Det Gro sa

«Redaktørstyrte medier». Hadde jeg fått ei krone for hver gang jeg har hørt det begrepet i år, hadde jeg vært rik. Kanskje ikke stinn, men jeg hadde hatt noen tusenlapper å kose meg for i en altfor tidlig global mørketid.

Det virker nå som om vi, de redaktørstyrte mediene, er svaret. Løsningen. Det som skiller lys fra mørke, demokrati fra diktatur. Det som holder oppe selve samfunnsstrukturen og sikrer ytringsfriheten. Forskere, politikere, offentlige utredninger. Avgjørende viktig for ytringsfriheten, beredskapen og tilliten. Alle peker på oss.

Hva menes med redaktørstyrte medier, hvorfor er de så viktige? Det er et godt spørsmål. Og svaret er bedre. Vi trenger medier som ikke styres av tallenes algoritmer, men er regelstyrte, sannhetssøkende og med et uttalt samfunnsoppdrag. Og som derfor skiller seg fra annet ikke-redaktørstyrt innhold man med full rett kan publisere, men der avsender ikke svarer for noen. Valgkampen i år viste hvor langt man kan komme med kombinasjonen av budskap, internett og pengemakt. Her hjemme var det et alvorlig, men beskjedent innblikk i en virkelighet som totalt har slukt USA.

Grunnleggende trenger vi redaktører som følger pressens etikk for å vite hva som er sant, og ikke. Men også for å bevare en offentlighet og et ordskifte som sikrer et mangfold av stemmer, sikrer retten til å komme med tilsvar på kritikk og for å beskytte svake grupper. At alle kan ytre seg, betyr ikke bedre vilkår for ytringsfrihet for alle. Hvis målet er å bli hørt. Samfunnsoppdrag lyder kanskje gammeldags, men det handler om å ønske som medium å være et konstruktivt bidrag i samfunnsutviklinga. Det kan ikke sies om alle aktører. Til alt dette er det nå knyttet store forventninger. Men hva så?

Man skulle jo tro at vi alltid har snakket om mediene som redaktørstyrte, men vi trengte jo ikke det før. Alle aviser, radiostasjoner og TV-kanaler var jo ledet av en redaktør.

Derfor er det kanskje ikke så rart at vi for ti år siden – til sammen i alle skriftlige kilder i Norge – brukte dette uttrykket bare 12 ganger. Det var ikke nødvendig å presisere hva vi mente. Spoler vi fram til det herrens år 2025, har vi i den offentlige samtalen omtalt «redaktørstyrte medier» 2500 ganger. Altså på inn- og utpust.

Det forteller mye om minst to ting. Hvor raskt samfunnet vårt er i endring, og hvor uendelig mange kilder til informasjon vi har i dag. Det er langt på vei en kakofoni, av video, lyd og tekst, på et utall kanaler, plattformer og apper, og som for mange av oss er blitt ganske overveldende. Et hav det er vanskelig å navigere i.

Det var dette Gro Harlem Brundtland prøvde å sette ord på da hun i 2018 fortalte Dagsavisen om sin bekymring for medieutviklingen, for spredningen av falske nyheter og mulige misbruk fra ytre krefter. Og hva dette hadde å si for demokratiet vårt, som hun ikke syntes fungerte så godt.

«Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt», sa Gro. Sitatet ble gjengitt på avisas forside en lørdag i desember. Og det ble et lite helvete.

En skjermdump av avisoppslaget med disse ordene har gått sin seiersgang i mørkeblå kommentarfelt siden, som bevis på hennes og sikkert Arbeiderpartiets ønske om kontroll og sensur, og på damas grunnleggende mangel på demokratisk sinnelag. Ja, at hun ikke ønsket ytringsfrihet. Hos document.no het det typisk: «Den megga vil ha Norge under ett diktatur, som er verre en Russland var under Stalins diktator styre». Skrivefeilene er ikke mine.

I dag er det ikke lenger mulig å misforstå hva Brundtland mente. Fordi de sosiale mediene har blitt enda mer dominerende, og fragmenteringen av den store samtalen har blitt så mye større. Og vi ser ganske så tydelig konturene av en polarisering, mellom grupper og generasjoner. Av parallelle virkeligheter. «Mye av vår felles kunnskap og erkjennelse er undergravet og redusert», sa hun i intervjuet, som en følge av den nye tida.

Sju år etter må man likevel si at Gro tok feil. Fordi hun i intervjuet tillot seg å være optimistisk: «Jeg tror det nå er så mange som ser at dette går gal vei – at jeg rett og slett ikke tror det vil fortsette». Hun hadde en slags tiltro til klokskap, at fornuften ville vinne fram og at mediesituasjonen kanskje ville gå seg til i møte med motkreftene? Sitatet framstår nå som naivt. Fordi vi vet i hvilken fart utviklinga har gått. Det har til de grader fortsatt. For mennesket i møte med markedet er sjanseløst.

Og status akkurat nå er at verdens rikeste mennesker, de som dominerer markedene, eier de største globale medieplattformene – og alle brukerdataene om oss alle sammen som følger med. Jeg husker tilbake på tidlig 2000-tall da Silvio Berlusconi både var Italias statsminister og landets store mediemogul. Han hadde åpenbart både politisk makt og mediemakt, men vi skjønte ikke da helt hvordan og hvorfor det var så farlig. I dag forstår vi det.

Vi så hvordan Robert Murdoch brukte Fox News til å løfte fram Donald Trump og forandre amerikansk politikk, og med det verden. Og alt tyder på at verdens mektigste mediekanal TikTok nå kjøpes av verdens nest rikeste mann, Larry Ellison. I et salg tvunget fram av hans venn Donald Trump.

Da er i så fall buketten komplett. Da eier verdens rikeste mann Elon Musk X (tidligere Twitter). Ellison eier TikTok, i tillegg til Paramount og CBS. Tredjemann på lista, Mark Zuckerberg, eier Facebook, Instagram og WhatsApp. Nummer fire, Jeff Bezos, kontrollerer Washington Post og Amazon. De har full kontroll. Og alle er kompiser med Trump.

De har full kontroll. Og alle er kompiser med Trump.

Maktkonsentrasjonen er svimlende. Men hva har det med Norge å gjøre, og de redaktørstyrte mediene? Pengene forsvinner ut av landet i stort tempo til Google og Facebook. Så når alle ser til mediene for stabilitet i en urolig tid, er sannheten at mediene, når vi trenger dem som mest, er på sitt svakeste.

Lesertallene faller, og tilliten til de redaktørstyrte mediene er under press. Våre to største mediehus, mektige VG og Aftenposten, er bare så vidt økonomisk bærekraftig. Hundrevis av journalistjobber er forsvunnet i Norge de siste årene. Og når færre journalister må gjøre mer, fortere og billigere, gjør det mye med nyhetskriteriene og maktforholdet mellom pressen og kildene. Med i dragsuget følger norsk reklamebransje og TV- og filmproduksjon. Og alle landets papiraviser står foran en gedigen utfordring når distribusjonen står i fare. Fortsatt er store deler av medieøkonomien knytta til inntekter fra abonnement og annonser på papir.

Samfunnets enorme fokus på «redaktørstyrte medier» er en nær panisk reaksjon på den samfunnsutviklinga Gro beskrev. Ordene nå er store og mange, med rette, men det gjenstår å se politisk handling som matcher dem. Men snart kommer statsbudsjettet.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen