Når bestemte grupper stadig lar være å stemme, står ikke bare deres representasjon på spill – men legitimiteten til hele demokratiet vårt.
Fram til 8. august har man muligheten for å avgi stemme til høstens stortingsvalg gjennom tidligstemming, og mellom 11. august og 5. september kan man forhåndsstemme.
Det er frivillig å bruke stemmeretten i Norge, i motsetning til i land som Australia, der man kan få bot for å la være. Men at stemmegivning er en rettighet, betyr ikke at vi bør slå oss til ro med at den bare er en liberal frihet for dem som ønsker å bruke den.
Det er bekymringsfullt at noen grupper stemmer langt sjeldnere enn andre.
Valgdeltakelsen er heldigvis høy nok i Norge til at vi slipper å frykte at folkevalgte mangler legitimitet. Men det er likevel bekymringsfullt at noen grupper stemmer langt sjeldnere enn andre – et poeng også valgforsker Signe Bock Segaard har fremhevet i et intervju til boken vår «Makta er vår: politikk og påvirkning i det norske demokratiet».
Tallene taler for seg: I snitt fra tidligere valg skiller det omtrent 20 prosentpoeng i valgdeltakelse mellom personer med lav og høy utdanning. Det samme gjelder unge, særlig andregangsvelgere, og personer med innvandrerbakgrunn. At førstegenerasjonsinnvandrere stemmer sjeldnere, kan ha naturlige forklaringer – tilknytning, språk og kunnskap om norsk politikk tar tid å bygge opp.
Men at kun 35 prosent av andregenerasjonsinnvandrere – personer født i Norge med foreldre født i utlandet – stemte ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023, er alarmerende. Selv om valgdeltakelsen generelt er lavere ved lokalvalg, er dette både langt lavere enn befolkningen ellers, og lavere enn blant deres egne foreldre.
Resultatet er et demokrati som i mindre grad gjenspeiler mangfoldet i samfunnet.
De vi velger til å representere oss på Stortinget, skal ideelt sett speile befolkningen. Når noen grupper ikke bruker stemmeretten, blir dette tverrsnittet skjevere. Resultatet er et demokrati som i mindre grad gjenspeiler mangfoldet i samfunnet.
Det er fristende å følge opp tallene med oppfordringer til enkeltpersoner om å stemme. Men det er vel så viktig å forstå hvorfor noen grupper oftere lar være å stemme.
Årsakene kan være mange: været, følelse av å mangle kunnskap, eller lang kø til valglokalet på en travel dag. Men når lav deltakelse systematisk rammer bestemte grupper, forteller det en annen historie: om utenforskap og en opplevelse av at det ikke nytter å delta. Enda mer alvorlig er det hvis det varsler mistillit til systemet og demokratiet. Mistillit oppstår ikke i et vakuum, men næres dersom noen opplever at de alltid er taperne i systemet.
Når grupper mister troen på at det er verdt å bruke stemmeretten, mister også demokratiet noe av sin kraft.
Får antidemokratiske holdninger grobunn, er det dårlig nytt for demokratiet – som slett ikke er så fjellstøtt som vi liker å tro. Vår egen historie minner oss om det, nå som vi nylig markerte 80-årsjubileet for frigjøringsdagen. I Europa er halvparten av demokratiene på tilbakegang, og globalt er bare 6,6 prosent av verdens stater klassifisert som fullverdige demokratier. USA er ikke lenger blant dem.
Når grupper mister troen på at det er verdt å bruke stemmeretten, mister også demokratiet noe av sin kraft. Lav valgdeltakelse angår derfor oss alle. Det må tas på alvor – ikke bare med platte oppfordringer om å stemme, men gjennom å gjenvinne disse gruppenes tillit til demokratiet, med målrettet politisk handling.
Her har partiene et særlig ansvar. Nå har de en drøy måned på seg til å overbevise om at det er verdt å bruke stemmeretten.
Kommentarer