Det nye, ville vesten

«Get the fuck out of Minneapolis», er ord for dagen. Ordfører Jacob Freys var direkte i sin tale etter at president Donald Trumps ICE-stormtropper hadde drept Renee Nicole Good (37) i hans gater. En ren henrettelse for åpent kamera, forsvart med orwellske løgner av Det hvite hus.

Det er et beksvart bilde på en nasjonal mentalitet. Der det er mer naturlig å skyte noen på en halv meters hold enn å ta ett skritt tilbake. En hendelse verdig den første uka av 2026 og Donald Trumps lederskap. Og en påminnelse til oss alle, og til våre hjemlige ledere, om at USA har endret fortegn og ikke lenger kan stoles på.

Trump ter seg som en konge fra de mørkeste tider i verdenshistorien.

Som mange andre brukte jeg jula på å lese Jens Stoltenbergs memoarbok om årene i Nato, «På min vakt». Det sentrale i boka er selvsagt vår manns håndtering av president Trump. Det som gjorde stort inntrykk på meg, var hvor vilt skjørt alt var rundt denne statslederen. Hvor prisgitt Nato, Europa og derfor en hel verden var lunene til en enkeltperson. Hvor impulsstyrt og irrasjonell Trump var, og hvordan egoet hans måtte kjæles med.

Nato var nær å kollapse inntil Stoltenberg fikk smisket, massert og lirket inn budskapet til Trump om at han – og han alene – hadde klart å tvinge 30 milliarder dollar ut av fredssøvnige europeiske Nato-land. Det var i 2018.

Trump blir 80 år i sommer. Alle som omgås aldrende mennesker, vet at personligheten endres. Samtidig har Trumps makt økt dramatisk siden han nesten sendte Nato ut i eksistensiell krise. Motkreftene ved hoffet, som var avgjørende for å holde USA fornuftig, er borte. Ingen holder igjen.

Det er lett å konkludere med at Trump er forstyrra og gal som med viten og vilje knuser en verdensorden det kostet titalls millioner liv å etablere. En rablende sprø fyr som henter ut president Maduro, truer landene rundt seg, skal ta Grønland, trekker USA ut av alle internasjonale avtaler, setter sitt navn på bygninger, og river halve Det hvite hus.

Trump ter seg som en konge fra de mørkeste tider i verdenshistorien. Staten, det er meg! Som despoter før oss, regjeres det på innfall og med vilkårlighet, uimotsagt og med terror. Historie og fakta tvinges inn i hans virkelighet med de nødvendige løgner. Det skapes bukkende, logrende ja-folk av mange. Fordi frykt funker, men også fordi opportunismen har gode år. Alle må uansett tilpasse seg.

Det er bisarre realiteter vi lever under.

Det er et absurd skue når The John F. Kennedy Center, et kunst- og kulturkompleks i Washington skjenket av det amerikanske folket i takknemlighet til deres mest avholdte president, er omdøpt til The Donald J. Trump And John F. Kennedy Center. Det fins diagnoser for slikt. Trump plukker bare med seg i den allmektiges godtebutikk.

Han styres av hevngjerrighet. President Obamas nedlatenhet fra en talerstol i 2011, motiverte han til å stille som presidentkandidat. President Maduros ironiske Trump-dans skal ha trigget til handling forrige helg. Og slepingen av den venezuelanske lederen gjennom New York, kan ses på som revansje for det han selv ble utsatt for da han ble dømt i New York og for da han ble stilt for retten i Georgia i 2023.

Fengslingsbildet av han fra Atlanta, gjengitt på forsiden av New York Post, henger i glass og ramme i gangen utenfor Det ovale kontor. Til alles påminnelse. Som en forræders hode på stake ved inngangen til The Tower. Det er bisarre realiteter vi lever under.

Og der har du svaret, hvis du lurte på hvorfor ikke statsminister Støre og Norge var tydeligere i sin fordømmelse. Fordi de – vi, Norge – står overfor en helt uforutsigbar størrelse i et helt nytt og forvirrende landskap. Fordi Norge har 11.300 milliarder i aksjer i Trumps USA – og alt som har vært utenkelig, er tenkelig. Ukas truende insinuasjon om at Norge gjorde en tabbe ved ikke å gi han Nobels fredspris, forteller en hel del om at Støre bør innrømmes litt rom for å holde igjen på ordbruk og nevehytting. Selv i møte med det uakseptable.

Trump er en stadig mer upopulær president.

Men tilstanden Trump etterlater seg, er ikke resultat av galskap eller irrasjonelle påfunn. Bak Trump står meget overlagte folk, som på ingen måte gjør ting på innfall og slump. Kong Trump er et redskap for kyniske krefter, som jobber planmessig for å etablere det Amerika Trump forfekter på sitt surrealistiske vis. Festung Amerika bygges nå av paranoide, dypt reaksjonære krefter, som bygger presidentembetet opp for å gi diktatorisk makt til én mann. En ironisk snuoperasjon, gitt at USA er tuftet på opprør mot den britiske kongens makt.

Lenge var det en sær akademisk diskusjon, den såkalte «unitary executive theory», om hvor stor presidentens makt skal være. I 2026 er teorien om at presidentens makt er uinnskrenket over den føderale staten, blitt nær en sannhet. Hans ord er lov over millioner soldater og offentlige ansatte, over etater og institusjoner, og USAs folkevalgte kongress settes i praksis til side. Og i Høyesterett sitter et flertall Trump-lojale dommere, som har dømt i tråd med dette synet på presidentens makt.

Mange har nå blikket på det amerikanske mellomvalget i november som en redning, som det politiske systemets mulighet til å få tilbake fotfestet. For Demokratene å vinne tilbake flertallet som skal til for å sette Trump ut av spill. Jeg har selv kalt det en matchball i en kommentar i jula. Det er en evighet siden jula. Nå er jeg mer usikker på om valget vil ha noen som helst betydning. For hver dag som går, virker det mindre og mindre sannsynlig at et valgnederlag vil legge noen demper på Trump eller de kreftene som nå rir USA.

Eller må motstanden starte i gatene?

Trump er en stadig mer upopulær president. Bare 37 prosent av amerikanerne syns hans kurs for landet er den rette. Men minst like dårlig likt som Trump, er Kongressen – åtte av ti amerikanere syns det gjøres en dårlig jobb – og begge de politiske partiene. Amerikanere flest har mistet tilliten til det politiske systemet. Det gjør selvsagt noe med autoriteten. Til alle andre politikere enn Trump.

Likevel er det USA selv som må stagge galskapen som nå spiller seg ut. Verdens mektigste nasjon, ledet av Trump, vil ikke ta regi av noen andre. Vil ikke lytte eller kompromisse. Bare amerikanerne selv kan styre skuta i annen retning. Ledere på alle nivåer må stå opp. Men det er foruroligende stille.

Guvernører, universitetsrektorer, direktører og generaler må reise seg i protest. Gå foran. Dommere på alle nivåer. Og selvsagt politikere på begge sider. Men er noen villige til å risikere noe personlig? Jobber og posisjoner, lønn og framtid? For å redde demokratiet og USA slik vi kjenner det fra å brenne ned?

Eller må motstanden starte i gatene? I sinne over offentlige henrettelser i presidentens navn.

(Først publisert i Dagsavisen.)