Denne voldsorgien er ikke tilfeldig

NEW YORK: Da en hvit politibetjent i Minneapolis drepte George Floyd, en svart mann han var i ferd med å arrestere, ved å presse kneet sitt på halsen hans for snart seks år siden, var de politiske ettervirkningene alvorlige, umiddelbare og merkbare over hele landet.

Black Lives Matter (BLM), en bevegelse som hadde oppstått som en reaksjon på politivold rettet mot afroamerikanere, fikk raskt stor oppslutning. Omfattende protester – for det meste fredelige, men ikke alltid – fant sted over hele USA, så vel som i mange andre land. «Defund the police» ble et populært slagord.

Skytingen i Minneapolis var forutsigbar.

Med dette virket det som om de liberale kreftene i amerikansk politikk nådde et høydepunkt. Men i realiteten endte BLM sannsynligvis opp med å skade demokratene, da mange velgere kom til å betrakte partiet – med rette eller ikke – som elitister med forkjærlighet for minoriteter og som behandlet hvite amerikanere fra arbeiderklassen med forakt.

Men drapene som ble begått nå nylig av føderale agenter fra ICE (Immigration and Customs Enforcement) og grensepolitiet (United States Border Patrol), på mennesker som observerte razziaene deres, i samme by som der George Floyd ble drept, kan få større konsekvenser.

7. januar ble trebarnsmoren Renée Good skutt gjennom bilvinduet mens hun kjørte vekk fra føderale agenter. 24. januar ble sykepleier Alex Pretti, med bare en telefon i hånden, skutt ti ganger i ryggen etter å ha blitt presset ned på bakken.

Den amerikanske sikkerhetsministeren, Kristi Noem, beskyldte Good for å være en «innenlandsk terrorist» – uten noen form for bevis. Stephen Miller, som er president Donald Trumps visestabssjef og en sentral rådgiver i spørsmål som har med innvandring og rikets sikkerhet å gjøre, beskrev Pretti som en «potensiell attentatmann» i et innlegg på sosiale medier.

Denne voldsorgien er ikke tilfeldig.

Skytingen i Minneapolis var forutsigbar. Å sende dårlig trente, tungt bevæpnede maskerte menn til demokratiske byer for å sparke inn dører, dytte folk inn i biler, fengsle barn og arrestere folk uten arrestordre eller «rimelig grunn», er en performativ form for brutal vold. ICE-agenter prøver ikke å skjule sin aggresjon. De vil at folk skal se deres voldelige oppførsel.

Flere migranter har blitt deportert under president Barack Obama (mer enn 3,1 millioner) og president Joe Biden (omtrent fire millioner) enn under Trump (1,9 millioner i hans første periode og 540 000 så langt i hans andre periode). Men disse demokratiske presidentene viste bedre skjønn i valg av fremgangsmåte, og tiltakene som ble iverksatt rettet seg hovedsakelig mot straffedømte innvandrere.

Det var ingen nyhetsreportasjer om barn som ble brukt som lokkemiddel, om halvkledde gamle menn som ble dratt ut av hjemmene sine i iskaldt vær eller om mennesker som ble sendt til land hvor de ikke engang snakker språket – og i hvert fall ikke om amerikanske statsborgere som ble skutt ned på gata.

Denne voldsorgien er ikke tilfeldig. Det som gjøres er med overlegg. Den harde fremferden skal signalisere at Trump-administrasjonen mener alvor med sitt mål om å «renske» USA for «narkolangere, kriminelle og voldtektsmenn».

Josef Stalin var ikke slik. Han gikk bevisst vilkårlig frem.

Etter terrorangrepet 11. september 2001, ga administrasjonen til president George W. Bush etterretningsoffiserer (og andre militære) instruksjoner om å være hardhendte («take the gloves off»), noe som resulterte i tortur og drap på mistenkte terrorister. Også dette var ment å demonstrere at amerikanske myndigheter ville gjøre alt i sin makt for at amerikanere skulle føle seg trygge.

Autokratiske regimer – og noen revolusjonære bevegelser – bruker gjerne performativ brutalitet for å skremme folk som kan tenkes å stå i veien for dem. Nazistene konsoliderte sin makt med hjelp fra SA (Sturmabteilung) – brunskjorter som ble gitt tillatelse til å banke opp jøder, kommunister og andre «uønskede elementer».

Mange mennesker som kanskje ikke bifaller slike metoder, foretrekker å se en annen vei, ikke bare fordi de er skremt, men også fordi voldelige regimer er selektive i valg av mål. Så lenge man ikke var jøde eller venstreorientert i de første årene av Hitlers Tyskland, var det lite sannsynlig at man ville komme i alvorlige vanskeligheter.

Men drapene opprørte også mange andre mennesker på tvers av det politiske spekteret.

Josef Stalin var ikke slik. Han gikk bevisst vilkårlig frem. Hvem som helst, selv lojale partimedlemmer, kunne ende opp i torturfengsler eller arbeidsleirer. Folk i Sovjetunionen levde i en permanent tilstand av frykt, noe som selvfølgelig var Stalins intensjon. Men dette er ellers relativt sjeldent. De fleste diktatorer, eller aspirerende diktatorer, velger ut bestemte grupper som de isolerer og forfølger.

Da ICE-agenter, i sin iver etter å oppfylle utvisningskvotene, rettet sine operasjoner mot latinamerikanere (og andre ikke-hvite mennesker), fryktet de fleste hvite amerikanere ikke for sin egen sikkerhet, selv om de fordømte slike metoder. Mordene på Good og Pretti endret det.

Ikke bare var de amerikanske statsborgere, men de var også omtrent så typiske som en hvit amerikaner fra Midtvesten kan være. Ingen av dem hadde rulleblad. Pretti var til og med våpeneier. ICE-agenter fjernet våpenet hans fra hylsteret før han ble skutt.

Dette har administrasjonen brukt som argument for å rettferdiggjøre drapet, noe som har opprørt våpenrettighetsaktivister som ellers har støttet Trump.

Men drapene opprørte også mange andre mennesker på tvers av det politiske spekteret. Hvis Pretti og Good kunne henrettes i fullt dagslys, kunne hvem som helst bli det.

Sinnet mot myndighetene vil vedvare.

Trump-administrasjonen innså ganske raskt at dette kunne skade republikanerne i mellomvalget i november. Påstandene om «innenlandsk terrorisme» ble tonet ned. Miller erkjente et mulig brudd på ICE-protokollen. Trump kalte til og med drapet på Good en «tragedie».

Mannen som ledet razziaene i Minneapolis, Gregory Bovino, en liten bølle som spankulerte foran kameraene i en lang vinterfrakk som minnet om frakkene de nazistiske SS-offiserene brukte, ble degradert og forflyttet – ut av Minnesota.

Dette kan være en lettelse for noen. Folkeopinionen betyr fortsatt noe i USA, selv om den kan være omskiftelig. Mens minner ofte er kortvarige, vil opptakene av to fredelige amerikanske borgere som ble drept på kloss hold av skyteglade bøller, som opptrer på vegne av Trump-administrasjonen, ikke forsvinne så fort.

Sinnet mot myndighetene vil vedvare. Men tiden vil vise om det får amerikanere, spesielt de som kanskje har begynt å tvile på om det var riktig å stemme på Trump, til å gå til urnene i november.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org