Det er på tide med en helt ny tilnærming til økonomien

(LONDON): Det er på tide med en ny tilnærming til økonomien. Siden Margaret Thatcher og Ronald Reagan satt ved makten på 80-tallet, har den rådende økonomiske tenkningen satt en effektiv stopper for myndighetenes aktive investeringsrolle og gjort balanserte budsjetter til et mål i seg selv. Denne likegyldigheten til både retningen og nivået på den økonomiske aktiviteten, gjorde krakket i 2008-2009 mer eller mindre uunngåelig. Og den påfølgende sparepolitikken svekket økonomien på vei ut av krisen.

Siden Thatcher og Reagan satt ved makten, har den rådende økonomiske tenkningen satt en effektiv stopper for myndighetenes aktive investeringsrolle

Under koronakrisen har vi vært vitne til en kollaps av både tilbud og etterspørsel. Denne utviklingen får den nyliberale ortodokse tenkningen til å fremstå som enda mer uforsvarlig. Likevel er det få tegn på noen ny form for finanspolitisk tenkning. Det er riktignok iverksatt en rekke økonomiske krisetiltak. Men med mindre denne offentlige pengebruken blir kanalisert på en strukturert måte, vil man få de samme resultatene som etter finanskrisen i 2008: likviditeten vil drive opp prisene i finansmarkedene uten å hjelpe realøkonomien.

Det er mulig Boris Johnson ønsker å fremstå som en ny Franklin D. Roosevelt. Men den britiske statsministerens opphaussete «New Deal» er ikke i nærheten av FDRs opprinnelige kriseprogram, verken i omfang eller ambisjonsnivå. De økonomiske tiltakene som har blitt iverksatt så langt kan knapt sies å være noe annet enn brannslukning.

Når det virkelig gjelder, er det stater — ikke private selskaper — som er de primære økonomiske pådriverne

Krisetiltakene har likevel vist oss hvor stor finanspolitisk kraft staten har. Disse tiltakene har forsørget folk gjennom den måneder lange krisen, mens aktiviteten i privat sektor stoppet opp. Man bør derfor ikke sette seg som mål å avvikle subsidie-økonomien så fort som mulig, men heller omforme den til et nytt og varig partnerskap mellom staten, næringslivet og arbeidstakerne.

 

En ny kurs

Veien ut av den store depresjonen og andre verdenskrig krevde politisk samarbeid og nye ideer som i mellomkrigstiden ble ansett for å være radikale og «næringsfiendtlige». Likeledes må den postpandemiske gjenreisningen av økonomien dreie seg om mer enn krisehåndtering. Det er på tide å verdsette statens unike evne til å styre økonomien på en måte som kommer folk flest til gode.

Veien ut av den store depresjonen og andre verdenskrig krevde politisk samarbeid og nye ideer som i mellomkrigstiden ble ansett for å være radikale og «næringsfiendtlige»

Det er ikke mangel på langsiktige utfordringer. Disse vil kreve proaktive politikere og formålsrettede offentlige investeringer. Vi ser nå en historisk arktisk hetebølge. Behovet for å styre økonomien i retning av grønn, bærekraftig vekst har aldri vært mer presserende og opplagt. Ønsket om en “Green New Deal” i samme størrelsesorden som de sosioøkonomiske endringene vi så i tiden rundt andre verdenskrig vant oppslutning allerede før pandemien.

Koronakrisen har gjort det klart for oss at «business as usual» ikke lenger er formålstjenlig. Når det virkelig gjelder, er det stater — ikke private selskaper — som er de primære økonomiske pådriverne.

De sosioøkonomiske og klimatiske aspektene ved den pågående krisen henger tett sammen. Arven etter «laissez-faire»-politikken har lagt en rekke viktige sektorer brakk samtidig som store deler av arbeidsstyrken ikke blir verdsatt — og mange finner ikke fulltidsjobb. Den britiske klimaendringskomiteen (CCC) mener at den økonomiske nedgangen er en god anledning til å påskynde «skiftet til en renere, utslippsfri økonomi og styrke landets evne til å takle virkningene av klimaendringene».

Koronakrisen har gjort det klart for oss at «business as usual» ikke lenger er formålstjenlig

En oppdatert versjon av New Deal bør også inneholde en ny «finanspolitisk grunnlov». Hvis ikke, har vi ingen garanti for at den finanspolitiske ortodoksien ikke vil gjøre seg gjeldende igjen etter krisen.

Staten må gis en permanent rolle, som både retningsgivende, stabiliserende og, om nødvendig, transformerende for det økonomiske systemet. Hvis staten kun griper inn i økonomien i krisetider, vil det garantert lede til nye kriser. På tilbudssiden, bør man i større grad styre produksjonen ut fra langsiktige utviklingsmål — i retning av en mer bærekraftig, nyskapende og inkluderende økonomi. På etterspørselssiden, er det på tide å forplikte seg til det keynesianske målet om full sysselsetting. Dette kan gjøres ved å etablere jobbgaranti-programmer som sikrer at de menneskelige ressursene verken blir vraket eller utslitt under den kommende økonomiske omstillingen.

Staten må gis en permanent rolle, som både retningsgivende, stabiliserende og, om nødvendig, transformerende for det økonomiske systemet

Viktigere enn dette: En oppdatert New Deal betyr at vi må legge like stor vekt på hvilken retning økonomien tar som hvor mye den vokser. Det betyr at man aktivt må bevege markedsarenaen i en grønnere retning. Det krever ikke bare gryteklare prosjekter i grønn infrastruktur, fornybar energi og andre former for avkarbonisering, men også en visjon om hvordan vi skal utforme og samordne slike prosjekter som ledd i en ny bærekraftig vei fremover.

Vi trenger også nye incentiver som kan styre private investeringer i riktig retning. Skatter, reguleringer og andre tiltak må samordnes for å sikre langsiktig planlegging og reduserte klimagassutslipp i hele økonomien.

En slik formålsrettet tilnærming til økonomisk styring vil kunne gi oss bedre avkastning på de offentlige investeringene. Den vil både redusere den negative multiplikatoren under økonomiske nedganger og øke den positive multiplikatoren under økonomiske oppganger.

 

Den uthulte staten

Som John Maynard Keynes bemerket på midten av 30-tallet: «Vanskelighetene ligger ikke i de nye ideene, men i å fri seg fra de gamle, som forgrener seg til hver eneste krok av bevisstheten hos de som har blitt oppfostret som de fleste av oss.»

Den største feilen ved dagens rådende økonomiske modell, spesielt i USA og Storbritannia, er forsømmelsen av kollektive goder. Disse godene er essensielle for at økonomien skal fungere på en god måte, og privat sektor har ingen incentiver til å forsyne samfunnet med disse godene. Derfor tok Adam Smith til orde for at det er statens oppgave å sikre den infrastrukturen som markedsøkonomien har behov for. Ettersom listen av kollektive goder blir stadig lenger, og i dag inkluderer tilgang til data og digital teknologi, må vi bli mer ambisiøse i våre anstrengelser og gi innbyggerne det de trenger for å lykkes i livet.

Den største feilen ved dagens rådende økonomiske modell, spesielt i USA og Storbritannia, er forsømmelsen av kollektive goder

Samtidens ortodokse tenkning legger imidlertid mest vekt på behovet for å balansere offentlige budsjetter. Man forsaker dermed utviklingen av økonomiens reelle ressurser til fordel for et overordnet finansielt krav, som kun gir mening for den enkelte husholdning. Det er riktig at husholdninger må balansere sine budsjetter over tid. Men myndigheter bør budsjettere med det formål å balansere økonomien og sikre full kapasitetsutnyttelse. For fullt ut å gjennopplive ideen om kollektive goder, må vi ikke bare se de som «korreksjoner» av markedssvikt. Vi må heller betrakte kollektive goder som viktige byggestener i samspillet mellom stat og næringsliv. En snever markedsbevarende logikk må vike for en mer proaktiv markedsskapende og markedsformende logikk.

Den rådende ortodokse tenkningen baserer seg på to aksiomatiske antagelser: at offentlige investeringer er en form for sløseri og derfor bør minimeres samt at markedsøkonomien har en spontan tendens til å oppnå full sysselsetting (definert som «likevektsledigheten»). Ut av disse aksiomene springer tanken om at man bare skal ty til offentlige investeringer for å glatte ut økonomiske «friksjoner» når markedet ikke evner å allokere ressursene effektivt.

Samtidens ortodokse tenkning legger imidlertid mest vekt på behovet for å balansere offentlige budsjetter.

Finanskrisen i 2008-2009 avdekket svakhetene ved denne modellen. Mellom 1975 og 2000 falt brutto offentlige investeringer som andel av BNP fra 8,9 % til 1,7 % i Storbritannia. Som følge av dette, ble stadig mer midler brukt på spekulasjon, hvor de ikke bare ble sløst bort, men også bidro til å destabilisere økonomien og medvirke til en rekke finanskriser.

Koronakrisen har avdekket den ortodokse modellens svakheter i enda større grad. Ikke minst har krisen avdekket den alvorlige mangelen på kollektive goder, fra grunnleggende helseinfrastruktur til verneutstyr. Den ortodokse tenkningen har foreskrevet privatisering, patentlovgivning og utkontraktering av kritiske offentlige oppgaver innen ethvert relevant virkeområde, fra forskning og utvikling (innen medisin og teknologi) til transport, helsetjenester og utdanning. Etter flere år med kutt i offentlige budsjetter, viste det seg at mange vestlige lands myndigheter var ute av stand til å håndtere et sjokk som koronakrisen.

Straks koronaviruset slo ned i samfunnet, så man også svakhetstegn — alt fra hull i livsnødvendige forsyningskjeder til utilstrekkelig statlig kapasitet. Mange vestlige lands myndigheter har mobilisert alle tilgjengelige ressurser for å håndtere pandemien, men det viste seg ofte å være for lite for sent. Det tar mange år å bygge opp tilstrekkelig statlig kapasitet. Dette krever tålmodige investeringer, ikke bare «helikopter-penger» sluppet ned på økonomien når krisen inntreffer.

Etter flere år med kutt i offentlige budsjetter, viste det seg at mange vestlige lands myndigheter var ute av stand til å håndtere et sjokk som koronakrisen

Dette utilstrekkelige «tilbudet» er et resultat av utilstrekkelig «etterspørsel». Mange lands økonomier har operert et godt stykke under full kapasitet helt siden krisen i 2008. I 2018 hadde Storbritannia en offisiell arbeidsledighet på 4,2 %. Den bredt definerte arbeidsledigheten, som inkluderer de som jobber deltid og som ønsker å jobbe fulltid, lå opp mot 8 %. (Dette tallet tar ikke høyde for de som må takke ja til jobber som ligger under deres kompetansenivå.)

 

Hva har vi lært?

Myndigheter så seg blinde på finansielle fremfor realøkonomiske ressurser under den store resesjonen (i kjølvannet av finanskrisen). Dermed gikk de glipp av en god anledning til å skifte den økonomiske aktiviteten over i et mer bærekraftig og inkluderende spor. Verre var det at mange lands myndigheter avviklet vekstfremmende tiltak til fordel for veksthemmende finanspolitiske innstramminger.

Svekkelsen av statens investeringsevne har frarøvet myndighetene verktøyene de trenger for å takle en uventet hendelse og stabilisere økonomien

Simon Wren-Lewis ved University of Oxford har beregnet at innstrammingene forsinket den økonomiske innhentingen med opptil tre år i Storbritannia. Dette er helt i tråd med det grunnleggende keynesianske innsikter kan fortelle oss. Selv om pengepolitikken forble ekspansiv, var ikke det nok til å veie opp for landets kontraktive finanspolitikk.

Riktignok hevdet den britiske sentralbanken (Bank of England) at situasjonen ville ha vært enda verre hvis ikke den hadde åpnet opp pengeslusene. Gjennom sine oppkjøp av verdipapirer, har de pengepolitiske myndighetene rett og slett puttet «nye» penger i hendene til eksisterende eiere av verdipapirer. Dette er de samme menneskene som er minst tilbøyelige til å bruke pengene på innkjøp av varer og tjenester. Med mindre sentralbankens skaping av nye penger skjer samtidig med skaping av nye muligheter i realøkonomien, vil mesteparten av likviditeten ende opp tilbake i finanssektoren — slik man så i kjølvannet av finanskrisen.

Lærdommen vi kan trekke av den siste krisen er klar: svekkelsen av statens investeringsevne har frarøvet myndighetene verktøyene de trenger for å takle en uventet hendelse og stabilisere økonomien, for ikke å snakke om statens evne til å sikre vedvarende vekst. Offentlige investeringer er nødvendig, ikke bare for å rette opp i markedssvikt, men også for å drive frem risikable og kapitalintensive investeringer som trengs for å sikre innovasjon og kapitalformasjon. Denne pengebruken kan gires opp, både på tilbudssiden, gjennom investeringer i nyskapende og risikable prosjekter, og på etterspørselssiden, gjennom offentlige innkjøpsavtaler.

Offentlige investeringer er nødvendig for å drive frem risikable og kapitalintensive investeringer som trengs for å sikre innovasjon og kapitalformasjon.

Under den nyliberale «Washington Consensus» ble disse statlige oppgavene i stor grad overlatt til markedet. Dette skjedde uten tvang i de utviklede landene, og ble stilt som betingelse for finansiell støtte i utviklingslandene (som senere ble omdøpt til «fremvoksende økonomier»). Avregulering av finanssektoren og arbeidsmarkedet, privatisering av statseide bedrifter og finanspolitiske innstramminger var det som ble foreskrevet. Dette var en antatt universell formel, som skulle anvendes uavhengig av et lands utviklingsnivå.

Nyliberal økonomisk teori baserer seg på den økonomiske “loven” til Jean-Baptiste Say (en fransk økonom som levde på 1800-tallet). Denne loven sier at tilbud skaper sin egen etterspørsel. Følgelig: Fjerner man unødvendig politisk påvirkning av økonomiske incentiver, vil markedet sikre optimal verdiskaping. Politikk blir dermed et kappløp der man skal redusere statens markedsutformende rolle, samtidig som man i stor grad ser bort fra de reelle relasjonene mellom tilbud og etterspørsel — spesielt med tanke på at det er for lavt tilbud og for lav etterspørsel.

Politikk blir dermed et kappløp der man skal redusere statens markedsutformende rolle

Den nyliberale styringen dro også selektivt veksler på «velferdsøkonomi». Denne tenkningen tilskriver staten en rolle som den instansen som lapper ting sammen når de økonomiske resultatene avviker fra idealet om det perfekte markedet. Denne analytiske målestokken, kombinert med frykten for «styringssvikt», gjorde at man aldri henga seg til en full overhaling av markedet. Tvilen kom alltid markedet til gode, men ikke staten.

 

Markeder med et formål

Koronaviruset har avdekket hvilken skade det pre-pandemiske paradigmet har påført samfunnet. Det er nå på tide å tegne et bilde av hvordan en ny tidsalder preget av offentlige investeringer vil se ut. Disse investeringene vil omforme vårt teknologiske, produktive og sosiale landskap. Den nye modellen må bygge på innsikten om at våre økonomier alltid beveger seg i en bestemt retning, fremfor å eksistere i et vakuum. Overlatt til seg selv, vil markedsøkonomien som regel understøtte kortsiktige eller verdi-ekstraherende aktiviteter. Dette forklarer den omfattende finansialiseringen og avindustrialiseringen vi har vært vitne til de siste førti årene.

En person i fullt arbeid øker ikke bare sin egen inntekt, men også inntekten til samfunnet rundt seg, fordi personen kjøper flere varer og tjenester.

I motsetning til dette, vil markedsøkonomier med en «formålsorientert» form for statlig styring sikre at offentlig pengebruk og politikkutforming vil styre aktiviteten i retning av sosialt ønskelige mål, og ikke bare vekst for vekstens skyld. Bortsett fra New Deal, er New Zealand et godt eksempel på den nye økonomiske modellen. Her har myndighetene innført et “velvære-budsjett” for å tilpasse den statlige pengebruken til bredere sosiale mål.

En formålsorientert tilnærming muliggjør også en ny form for målrettet finanspolitisk stimulering av økonomien. Poenget er å ta for seg en omfattende utfordring som klimaendringene og dele den opp i konkrete politiske målsettinger, for eksempel å oppnå nullutslipp i en bestemt region innen en gitt dato. Med disse målene på plass, kan myndighetene ta i bruk effektive virkemidler — offentlige tilskudd, lån og innkjøpsavtaler — for å gire opp det samlede potensialet innen offentlig og privat sektor.

For å foregripe forutsigbare innvendinger, innebærer denne formålsorienterte tilnærmingen ikke at man velger vinnere og tapere, enten det være sektorer, teknologier eller bedrifter. Ideen er snarere å velge ut visse problemer og la løsningene tre frem gjennom en eksperimenterende og nyskapende nedenfra-og-opp-prosess på tvers av de ulike sektorene. Den samme prosessen vil også skape nye jobbmuligheter. For å ta et eksempel: Skal man oppnå karbonnøytralitet innen en bestemt region, må man finne frem til nye former for samarbeid mellom sektorer knyttet til energi, transport, digital teknologi, infrastruktur etc. Man må også utvikle nye former for arbeid som kan gi eksisterende ressurser nye formål og nye bruksområder.

Et gradvis økonomisk skifte vil kreve et jobb-program i statlig regi som søker å skape et bærekraftig skattegrunnlag ved å tilføre økonomisk aktivitet som ellers ikke ville ha funnet sted under krisen. Ekte full sysselsetting bør anses som et kollektivt gode. Det er her den finanspolitiske konstitusjonens andre bærebjelke gjør seg gjeldende.

Når mennesker er arbeidsledige, har de mindre inntekt som kan drive etterspørselen i økonomien. Dermed kommer vi alle dårligere ut av det.

En person i fullt arbeid øker ikke bare sin egen inntekt, men også inntekten til samfunnet rundt seg, fordi personen kjøper flere varer og tjenester.  Når mennesker er arbeidsledige, eller ikke kan finne seg fulltidsjobb, har de mindre inntekt som kan drive etterspørselen i økonomien. Dermed kommer vi alle dårligere ut av det.

I 1948 skrev den fremtidige nobelprisvinneren i økonomi, Paul Samuelson, at «det moderne statsfinansielle systemet har store innebygde automatiske stabiliserende egenskaper». Når økonomien går ned, går budsjettunderskuddene automatisk opp. Når økonomien henter seg inn igjen, blir budsjettunderskuddene automatisk mindre. For å bevare denne innebygde stabiliteten, må man «ikke gjøre noen forsøk på å balansere budsjettet i en lavkonjunktur». Men, som Samuelson selv bemerket: «en innebygget stabilisator bidrar til å redusere deler av svingningene i økonomien, men fjerner ikke forstyrrelsen helt. Den resterende forstyrrelsen må takles ved skjønnsmessig bruk av finanspolitikk og pengepolitikk.»

 

Hvordan fikse markedet

I dagens økonomiske krise, bør man inkludere et offentlig arbeidsprogram (OAP) som en del av slike skjønnsmessige politiske tiltak — i tråd med anbefalingene til amerikanske Levy Economics Institute. Dette vil være en langt kraftigere motsyklisk stabilisator enn det systemet som ble beskrevet av Samuelson. Det vil samtidig være en videreføring av den politikken som ble iverksatt under Roosevelts New Deal.

Mellom 1935 og 1943 sysselsatte det amerikanske arbeidsprogrammet 8,5 millioner mennesker.

Mellom 1935 og 1943, sysselsatte det amerikanske arbeidsprogrammet (WPA) 8,5 millioner mennesker. De som deltok fikk tilbud om mange former for arbeid, fra bygging av infrastruktur og skadedyrkontroll til produksjonen av bøker med blindeskrift og opptreden i verdens største konserthus. Det sivile konserveringskorpset (CCC) sysselsatte rundt en million unge arbeidsledige menn i prosjekter knyttet til forebygging av skogbrann, flom og jorderosjon samt konstruksjon og vedlikehold av stier og branngater i nasjonalparkene «og annet arbeid … som presidenten anser som ønskelig».

Vi har selv skissert et arbeidsprogram for Storbritannia som innebærer at britiske myndigheter vil garantere en jobb til en fastsatt timelønn (som ikke ligger under den nasjonale minstelønnen) til enhver arbeidssøker eller person i arbeidsfør alder som ikke kan finne arbeid i privat sektor. Dette programmet vil vektlegge nye jobber på områder som er avgjørende for å styre økonomien i retning av det grønne skiftet. Og det vil gi jobbtrening. Dermed kan de som deltar i dette programmet bygge opp og vedlikeholde sine arbeidsferdigheter, slik at de senere kan arbeide i privat sektor.

Et robust arbeidsprogram har fire viktige fortrinn

Et robust arbeidsprogram har fire viktige fortrinn. For det første, vil det virke som en buffer i arbeidsmarkedet — en beholdning som ekspanderer og trekker seg sammen automatisk gjennom konjunkturene. Dette vil begrense behovet for skjønnsmessige endringer av den offentlige pengebruken. Derfor vil det også støtte opp under samlet etterspørsel samtidig som det vil beskytte mot mulig feil timing av offentlig pengebruk (som følge av feilaktige økonomiske prognoser eller unødig politisk innblanding).

For det andre vil det offentlige arbeidsprogrammet (OAP) opprettholde arbeideres status som ettertraktet arbeidskraft bedre enn det å gå på arbeidsledighetstrygd vil gjøre. Programmet kan også innbefatte arbeidstrening — en viktig faktor for den økonomiske innhentingen og for den langsiktige økonomiske veksten.

For det tredje vil disse OAP-ansatte bli betalt ut fra en fastsatt lønn, noe som vil skape et minstemål for lønninger i privat sektor. Hvis OAP-lønningene ble lagt på samme nivå som den nasjonale minstelønnen, ville det ikke lenger være noe behov for en minstelønnsbestemmelse med alle dens etterlevelseskostnader. Og, som Pavlina R. Tcherneva ved Levy Economics Institute sier, kan OAP-lønnen ha en gunstig omfordelingseffekt dersom den settes høyere enn minstelønnen.

For det fjerde kan arbeidsprogrammet påvirke den samlede sysselsettingen, og bevege talenter og ressurser i retning av målene som er nedfelt i Green New Deal.

 

Arbeidsprogram-paradigmet

Dette programmet, som vi har skissert for det britiske arbeidsmarkedet, vil bli finansiert nasjonalt, men administrert lokalt av en rekke ulike instanser: lokale myndigheter, ikke-statlige organisasjoner og sosiale foretak. Hver enkelt instans vil skape jobbmuligheter «på stedet» der behovet er størst (som f.eks. innen miljøvern og omsorgsarbeid). Dermed vil man sette inn ledig arbeidskraft ut fra lokalsamfunnets behov.

Den underliggende antagelsen er alltid at arbeidsledige mennesker ikke ønsker å arbeide

Vi vil selvsagt støte på vanskeligheter underveis. Slik er det med alle nye ideer. Vi må overvinne den etablerte tenkemåten. Ideen om at økonomier har en tendens til å gjenopprette full sysselsetting, av seg selv, er en form for ortodoks tenkning som bør forkastes etter det vi har vært vitne til den siste tiden. Likevel er denne tanken inngrodd i de stadig strengere betingelsene som settes for at man skal kunne motta arbeidsledighetstrygd. Den underliggende antagelsen er alltid at arbeidsledige mennesker ikke ønsker å arbeide, ikke at de ikke kan finne en jobb. Uansett vil et offentlig arbeidsprogram overvinne disse moralske debattene ved å tilby arbeid eller arbeidstrening til alle som er villige og arbeidsføre. Dette vil minske behovet for arbeidsledighetstrygd.

Et offentlig arbeidsprogram er i seg selv en grønn ide. Det tar tak i to former for forsømmelse og økonomisk ødeleggelse: av den naturlige og den humane kapitalen. Programmet bør derfor ikke bare ses som et motsyklisk økonomisk tiltak, men også som en viktig ingrediens i det teknologi-forskeren Carlota Perez kaller «smart grønn vekst».

Det er på tide å gjenopprette den gode sirkelen av sterk etterspørsel og høye investeringer

Økonomien vil mangle oppdatert produktiv kapasitet så lenge en stor del av arbeidsstyrken ikke er fullt sysselsatt og ikke blir betalt godt nok. Med inkluderende lønnspolitikk og sterkere samlet etterspørsel, vil bedrifter måtte reinvestere i smartere utstyr. Det vil ikke lenger være formålstjenlig for bedriftene å skvise sårbare arbeidere mest mulig.

IT-revolusjonen og de siste årenes store fremskritt innen fornybar energi har vist at nyskaping fører til nye produkter, tjenester, materialer og levevis. Alt dette bidrar til å skape nye jobber. I nyliberal ortodoks tenkning tas det ikke hensyn til at vi må gjøre om gammel kapital til ny. Som en følge av dette er vi i dag fattigere, både økonomisk og sosialt.

Det er på tide å gjenopprette den gode sirkelen av sterk etterspørsel og høye investeringer, med et fokus på grønn vekst og en riktig tilpasning av økonomiens tilbuds- og etterspørselsside. En ny finanspolitisk konstitusjon, som er sikret gjennom et offentlig arbeidsprogram, vil fremme en slik økonomi. Vi må ikke sløse bort denne muligheten. Vi må reformere kapitalismen på vegne av befolkningen og planeten vår.

Copyright: Project Syndicate, 2020.

Oversatt av Marius Gustavson