Det må ikke å gå til helvete

I Norge har vi gjennom historien trodd på mye:

Vi har trodd på Jotner, Jesus, Norrøne guder og troll.
Vi har trodd på Valhall, på helvete og på Human-Etisk Forbund.

Vi har trodd på Gro, vi har trodd på Kåre, vi har i alle år trodd på værmeldingen til Kristen Gislefoss.

Inntil nylig trodde også de mest optimistiske av oss på norsk herredeltakelse i internasjonale fotballmesterskap.

Vi er sterke i trua når det gjelder mye her til lands, men er det noe vi de senere årene har festet en litt ekstra sterk tro til så er det Perspektivmeldingens gospel.

Et langt dommedagsbrev, med vennlig hilsen Finansdepartementet.

Perspektivmeldingen kom i 2013 og er en lite jovial framskrivning for hvordan Kongeriket og statskassa ser ut i 2060. Litt satt på spissen er meldingen «dystopi» på norsk: Et marrerittaktig samfunn der velferdsstaten må reduseres og vi har syndet vekk oljefloden.

Problembeskrivelsen i meldinga er klar:

• Vi blir eldre
• Velferden blir dyrere
• Arbeidstakerne blir færre
• Og produktivitetsveksten blir svakere.

Et langt dommedagsbrev, med vennlig hilsen Finansdepartementet.

Avmaktsfølelsen er total

Forleden skrev BBC at antiresistente bakterier, såkalte “superbugs”, kan «plunge medicine back into the dark ages». Snart kan ikke lenger legene gjøre noe for å redde pasienter fra infeksjonsdøden. Ifølge en forsker er det er bare et spørsmål om «når» – ikke «om» – MCR-1 (du vet det er ille når de har slike navn) sprer seg til hele verden. For meg blir avmaktsfølelsen i møte med slike nyheter total. Hvitt flagg. Jeg vil gi opp. Denne «superbugfølelsen» er litt den samme følelsen jeg får når jeg leser perspektivmeldinga: Selv om meldingen ikke hadde noen intensjon om å skremme oss, syner vi omrisset av at dette sakte men sikkert går til rett til helvete.

Det er dagens politikk som bestemmer fremtidens muligheter

I slike øyeblikk er det fristende å bare passivt vente på at framtiden kommer. Men det er det dummeste vi kan gjøre. I dagens debatt om velferdsstaten legges det altfor ofte til grunn at framtida er hugget i stein og at nåtida må tilpasses en tenkt framtid. Perspektivmeldingens framtid. Men det er motsatt: Det er dagens politikk som bestemmer framtidas muligheter. Perspektivmeldingen for eksempel, legger til grunn et sett med forutsetninger – som er nyttige, men også usannsynlige:

• Dersom pensjonsalderen ikke øker
• Yrkesdeltakelse fordelt på kjønn, alder og landbakgrunn forblir uendret
• Og vi ikke lykkes med å effektivisere omsorgstjenester ved hjelp av ny teknologi;

Da har vi en utfordring. Men det blir jo ikke slik. Det hele er med andre ord langt fra dystert, men – og dette er viktig – det vil kreve tydelige politiske mål og riktig håndtering av vanskelige utfordringer. For de valgene vi gjør i dag bestemmer hvilke inntekter og utgifter vi har i 2060 og dermed også hvilken velferd vi har råd til.

En voksende gruppe unge står utenfor arbeidslivet.

Vi kan ta mange gode valg, og det finnes flere veier til et godt og lønnsomt samfunn. Noen valg er det også faglig og politisk enighet om at er smarte. Et av dem er økt arbeidsdeltakelse. Det er av god arbeidslivspolitikk og god utdanningspolitikk at for eksempel teknologisk utvikling og rask omstillingsevne følger. Smarte folk finner opp smarte ting, og kompetente arbeidstakere klarer å tilpasse seg. Tilpasningsevne er helt nødvendig i dagens og fremtidens arbeidsmarked. Som fagsjef i Tankesmien Agenda, Sigrun Aasland skriver i dette magasinet: Robotene kommer! Og de klarer stadig mer. SSB spår at en tredjedel av dagens arbeidsplasser kommer til å forsvinne på grunn av automatisering og robotisering.

Det er en god ting: For det første kan robotene løse tunge og fysisk krevende arbeidsoppgaver som i dag tærer på arbeidstakere. For det andre kan de effektivisere. Det er ingen grunn til å frykte en slik utvikling. Så lenge vi klarer å gi folk den kompetansen som trengs for å tilpasse seg, er det for det meste positivt. Spørsmålet vi må stille er om vi er klare for det. Og ikke minst: utdanner vi rett til å møte utviklingen? Da mener jeg ikke om vi har riktig antall sykepleiere og riktig antall ingeniører, men gir utdanning i Norge studenter og elever den kompetansen det blir viktig å ha i fremtiden?

Hvis vi skal få flere inn på arbeidsmarkedet, og ikke minst hvis folk skal ha evnene til å forbli der når verden forandrer seg, tror jeg vi er nødt til å lære noe mer og annet enn i dag. Ifølge forskerne Osbourne og Frey er det tre ting Roboter fikser dårlig: håndtere kaos, tolke følelser og være kreative. Det trenger vi mennesker til. Da må vi sørge for at mennesker i framtida også har disse egenskapene. Kort fortalt tror jeg svaret er relasjonell kompetanse, det kompliserte, sunn fornuft, og kreativitet. Og det som Dagbladets Aksel Braanen Sterri skrev i en kommentar tidligere i høst: generelle analyseverktøy som metode, statistikk, analytisk tenkning og vitenskapsteori. Hvordan det skal skje i praksis i skolen eller i utdanning er komplisert, men det er mye som tyder på at det er i denne retningen vi må gå.

Folk som jobber og betaler skatt er også uten tvil den aller viktigste faktoren på inntektssiden for staten. Her er det uførhet og sykefravær som ser ut til å bli de største utfordringene framover. Hvis vi ser på arbeidsdeltakelse og trender fordelt på alder er kort status følgende:

Andelen uføre er ganske høy i aldersgruppen 55-67, men den er fallende. Det er fortsatt utfordringer knyttet til denne gruppen, men vi er på riktig vei. For unge er imidlertid bildet motsatt – det er en liten men voksende gruppe unge folk som står utenfor arbeidslivet. Kostnaden av å ha uføre på femti, seksti år er ganske stor. Men kostnadene av å falle utenfor arbeidslivet når du er 18 eller 25 er skrekkelig stor. Hvordan skal vi få flere inn i arbeidslivet? Utdanning og kompetanse er det beste svaret.

Nok prat. Gjør noe med det.»

Det beste med å være ung i politikken er at jeg fortsatt ikke har oppdaget problemstillinger dere andre er fullt klar over. Selv om et problem kan være gammelt nytt for mange, kan jeg bli veldig engasjert og gyve på med friskt mot. Men det verste med å være ung i politikken er å komme over store problemer som vi har visst om i evigheter, men som politikken har unnlatt å gjøre noe med. Her er tre eksempler:

Det første er rådgivingstjenesten i skolen. Problembeskrivelsen er slik: Mange unge velger feil utdanning, faller fra, og bruker for lang tid på å gjennomføre. Det koster samfunnet mye penger at denne gruppen ikke kommer seg inn i arbeidslivet fort nok. Antatt flaskehals har i flere tiår vært rådgivningstjenesten.

Men hvis politikere for alvor mener det er nødvendig med bedre rådgivning, hvis skolene og utdanningsinstitusjonene ønsker det, hvis næringslivet mener det er avgjørende for å skaffe seg kandidater, og hvis vi tror det får flere i arbeid: Nok prat. Gjør noe med det. Invester den milliarden eller to eller tre det koster. Flere festtaler fører ikke til bedre råd, og det koster oss mer jo lenger vi venter.

Frafallstallene i den videregående skolen er ikke sjokkerende lenger.

Det andre eksemplet handler om gruppen som systematisk faller utenfor arbeidslivet og skolen. Vi kan kalle dem «de bråkete guttene». Det er de som koster samfunnet mye penger, og det er de som bærer den største individkostnaden. Frafallstallene i den videregående skolen er ikke sjokkerende lenger, men det er sjokkerende at vi ikke får bukt med det. Det siste eksempelet handler om flyktninger og innvandrere.

Selv om dagens akutte flyktningsituasjon er relativt ny i norsk historie, har problembeskrivelsen på arbeids- og integreringssiden vært kjent i årevis: Vi har masse innvandrere som skal og må inn i arbeidslivet, og de snakker ikke norsk. Utdanning er dyrt, men uvitenhet koster mer, sier man i studentbevegelsen. Det har de selvsagt helt rett i. Det koster å utdanne, og det koster å gi flyktninger et arbeid de kan lære i. Men alternativkostnaden er mye høyere.

Både økonomisk og som samfunn er det verre at folk faller utenfor. Det er derfor helt kritisk for muligheten til å lykkes at vi gir innvandrerne kompetansen de trenger for å klare seg i det norske samfunnet og arbeidslivet. Denne kompetansen har de ikke når de kommer hit, men de kan helt klart få den. Et sted å starte er å ikke kutte i språkopplæring. Et annet er å investere i å få flyktningene i arbeid. Det koster oss nå, men blir lønnsomt på sikt.

Alle de tre gruppene kan enten bli løsningen på alle våre problemer – eller de kan bli våre nye. Det avhenger av vår vilje og våre valg. I Norge har vi gjennom historien har vi festet vår lit til mye. Denne gangen er det imidlertid ikke et spørsmål om hva vi tror på – det er et spørsmål om hva vi gjør.