Det reaksjonære Polen

Ved inngangen til Łazienski-parken i Warszawa står det en statue av Jan III Sobieski , kongen som med sitt polske kavaleri kom Wien til unnsetning og slo den ottomanske hæren tilbake i 1683. Sobieski er for polakker det Hunyadi er for ungarere: en helt som forsvarte den europeiske sivilisasjonen mot islamsk invasjon.

Ved nærmere ettersyn ser jeg at det er plassert en tyrker ved hovene til den triumferende Sobieskis hest. Scenen er ganske ydmykende sett med tyrkernes øyne.

Det er det liten tvil om.

 

Få muslimer – mye islamskepsis

Det er blitt en trend i Vesten å problematisere gamle statuer og vurdere dem ut fra dagens etiske standarder. Men denne statuen skaper neppe en slik diskusjon.

Det er nemlig svært få tyrkere og muslimer i Polen; så få at ingen vil la seg provosere av noe sånt. Islamskepsisen – for å ikke si -hatet –lever derimot i beste velgående både i Polen og i Ungarn.

Det kan delvis forklares med et historiske narrativ om at nettopp disse nasjonene beskyttet Europa mot islamsk imperialisme.

En slik grov misoppfattelse oppstår ikke av seg selv.

Blant Polens 38 millioner innbyggere er det bare 35.000 muslimer, mange av dem med langvarig tilknytning til landet. De utgjør med andre ord færre enn 0,1 prosent av befolkningen.

Folk tror likevel at muslimene utgjør hele sju prosent, noe som ville tilsvart 2.6 millioner innbyggere og gjort Polen til et av de vestligste landene med flest muslimer.

 

Panisk retorikk mot innvandring

En slik grov misoppfattelse oppstår ikke av seg selv. Den skyldes nok snarere den paniske retorikken, som har bredt om seg, om marsjerende muslimer som vil overta Europa.

Og den preger offentligheten i disse landene.

Polen ble faktisk ikke berørt av migrasjonskrisen i 2015. Etter valget i oktober det året kom Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) likevel til makten, og for første gang etter kommunismens fall fikk ett parti flertall alene i det polske parlamentet.

PiS er et kristentkonservativt parti med en aggressiv retorikk mot politiske motstandere – og mot alle de andre demonene de ser, selv på høylys dag.

 

Hvor kommer de autoritære tendensene fra?

Her er det imidlertid ikke bare retorikken som er problemet. PiS-regjeringens angrep på rettstaten skaper uro både innad i Polen – og ute i Europa.

Hvordan kan det ha seg at landet som fostret Solidarność og bidro sterkt til kommunismens fall i Øst-Europa nå viser autoritære tendenser?

Det kan ikke være dårlige økonomiske tider, for Polen har aldri vært mer velstående. De sosiale forskjellene er lavere enn i for eksempel Canada og Nederland. Arbeidsledigheten er rekordlav og de økonomiske utsiktene er gode.

Polen er i dag et av de mest etnisk og religiøst homogene samfunnene i Europa.

Det kan ikke være geopolitiske forhold heller. Den russiske bjørnen har riktignok skapt uro etter annektering av Krim og intervensjonen i Ukraina, men Polen er medlem i både NATO og EU og har aldri vært tryggere.

Videre opplever landet verken migrasjonspress, terrorangrep eller integreringsproblemer. Polen er i dag et av de mest etnisk og religiøst homogene samfunnene i Europa.

Jeg har vært flere ganger i Polen, men har knapt sett en person med mørk hud i en polsk by, ikke en gang i hovedstaden Warszawa.

Kebabsjapper ser du også her, men de er som regel drevet av polakker.

 

Liten grunn til nostalgisk lengsel

Høyrepopulister i Vesten er ofte drevet av en sterk lengsel etter en tapt storhetstid. Den ønsker de å gjenopprette. ”Make America Great Again” er et slagord som illustrerer poenget godt, og som appellerer til en nostalgisk følelse av tap.

Polakker har imidlertid ikke så mye å lengte etter i fortiden. Polen har få erfaringer med å være uavhengig. Etter at de ble kvitt kommunismen, har utviklingen dessuten gått i positiv retning. Det kan umulig være noen nostalgi her.

Er ikke Polen en suksesshistorie? Hva er det man frykter her?

Visegrad Insight er et tidsskrift med analyser av politiske og sosiale forhold i Visegrad-landene: Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Hovedkontoret ligger i en bakgate i Warszawa.

Redaksjonen driver med tungt akademisk arbeid, men har en open-door policy: Her finnes det ingen ringeklokke eller resepsjon. Man åpner døren og går inn i deres lyse lokaler som om det var en butikk.

 

Hva er det man frykter her?

Innenfor døra møter jeg redaktør Wojciech Przybylski. Siden han snart skal en tur til Ukraina, går jeg rett på sak: ”Er ikke Polen en suksesshistorie? Kan du hjelpe meg med å forstå hvorfor vi ser denne dreiningen i retning mer nasjonalisme og autoritær politikk? Hva er det man frykter her?”

Hele 45 prosent av befolkningen støtter dødsstraff.

Przybylski sitter i et åpent kontorlandskap med mange bøker, aviser og tidsskrifter rundt seg. Medarbeiderne hans skriver konsentrert på sine datamaskiner, eller de snakker i telefonen. De virker godt vant med at besøkende stikker innom redaksjonen for å slå av en prat.

Redaktøren gir meg en rapport fra International Republic Institute og Ipsos som viser at polakker har ganske autoritære holdninger. De er blant annet tilhengere av en sterk leder.

Hele 45 prosent av befolkningen støtter dessuten dødsstraff. Det er en oppsiktsvekkende høy andel til Europa å være, nesten like høy som i USA (49 prosent) – der de faktisk praktiserer denne brutale straffemetoden.

 

Konservative katolikker

Vesteuropeere flest er ganske sekulære. Polakkene befinner seg et sted mellom øst og vest.

Man merker ikke konservatismen når man vandrer rundt i Warszawas gater. Polakker er velkledde og moderne mennesker, men de er grunnleggende sett konservative katolikker, selv i store byer og blant ungdom.

Det har skapt en følelse av fatalisme. Selv når det går bra, er man dypt bekymret.

”Det stemmer. Det er ingen nostalgi her, men vi har et sterkt offernarrativ”, forklarer Przybylski.

Han fortsetter: ”Vi har hatt dårlige historiske erfaringer med store og truende makter rundt oss, og med venner som svikter oss når det gjelder som mest. Det har skapt en følelse av fatalisme. Selv når det går bra, er man dypt bekymret.”

 

Unge bør frykte fremtiden

Dette bekreftes også av nevnte undersøkelse. Den viser at hele 75 prosent av polakkene mener at ungdom bør frykte fremtiden.

Przybylski sier videre at det alltid er noen andre som får skylden for polakkenes problemer: ”Det heter at vi gjør det dårligere enn vi kunne ha gjort fordi noen har vært fæle mot oss, som nazister, kommunister, globalister osv. Det er alltid en trussel der ute.”

Dette høres velkjent ut.

Selv kommer jeg fra Balkan, der vi heller ikke har noen kjedelig historie. Der snakker folk om slag mot osmanerne og andre gamle nasjonale traumer som om hendelsene skjedde i forrige uke.

 

Anti-tysk retorikk

Przybylski forteller videre at Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), som har regjeringsmakten alene nå, også har åpnet opp igjen gamle sår.

Etter mange år med normalisering av forholdet til Tyskland, bruker regjeringen nå en retorikk som går ut på at Tyskland skylder Polen noe. Helt konkret krever den at Tyskland skal beklage for forbrytelsene og betale krigserstatning for ødeleggelsene under andre verdenskrig.

Ting har blitt snudd opp ned i løpet av kort tid

”Tyskland ble inntil nylig ansett som vår viktigste allierte. Men etter Brexit og ny regjering i Warszawa i 2015 har alt endret seg. Nå pekes Storbritannia ut som vår viktigste allierte. Retorikken mot EU og Tyskland har samtidig blitt skjerpet. Ting har blitt snudd opp ned i løpet av kort tid”, forteller Przybylski.

 

Ungarsk forbilde

Det er oppsiktsvekkende, skyter jeg inn. Han forklarer at Polen ønsker å ha en sterkere innflytelse overfor EU, men opplever å bli mer marginalisert etter Brexit.

Samtidig har Tysklands dominans blitt enda sterkere.

Da er det ikke så rart at Visegrad-gruppen er vitalisert og at Ungarns sterke leder, Viktor Orbán, med sin svært konfronterende stil overfor EU, er blitt en inspirasjonskilde.

Przybylski mener at partilederen i PiS, Jaroslaw Katchinsky, virkelig tror på Orbán og hans ideer og ønsker å følge i hans fotspor.

 

Europeiske splittelse

Det sies at migrasjonsspørsmålet har skapt splittelser i EU, spesielt mellom det gamle Europa og tidligere østblokkland. Men det er kanskje mer presist å si at denne konflikten snarere har avdekket allerede eksisterende verdiskiller.

Retorikken mot migranter kan få vår egen Sylvi Listhaug til å fremstå som en ekte godhetstyrann.

I Øst-Europa er man mer nasjonalkonservative og mye mindre kosmopolitiske enn i Vest-Europa.

Retorikken mot migranter blant ledende politikere i Polen og Ungarn kan få vår egen Sylvi Listhaug til å fremstå som en ekte godhetstyrann.

 

Vi klarer det – ikke

”Gjennom å akseptere å ta imot flyktninger, har den tidligere regjeringen plassert en tikkende bombe under oss, men vi fjerner denne bomben”, sa Polens innenriksminister Mariusz Błaszczak til reportere i Brussel for en tid tilbake.

Holdningen er at man til syvende og sist ikke har andre å stole på enn seg selv.

Slik snakker man om 6.200 flyktninger i et land med nesten 40 millioner innbyggere. Kontrasten kunne ikke vært større til Angela Merkels optimistiske tone da hun i møte med hundretusener av flyktninger og migranter fra Midtøsten i 2015 kom med den nå berømte frasen “Wir schaffen es” (Vi klarer det!).

Polakkenes erfaringer med okkupasjoner fra fremmede makter, folkemord og svik fra allierte gjør dem skeptiske til alt som kommer utenfra. Holdningen er at man til syvende og sist ikke har andre å stole på enn seg selv.

Både autoritære tendenser og kulturkrigen innad i Europa er bekymringsverdig.

Vi i Norge, som holder oss utenfor EU, er de siste som burde moralisere over Polens ønske om en sterkere nasjonal suverenitet innenfor rammene av unionen, men både autoritære tendenser og kulturkrigen innad i Europa er bekymringsverdig.

 

Vil det liberale Europa overleve?

Under en tale i forrige uke skilte Victor Orbán mellom innvandringsland og ikke-innvandringsland i EU. Ifølge den ungarske statsministeren vil de førstnevnte få stadig mer blandete befolkninger og slik forandre seg for alltid.

De vil bli svakere og det vil først og fremst gå utover kristendommen, hevdet han: «De hevder sin moralske overlegenhet og ser ned på oss, men realiteten er at de representerer den største trusselen mot europeiske verdier.»

Polens sterke mann, Jaroslaw Kaczynski bruker en lignende og like dystopiske retorikk. Sverige er, ifølge ham, et skrekkeksempel med enklaver der islam har tatt over og skoler som ikke tør å bruke det svenske flagget på grunn av korset som pryder det. Han vil ikke ha det sånn i Polen.

Et mer nærliggende spørsmål er: Vil det liberale Europa overleve?

Det at Brussel pålegger «ikke-innvandringsland» å ta imot innvandrere utnyttes maksimalt av ultrakonservative ledere som Orbán og Kaczynski.

Orbáns tidligere nevnte tale het «Vil det kristne Europa overleve?». Et mer nærliggende spørsmål er: Vil det liberale Europa overleve?

 

Den virkelige trusselen mot Europa

For det som truer europeiske verdier er ikke multikulturen i seg selv, for den har alltid eksistert. Da Jan III Sobieski dro til Wien for å forsvare Europa, hadde han med seg et kavaleriregiment bestående av sunnimuslimske tatarer.

Det bodde et par hundre tusen tatarske muslimer i Det polsk-litauiske samveldet på denne tiden. De var etterkommere fra Djengis Khans erobringer på 1300-tallet, og bidro sterkt til å stoppe den osmanske ekspansjonen ved Wiens porter.

Også på Balkan kjempet muslimer og kristne side om side for å frigjøre seg fra Det osmanske imperiet.

 

Må akseptere konservative land

Multikulturen i Europa er like gammel som den europeiske sivilisasjonen selv, men det er ikke dermed sagt at dagens folkevandringer er uten utfordringer.

Toleransen for kulturelle forskjeller innebærer at vi også må respektere at enkelte europeiske land er mer konservative og andre.

Migrasjonsutfordringen håndteres best i fellesskap.

Man kan ikke forvente at alle skal være like kosmopolitiske og ha en Willkommenkultur overfor ikke-vestlige innvandrere som Tyskland og Sverige. Men migrasjonsutfordringen håndteres best i fellesskap.

 

Unngå splittelse i Europa

Det finnes forskjellige måter å solidarisere seg på, både med flyktninger og ulike EU-land imellom. Vi må ikke la dette spørsmålet bli utnyttet av høyrepopulistiske ledere til å skape splittelser i Europa.

Det som virkelig truer Europa, er snarere den kulturkrigen vi ser nå. Den kan nemlig undergrave det samarbeidet vi alle er avhengige av for å ivareta fred og stabilitet i vårt hjørne av verden.