folk fra hele riket for å oppleve det absolutte og reneste Tyskland. Mitt turmål viste seg å ha vært Hitlers idealby. Byen med sterkest symbolkraft. Med sin høye, sterke mur mot alle de truende farene, sin raske og nær totale tilslutning til nazismen, og sin renhet – her var det verken søppel i gatene eller jøder i husene.

I byen brant et jødehat med historie tilbake til pogromene på 1500-tallet. I Rothenburg var oppslutningen om Hitlers naziparti høyest i Tyskland, og allerede før Krystallnatten i november 1938 hadde byen erklært seg «jødefri».

Vi kan aldri minne oss selv for ofte på at det som fulgte var like fjernt for de sju av ti tyskerne som ikke stemte fram Hitlers nazister, som det ville vært det for oss i dag å våkne opp i et autoritært regime.

(Først publisert i Dagsavisen.)