Det offentlige helsevesenet vårt bør bli større

Det ropes på mer penger og arbeidskraft innenfor helsevesenet.

Ved en stadig større andel eldre i befolkningen vil behandlings- og omsorgsbehovene øke. Hvordan skal en helse- og omsorgstjeneste som allerede i dag har ansatte som løper i gangene klare det, når det forventes et underskudd på 70 000 årsverk i helse- og omsorgstjenestene i 2040?

I teorien er etterspørselen etter helsetjenester uendelig. Det er alltid noe som kan behandles og utredes, i tillegg får vi stadig mer kunnskap om hvordan vi han behandle mer komplekse sykdommer. I takt med velstandsøkningen i befolkningen, øker også forventningene. Dette legger et enormt press på de offentlige helsetjenestene. Derfor er etterspørselen etter solide helse- og velferdstjenester stor, og den vil bare bli større.

Det vil innebære mer helse og omsorg – og mindre av noe annet.

I praksis har vi likevel en gitt mengde med ressurser vi kan bruke. Norsk økonomi rår over et visst antall hender, hoder og kroner. Hvordan disse skal tas i bruk, er et politisk og demokratisk spørsmål om prioriteringer av knappe ressurser. De bør brukes slik at vi som bor her får det best mulig.

Det reiser en rekke spørsmål: Hvor skal arbeidskraften komme fra? Hvordan skal den finansieres og skal veksten komme innenfor eller utenfor dagens velferdsstat?

Noe arbeidskraft kan mobiliseres og effektiviseres. Flere hundre tusen mennesker står uten arbeid i Norge i dag. De har mye å bidra med. Mange jobber dessuten også deltid og kan jobbe mer. I tillegg vil en bedre oppgavedeling og bruk av ny teknologi hjelpe.

Arbeidsmarkedet må også omstilles. Noen vil måtte komme fra andre jobber i andre bransjer og næringer. En befolkning som er betydelig eldre vil ønske seg andre ting enn vi gjør i dag. Det betyr at mange vil jobbe med noe annet. Mindre med uteliv, mer med – ja – helse og omsorgsoppgaver. Med aktiv arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk vil den overgangen gå fint. Godt hjulpet av markedet.

Det vil innebære at de som ikke har råd til å betale, blir prisgitt kvaliteten i et utarmet offentlig helsevesen.

Det vil innebære mer helse og omsorg – og mindre av noe annet. Men det er fordi det er slik vi ønsker å ha det.

Veksten kan komme innenfor det offentlige. Det betyr at det også i fremtiden vil være en universell og skattefinansiert velferdsstat som skal sørge for oss.

Hvis det offentlige derimot ikke klarer å dekke det økende behovet, vil etterspørselen etter helse- og omsorgstjenestene bli møtt av et privat tilbud. Det vil i så fall skje utenfor det offentliges kontroll og regi.

Det finnes altså to alternativer: enten at vi betaler mer over skatteseddelen for et offentlig helsevesen eller at vi betaler mer av egen lomme.

Betalingsviljen vil være der. Og betalingsevnen vil være så stor hos så mange at det er fullt mulig å se for seg en stor og helprivat eldreomsorg i fremtiden.

Det vil innebære at de som ikke har råd til å betale, blir prisgitt kvaliteten i et utarmet offentlig helsevesen.

Det er penger nok og da vil noen tilby det.

Dersom det fortsatt er ønskelig at vi finansierer og organiserer fremtidens helse- og omsorgstjeneste i fellesskap og sikrer alle lik tilgang, må det offentlige tilbudet være av god kvalitet, slik at alle vil ønske å betale for den.

Folk vil ikke slutte å bli syke eller gamle. Det kommer til å finnes sykehjem, sykehus, eldreboliger og hjemmetjenester også i fremtiden – flere enn i dag. Og så lenge vi i det minste opprettholder dagens velstandsnivå, vil vi få omsorg og helsehjelp når vi blir gamle. Det er penger nok og da vil noen tilby det.

Spørsmålet er hvem, og om det vil være tilbud som tilgjengelig for alle som trenger det, eller bare for de som kan betale for det selv.