Deplorable? I aller høyeste grad

Betsy Green (64) deltok i demonstrasjonene på Capitol Hill i forrige uke og NRK-journalist Tove Bjørgaas har snakket med henne etterpå. Green beskriver opplevelsen som det største hun har vært med på ved siden av å føde barn. «Vi er patrioter, og dette føles som en revolusjon», sier Green. For det er det de vil ha, Betsy og mange med henne.

Vi er patrioter, og dette føles som en revolusjon

Betsy Green støtter ikke vold eller høyreekstremisme. Men hun er overbevist om at valget var rigget og at politiet bevisst lot demonstranter slippe inn fordi de ønsket å lage en scene som skader Trump. Hun har null tillit til Joe Biden, politiet, eller valgkampapparatet og landets domstoler.

Hvordan i alle dager kom vi hit?

 

It’s the economy, stupid

Det er mange gode forklaringer på dette. USA har en voldelig historie og er et splittet land. Det handler om valgsystemet, om borgerkrigen, om religion, om forvitring av tradisjonelle verdier, nye teknologiske plattformer, om globalisering og om nostalgi.

Men mest av alt handler det om økonomi. Når Betsy og andre bestemødre og mødre er villige til å delta i revolusjon er det fordi de oppriktig mener at det trengs. Det er en ganske beklagelig situasjon. Eller deplorable som noen vil si.

Mest av alt handler det om økonomi. Når Betsy og andre bestemødre og mødre er villige til å delta i revolusjon er det fordi de oppriktig mener at det trengs

Krisen i USA setter oss i en umulig spagat mellom fordømmelse og forståelse. Da Hillary Clinton kalte halvparten av Trumps tilhengere for «deplorables», kommenterte flere at hun ikke var stort bedre enn sin motstander, og bidro til å dra valgkampen ned i søla. Dessuten, sånt kan man jo ikke si om velgere i det hele tatt. Hun burde ikke brukt de ordene. Men vi skjønner jo litt hva hun mente. Jake Angeli med pelsen og hornene er ganske deplorable.  Donald Trumps venner og familie som jubler over kaoset rett etter Trumps krigerske tale er i aller høyeste grad deplorable. Men det som er aller mest deplorable, er de gigantiske økonomiske forskjellen og håpløsheten som har gjort at mange som Betsy Green ønsker seg en (helst fredelig) revolusjon.

Ingen kan unnskylde eller forsvare hærverk, kuppforsøk og vandalisme slik vi så det utspille seg 6. januar. Men samtidig som vi er sjokkert, er vi jo veldig mange av oss ikke overrasket. Dette begynte lenge før Trump også. Problemet med Clintons merkelapp, og med ensidig fordømmelse i sin alminnelighet, er selvsagt at det er historieløst og polariserende, og bare gjør situasjonen verre. Det er ofte en bedre idé å prøve å sette seg inn i andre menneskers situasjon.

 

Hvem har grunn til å være misfornøyd?

Det er lite å juble over i amerikansk økonomi. I 2016 vant Donald Trump over Hillary Clinton i en rekke tradisjonelt demokratiske områder, gamle industrisamfunn der jobbene har blitt færre og levekårene dårligere over flere tiår. De som bor der, lever på nedsiden av enorme økonomiske forskjeller som er i ferd med å rive landet i filler.

Legger du kartet over hvor Trump vant, og kartet over hvor jobber har kommet og gått tapt, oppå hverandre, vil du se at de er nesten identiske

Legger du kartet over hvor Trump vant, og kartet over hvor jobber har kommet og gått tapt, oppå hverandre, vil du se at de er nesten identiske. Mange var skuffet, og følte lite tilhørighet og tillit til politikere som over flere tiår har gjort lite for å sikre dem trygge og gode liv. De omsatte sin skuffelse i valget av Donald Trump. De levde ikke særlig gode liv i 2016. Og de gjør det ikke nå heller, selv om Trump forteller dem at han har skapt en haug med nye jobber.

Og det er ikke bare de som har mistet jobbene sine og de som har aller minst som har grunn til å være skuffet. Det har faktisk hele middelklassen. Over flere tiår har inntektene i USA vokst både langsommere, og blitt stadig mer konsentrert i toppen. I 1970 tjente tredelen av amerikanere med middels økonomi seksti prosent av all inntekt, i 2018 var deres andel krympet til 40 prosent.

 

Rik, rikere, rikest

Den rikeste tredelen økte sin andel fra 30 til nærmere 50 prosent i samme periode. Selv blant de rikeste er det de aller rikeste som stikker av med mest. Velstandsveksten er høyere jo høyere opp i inntekt du kommer, og den rikeste prosenten eier tretti prosent av all formue, mer enn hele middelklassen. De tre første årene etter finanskrisen gikk 91 prosent av inntektsveksten til den rikeste prosenten i samfunnet.

Den rikeste tredelen amerikanere økte sin andel av inntektene fra 30 til nærmere 50 prosent fra 1970 til 2018

Det har ikke akkurat blitt bedre de siste månedene. Man kunne kanskje sett for seg at en pandemi ville ramme alle likt, rik som fattig. Men slik ble det heller ikke. Tvert imot er Covid-19 den økonomiske krisen som har rammet skjevest i amerikansk historie, viste nylig en analyse utført av Washington Post. Det er de dårlig betalte jobbene, som ikke lar seg gjøre på hjemmekontoret, som utraderes. Mellom 6 og 8 millioner amerikanere har havnet i dyp fattigdom bare de siste månedene. De kan ikke betale regninger, og må droppe måltider for å spare penger. Pandemien rammet så ulikt fordi forskjellene i lønninger og levekår allerede var så store, og sikkerhetsnettet så lite.

Nesten halvparten av alle amerikanere jobber i lavtlønnsyrker. Med en sånn jobb kan du ikke betale regningene dine. Da må du ha en jobb til. Minstelønnen i USA, korrigert for prisveksten, er lavere i dag (7,25 dollar i timen) enn for 45 år siden (9,68 dollar i timen), ifølge offisiell statistikk fra det amerikanske arbeidsdepartementet. Mange stater har hevet minstelønnen, uten at ledigheten har økt. Men et forslag om en ny nasjonal minstelønn ble parkert i senatet av republikanerne tidligere i år. En slik lovfesting gir mening i et land som USA, der knapt ti prosent er medlem i en fagforening, og kollektive forhandlinger er lite utbredt.

Nesten halvparten av alle amerikanere jobber i lavtlønnsyrker. Med en sånn jobb kan du ikke betale regningene dine. Da må du ha en jobb til

Lønn som ikke er til å leve av er jo heller ikke særlig bra for økonomien, fordi når folk ikke har råd til å kjøpe noe, da svikter etterspørselen, og veksten svekkes ytterligere. Henry Ford skal visstnok ha ment at de ansatte i General Motors måtte ha råd til en T-Ford, ellers ville han mangle et marked for bilene siden. Men det er lenge siden Henry Ford og bilindustriens storhetstid.

 

Dyrere utdanning

De enorme forskjellene forplanter seg videre til neste generasjon. For amerikanerne spleiser ikke lenger på utdanning til egen befolkning.  I løpet av det siste tiåret har kostnaden ved høyere utdanning økt med nesten 50 prosent. På de private universitetene er skolepenger på over 300 000 kroner i året ikke uvanlig, mens du slipper unna med 100 000 på et offentlig college. Kostnader til livsopphold kommer i tillegg.

Det er selvsagt heller ikke særlig heldig for økonomien. Økonomen Raj Chetty kaller dem The Lost Einsteins, alle de som ikke får en utdanning fordi de mangler penger, og dermed heller ikke får bidra til framtidas oppfinnelser og velstandsvekst.

The Lost Einsteins kalles alle de som ikke får en utdanning fordi de mangler penger

Er du fattig, bør du ikke bli syk, for det har du ikke råd til. Andelen amerikanere uten noen form for helseforsikring har i flere år gått ned, men nå øker den igjen. Ifølge offisielle tall er nå 8,5 prosent av alle amerikanere uten helseforsikring. Det er sørgelige tilstander, faktisk så sørgelig at man dør av det. Forskerne Angus Deaton og Anne Case har vist at hvite, middelaldrende amerikanere uten utdanning stadig oftere dør av problemer som kunne vært unngått: rus, selvmord, kronisk leversykdom og leversvikt.

 

Hvem har skylda og hvorfor?

Hvordan er det mulig å gjøre så mange feil i økonomisk politikk over så lang tid? Hvordan kan flertallet stemme frem politikk som bare gavner noen få? Dette mysteriet, altså hvorfor flertallet ikke stemmer frem politikk som er bra for de fleste, er et spørsmål mange statsvitere har forsøkt å forstå. Ofte konkluderer de med at det må være andre ting enn økonomi som veier tyngst når folk skal velge sine ledere. Det er det selvfølgelig mye i, men også dette handler i stor grad om penger.

I artikkelen Why Hasn’t Democracy Slowed Rising Inequality? presenterer forskerne Adam Bonica, Nolan McCarty, Keith T. Poole og Howard Rosenthal fem ulike forklaringer på spørsmålet de selv stiller: For det første har den brede aksepten for global kapitalisme og markedskrefter utvisket noe av forskjellen mellom høyre- og venstresiden. Gjennom den kalde krigen, med sosialismen i unåde i den vestlige verden, ble også venstresiden langt mer entusiastiske for en mindre regulert markedsøkonomi.  Det gjelder i høyeste grad for Demokratene i USA, landet der sosialismen var i største unåde.

Synkende valgdeltakelse blant de fattigste har gjort at medianvelgeren er rikere enn medianinnbyggeren

For det andre har synkende valgdeltakelse blant de fattigste gjort at medianvelgeren er rikere enn medianinnbyggeren. I USA har denne skjevheten over tid blitt forsterket av en lang rekke med hindre for dem som skal stemme, hindre som rammer de fattigste hardest.

For det tredje har inntekten i befolkningen generelt økt og dermed redusert interessen for offentlige inngrep og fordeling. Mange har fått det bedre og mange har forventet at det skulle fortsette slik. For det fjerde bruker de rike i økende grad sine penger på å påvirke makt og politikk. Og for det femte har valgkretser og polarisering forstyrret det politiske bildet og redusert de folkevalgtes behov for å svare for seg overfor flertallet av velgerne.

 

Demokratene har heller ikke levert

I boken Kapital og ideologi skriver Thomas Piketty om partiene på venstresiden som forlot sine kjernevelgere og mistet fordelingspolitikken av syne. I mange land er det et mønster der næringslivets høyere lag stemmer på høyresiden, mens de med høyest utdanning stemmer til venstre. Andelen høyt utdannede som tilhører venstresiden, har økt dramatisk siden andre verdenskrig. Dermed har høyresiden og venstresiden fått solid fotfeste i en ressurssterk gruppe hver. Samtidig synker valgdeltakelsen blant de lavest lønte.

De rike bruker i økende grad sine penger på å påvirke makt og politikk

Andelen av de rikeste som stemmer på venstresiden, har økt, og dermed bestemmer de rikeste mest på venstresiden også, skriver Piketty. Det vil si, de som stemmer til venstre har blitt rikere. På mange måter har fordelingspolitikken dermed blitt offer for sin egen suksess. I USA, der lønnsforskjellene er store, har demokratene i økende grad hentet velgere blant de høyt utdannede. De har økt sine lønninger betydelig mer enn de lavt utdannede. I 1996 hadde flertallet av Bill Clintons velgere ikke gått på college. Tjue år senere hadde flertallet av Hillary Clintons velgere høyere utdanning.

Mange flere av venstresidens velgere i etterkrigstiden fikk dessuten sin politiske oppvåkning gjennom likestillingskamp, nedrustning og borgerrettigheter. De er opptatt av verdier og identitet. Det er kampsaker som mange har tjent på, men ikke så mye arbeiderklassen. Slik ble partiene på venstresiden, og kanskje særlig demokratene i USA, alt for dårlige på fordelingspolitikk. For den som har lite og kunne trengt mer fordeling er det dermed langt fra opplagt å stemme på demokrater, som igjen har mindre å hente på å snakke om fordeling og jobbe for økt minstelønn, sterkere fagforeninger og billigere utdanning.

Andelen av de rikeste som stemmer på venstresiden, har økt, og dermed bestemmer de rikeste mest på venstresiden også

Vi elsker og hater Amerika. I etterkrigstiden var ikke bare USA vår viktigste allierte, men også vårt største forbilde. Store offentlige investeringer i infrastruktur og teknologi, utdanning til alle og en voksende middelklasse ga mange grunner til begeistring.

Nå er USA i stedet blitt fortellingen om en økonomisk politikk der det meste ble feil, og i tillegg selvforsterkende. Det er ikke Trumps skyld alene og i hvert fall ikke Betsy Green. Det er mange tiår med politikere fra begge de store partiene, i et land der tiltroen til sentral styring og omfordeling aldri har vært særlig høy.

Skjev inntektsutvikling har gjort noen superrike og desimert middelklassen som skulle bære amerikansk økonomi. Raskt økende fattigdom, store lønnsforskjeller, dårlige jobber og underinvestering i helse og utdanning svekker økonomien og øker forskjellene.

Selv om alle ikke tror det var ham som vant valget, klarte faktisk Joe Biden å overbevise nok velgere om at deres utsikter ville bli bedre med ham som president.

Det er en formidabel jobb. Akkurat nå er livene til alt for mange bare deplorable.