Det amerikanske demokratiets fremvekst og fall

BOSTON: Det burde ikke ha kommet som noen stor overraskelse at amerikanske velgere stort sett var upåvirket av Demokratenes advarsler om at Donald Trump utgjør en alvorlig trussel mot amerikanske institusjoner.

I en gallupundersøkelse fra januar 2024 sa kun 28 % av amerikanerne (en rekordlav andel) at de var fornøyde med «måten det amerikanske demokratiet fungerer på».

Amerikansk demokrati har lenge lovet fire ting: felles velstand, at befolkningen skal bli hørt, ekspertbaserte styringsformer og effektive offentlige tjenester. Men demokratiet i USA – som demokratier i andre velstående land (og til og med mellominntektsland) – har ikke klart å oppfylle disse ambisjonene.

Slik har det ikke alltid vært. I tre tiår etter andre verdenskrig stod demokratiet til forventningene, særlig forventninger knyttet til felles velstand. Reelle lønninger (justert for inflasjon) økte raskt for alle demografiske grupper, og ulikheten avtok.

Men denne trenden tok slutt en gang på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

Like viktig var troen på at demokratiet ville gi alle borgere en stemme.

Siden da har ulikheten skutt i været, og lønningene for arbeidere uten høyskoleutdanning har knapt økt. Omtrent halvparten av den amerikanske arbeidsstyrken har måttet sitte å se på mens inntektene til den andre halvparten har steget til værs.

Jo, de siste ti årene har vært noe bedre (de nesten 40 årene med økende ulikhet ser ut til å ha stanset en gang rundt 2015). Men pandemien og den påfølgende inflasjonsøkningen gikk hardt utover arbeiderfamilier, spesielt i byene.

Dette er også grunnen til at så mange amerikanere oppga økonomiske forhold som sin største bekymring, større enn bekymringer om demokratiet.

Like viktig var troen på at demokratiet ville gi alle borgere en stemme. Hvis noe ikke var riktig, ville de folkevalgte lytte til deg. Selv om dette prinsippet aldri ble fullt ut overholdt – mange minoriteter har vært fratatt stemmeretten i store deler av amerikansk historie – har velgernes maktesløshet blitt et enda større og mer generelt problem i løpet av de siste fire tiårene.

Som sosiologen Arlie Russell Hochschild uttrykker det, begynte mange amerikanere, særlig de uten universitets- og høyskoleutdanning i Midtvesten og Sørstatene, å føle seg som «fremmede i sitt eget land».

Ja, høyreorienterte medier fyrte også opp under misnøyen i arbeiderklassen.

Verre var det at mens dette skjedde, gikk Demokratene fra å være partiet for arbeiderklassen til å bli en koalisjon av teknologientreprenører, bankfolk, fagfolk og personer med høyere utdanning som deler svært få prioriteringer med arbeiderklassen.

Ja, høyreorienterte medier fyrte også opp under misnøyen i arbeiderklassen. Men dette var mulig fordi etablerte medier og intellektuelle eliter ignorerte den økonomiske og kulturelle misnøyen til en betydelig del av befolkningen.

Denne trenden har også akselerert de siste fire årene, med en høyt utdannet del av befolkningen og medieøkosystemet som stadig vektlegger identitetsspørsmål som har fremmedgjort mange velgere ytterligere.

Hadde dette helt enkelt handlet om en agenda satt av teknokrater og intellektuelle eliter, kunne man fortelle seg selv at i det minste var ekspertene på jobb. Men løftet om ekspertbaserte styringsformer har klinget hult siden finanskrisen i 2008, om ikke lenger. Det var eksperter som hadde designet finanssystemet, angivelig til det beste for fellesskapet, eksperter som tjente enorme formuer på Wall Street fordi de visste hvordan de skulle håndtere risiko.

I sum virker det for mange amerikanere som om hver av de fire pilarene i løftet demokratiet ga dem, er brutt.

Ikke bare ble det klart at fordeling av goder ikke stod i sentrum; politikere og tilsynsmyndighetene skyndte seg å redde de skyldige, men gjorde nesten ingenting for de millionene amerikanere som mistet hjemmene og levebrødet sitt.

Offentlighetens mistillit til ekspertise har bare vokst, særlig under COVID-19-krisen, da spørsmål om nedstengninger og vaksiner ble lakmustester for troen på vitenskap. De som var uenige, ble behørig stilnet i de etablerte mediene og drevet til alternative kanaler med et raskt voksende publikum.

Det bringer oss til løftet om offentlige tjenester.

Den britiske poeten John Betjeman skrev en gang at «Vår nasjon står for demokrati og skikkelige avløp», men hvorvidt demokratiet har sørget for et pålitelig avløpssystem trekkes i økende grad i tvil. På noen måter er systemet offer for sin egen suksess.

Fra og med det nittende århundre vedtok USA og mange europeiske land lover for å sikre at offentlige tjenester ble bemannet av personer basert på meritter, og for å begrense korrupsjon i offentlige tjenester, etterfulgt av forskrifter for å beskytte publikum mot nye produkter, alt fra biler til legemidler.

Det er selvfølgelig ikke sannsynlig at noe av dette vil skje under den kommende Trump-administrasjonen.

Men ettersom det har blitt flere forskrifter og sikkerhetsprosedyrer, har offentlige tjenester blitt mindre effektive. Offentlige utgifter per kilometer motorvei i USA mer enn tredoblet seg fra 1960-tallet til 1980-tallet på grunn av tillegg av nye sikkerhetsforskrifter og prosedyrer.

Lignende nedganger i produktiviteten i byggesektoren har blitt tilskrevet byrdefulle reguleringer for arealbruk. Ikke bare har kostnadene økt, men prosedyrer utviklet for å sikre trygge, transparente praksiser som tar hensyn til borgerne, har ført til lange forsinkelser for alle slags infrastrukturprosjekter samt en forverring av kvaliteten på andre tjenester, inkludert utdanning.

I sum virker det for mange amerikanere som om hver av de fire pilarene i løftet demokratiet ga dem, er brutt.

Det betyr imidlertid ikke at de nå foretrekker en alternativ politisk ordning. Amerikanerne er fortsatt stolte av landet sitt og anerkjenner dets demokratiske karakter som en viktig del av identiteten sin.

Den gode nyheten er at demokratier kan gjenoppbygges og styrkes. Prosessen må starte med å konsentrere seg om felles velstand og borgernes stemme, noe som innebærer å redusere rollen penger spiller i politikken. På samme måte, og selv om demokratiet ikke kan skilles fra teknokratisk ekspertise, vil det absolutt være en fordel om ekspertisen ble mindre politisert.

Det er de som må svekke båndene til Big Business og Big Tech og gjenvinne røttene i arbeiderklassen.

Regjeringseksperter bør hentes fra et bredere spekter av sosiale bakgrunner, og det ville også hjelpe om flere ble utplassert på lokalt myndighetsnivå.

Det er selvfølgelig ikke sannsynlig at noe av dette vil skje under den kommende Trump-administrasjonen.

Som en åpenbar trussel mot det amerikanske demokratiet vil han undergrave en rekke kritiske institusjonelle normer de neste fire årene. Oppgaven med å gjenoppbygge demokratiet faller derfor på krefter til sentrum-venstre.

Det er de som må svekke båndene til Big Business og Big Tech og gjenvinne røttene i arbeiderklassen.

Dersom Trumps seier nå fungerer som en vekker for Demokratene, er dette mulig: Han kan ha satt i gang en fornyelse av det amerikanske demokratiet.

Oversatt av Astri Tresse

 Opphavsrett: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org