Det er penger de trenger

I gangen står tre poser fulle av klær og sko til barn – vintersko, ytterklær og ulltøy. Jeg var nede i kjelleren en kveld og plukket ut det mest brukbare. Herregud, så mye vi har, tenkte jeg mens jeg samlet sammen hauger med dresser og fleece og strømpebukser og bodyer.

Så godt å kunne hjelpe, tenkte jeg og ble varm i hjertet. (Så innrømmet jeg for meg selv at det også var litt deilig å bli kvitt alle klærne som hadde hopet seg opp.)

Jeg hadde kommet over et innlegg på Facebook – noen i nærheten samlet inn klær og utstyr som skulle sendes til Polen og gis til flyktninger fra Ukraina.

Så godt å kunne hjelpe, tenkte jeg og ble varm i hjertet.

Vi nordmenn liker å hjelpe når det er krise i nabolaget. Jeg aner ikke hvor mange lastebiler og busser som er på vei fra ulike steder i Norge og til Polen akkurat nå, men det må være ganske mange.

I Bodø planla Polsk-Norsk forening å sende en varebil med klær, leker og utstyr. De fikk 15–20 ganger mer enn de hadde plass til. «Nå trenger vi penger til å leie biler, kjøpe diesel og hyre inn sjåfører», fortalte en av de frivillige i foreningen til NRK.

Et luksusproblem kanskje, at folk bidrar mer enn innsamlerne har kapasitet til å håndtere.

Men like fullt et problem.

For på den polsk-ukrainske grensen er det kaos. Altfor mange har gitt altfor mye, og det finnes ikke noe apparat som kan håndtere den store mengden med klær og utstyr som folk har fraktet dit fra hele Europa.

Beskjeden fra hjelpeorganisasjoner på stedet er klar: ikke send mer. For allerede da flyktningene begynte å strømme over grensen, stilte de polske lokalsamfunnene opp, med mat, klær, husly og skyss.

Hvis nordmenn samler inn klær og utstyr uten en plan for hvordan dette skal deles ut, risikerer de å være mer til bry enn til hjelp.

Hvem og hvor mange av de som nå kjører tonnevis av donert ting og tang som har avtaler med lokale hjelpeorganisasjoner om sortering og utlevering av utstyr til flyktningene som krysser grensa fra Ukraina, vet jeg ikke. Men det er urovekkende når en bussjåfør svarer slik på spørsmålet fra NRKs reporter om hva det første de skal gjøre når de kommer fram: «Det vet jeg egentlig ikke. Så langt har vi ikke tenkt. Vi må bare nå i første omgang komme ned dit og få levert de varene vi har. Vi har også fått med oss noe nødrasjoner, altså sånn førstehjelpsgreier, så vi håper å finne noen som driver med helse som kan ta imot dette greiene her.»

Jeg håper turen er bedre planlagt enn innslaget ga inntrykk av. Det ville vært synd om innholdet i bussen, alt det privatpersoner og bedrifter har donert, havnet i en stadig voksende haug med klær og utstyr som allerede ligger i Polen.

Fra hjelpeorganisasjoner og menneskerettighetsaktivister er beskjeden: Ikke gi mer klær og utstyr. Ikke transporter gjennom hele Europa det som kan kjøpes lokalt. Det er bedre å bruke pengene i butikkene i de kriserammede områdene enn her i Norge. Ikke samle inn ting som ikke trengs. Ikke bruk drivstoff og husly som lokalsamfunnet trenger. Både Flyktninghjelpen og Redd Barna fraråder privatpersoner å reise ned til Ukraina og nabolandene for å hjelpe.

Shirin Tinnesand, som har jobbet med å koordinere flyktningarbeid i Moria-leiren i Hellas påpeker at det er lett å samle inn klær, men vanskelig å distribuere. Hvis nordmenn samler inn klær og utstyr uten en plan for hvordan dette skal deles ut, risikerer de å være mer til bry enn til hjelp.

OKO.press, et polsk nettsted for gravejournalistikk kaller den lange bilkøen til grensebyen Medyka en «veldedighetskork». «De fleste bilene som går til Medyka er biler av folk som ønsker å hjelpe», hevder de ifølge NRK.

Når mennesker rundt oss er i krise, vil vi gjerne hjelpe.

Medieansvarlig i Flyktninghjelpen Tiril Skarstein anbefaler å heller gi penger til hjelpeorganisasjoner som allerede er i Ukraina. Da kan det som trengs, handles lokalt, og flyktninger får penger til å kjøpe det de har behov for. «Det sikrer menneskers verdighet og at de får ting de faktisk trenger, og ikke det noen på et kontor i Oslo tror at de har behov for», sier hun til NRK.

Når mennesker rundt oss er i krise, vil vi gjerne hjelpe. Givergleden er det ingen som har noe å utsette på. Vi er mange som kjenner på fortvilelse når krigen herjer såpass nært og vi sitter maktesløse foran skjermen mens nabolandet vårt bomber nabolandet sitt.

Når venner og naboer sliter, baker vi brød, lager middag, tilbyr oss å sitte barnevakt. Jeg har selv opplevd å bli tatt vare på på den måten. Er det kanskje ekstremversjonen av dette vi er vitne til nå, i form av busser og lastebiler på vei over det europeiske kontinentet?

Det ble ingen tur bort til innsamlingspunktet med de tre posene. I stedet ble jeg sittende med en flau klump i magen. Jeg ville jo bare hjelpe, og å raske sammen noen poser med klær og sko barna hadde vokst ut av, virket så enkelt, så effektivt. Jeg hadde allerede rukket å kjenne på følelsen av å gjøre noe. Men jeg kan ikke vite om de små ullbodyene virkelig ville ha funnet veien fra kjelleren min og til noen som faktisk trenger dem. Jeg vet ikke hvilken plan de har, de som skal reise ned med tingene. Og de meldte uansett på Facebook at de hadde fått så mye at de kanskje ikke kunne ta imot mer.

Den polske menneskerettighetsaktivisten Anna Alboth skrev følgende oppfordring på Facebook: «Ikke ring vennene dine, fyll bilen og kom til den polsk-ukrainske grensen hvis du ikke har kompetanse (tolker, leger, jurister) og du ikke har koordinert det med dem på stedet. […] Jeg vet at å donere de samme pengene (som du ville ha brukt på bilturen osv.) ikke er like kult, men jeg vil si at det er myyyyye kulere!»

Jeg vet ikke hvilken plan de har, de som skal reise ned med tingene.

Heller ikke mottakssenteret for asylsøkere i Råde har kapasitet til å ta imot alt det som folk vi gi til flyktningene. På døra henger nå en lapp: «Nei takk til donasjoner», står det.

Jeg bar posene ned i kjelleren igjen, klar over at det også her i Norge er barn som fryser om vinteren, som mangler varme klær og sko, og at det finnes lokale hjelpeorganisasjoner som samler inn og gir videre etter familienes ønske.

Så åpnet jeg meldingsappen på telefonen. To meldinger fra før helga lå der, etter hverandre. Begge oppfordret til å gi penger som hjelp til Ukraina. «Krigshandlingene i Ukraina gjør det farlig å være barn.» Slik startet den ene. Den andre: «Ukraina – Hjelp nå!»

Det er prisverdig at så mange ønsker å bidra til å hjelpe de ukrainske flyktningene. Da er det viktig at vi hjelper på den måten som monner mest – ved å lytte til hjelpeorganisasjonene og donere penger slik at flyktningene får akkurat det de trenger.