Det siste kapittelet i den forrige historien

Det enkle svaret på det er at det var utålmodigheten som avla oss en visitt. Det er lett å bli dvask og slapp når man kommer i posisjon. MDG valgte en annen strategi. Partiet krevde sin plass og sin retning, på vegne av jordas tåleevne og de som kommer etter oss. Det kan man like eller mislike. Men MDG har ventet, utålmodig, i årevis og er nå blitt et så stort parti at det har en stor gruppe på Stortinget – og makt til å bestemme hvem som skal styre landet. Det fordrer at vi i det minste prøver noe så radikalt som å ta MDG på alvor.

«Fanatikerne» stilte krav, vet vi nå som fasit foreligger, som slett ikke ødelegger landet. Billigere offentlig transport og en garanti for at utslippene ikke skal økes burde knapt være radikalt. Og så ønsker altså vårt grønneste parti seg en plan for å fase ut norsk oljeutvinning. De krever ikke at vi slutter i dag, ikke i morgen. Det er ikke snakk om å slutte å ta opp olje på felt vi allerede har etablert. Det MDG vil er at vi skal slutte å lete etter mer olje, og ta ut mindre olje i 2040 enn vi gjør i dag, og at vi er et nullutslippssamfunn i 2050.

Når MDG snakker om at vi nå er i ferd med å skrive det siste kapittelet i boka om oljealderen og ønsker seg en plan for det som kommer etter, tar de bare konsekvensen av hva våre folkevalgte lover, om og om igjen.

Det kan man jo synes høres søkt ut. Sykt, til og med, som mange et stykke til høyre i landskapet synes å mene. Men det er faktisk akkurat hva prognosene vi holder oss med sier om den nære framtiden. Og helt i tråd den politikken alle andre partier på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, forteller oss at de er helt enige i. Bare ikke når det blir konkret. Bare ikke akkurat nå.

Når MDG snakker om at vi nå er i ferd med å skrive det siste kapittelet i boka om oljealderen og ønsker seg en plan for det som kommer etter, tar de bare konsekvensen av hva våre folkevalgte lover, om og om igjen. Våre fremste politikere reiser til EU i Brussel og til FN i New York med konkrete løfter om kutt i utslippene.

Ikke bare lover vi kutt. Hver mulighet benyttes til å love at her skal kuttes enda mer enn forrige gang vi lovte å kutte. Bare ikke nå. Det skal skje i morgen, eller, når morgendagen begynner å komme ubehagelig nær, i overmorgen.

Vi kladder nå på førsteutkastet av det som vil bli en dramatisk kamp om oljenasjonens framtid.

Det er dette «klimasekten» MDG har tatt konsekvensen av når de krever at planene for et samfunn der oljen er mindre viktig enn i dag må legges nå. Noe alle vet at må til om vi faktisk skal oppfylle målene våre politikere lover, understreker og fordyper med ujevne mellomrom. Og noe som er i ferd med å skje av seg selv. Verden er ikke helt der ennå, på langt nær, men med mindre vi legger om politikken radikalt og åpner for oljeleting i sårbare områder, har Norge nådd peak oil for lenge siden.

For all del: Det finnes mange gode argumenter mot den omstillingen MDG har kjempet for i budsjettforhandlingene. At dette ikke hører hjemme i budsjettforhandlinger er en av dem. Et budsjett er et budsjett og ikke en programerklæring. Det kunne også være sant at EU-partiet MDGs politikk innebærer å svikte Europa i en kritisk tid. Norsk energi, enten den kommer i form av olje, gass eller mye vannkraft og litt vindkraft via kabler, er viktig for våre europeiske venner. Kanskje enda viktigere de siste årene, og de neste, enn noen gang før.

På den andre siden: EU har planer om å redusere bruken av fossile brensler med 55 prosent innen 2030, 70 prosent innen 2040 – og total utfasing innen 2050. Urealistisk? Ja, kanskje. Men like fullt vedtatt.

Man trenger ikke være verken «selvopptatt» eller fanatiker for å spørre seg hva alle de store flotte ordene om klimakutt og en utslippsfri framtid betyr om det faktisk er helt umulig å snakke om å slutte å lete etter olje.

Det finnes flere argumenter mot MDGs kamp for å «avvikle for å utvikle». Som det også finnes argumenter for MDGs kamp mot olje, bevæpnet med vindmøller. Trolig vil disse argumentene bli hyppig brukt framover, fra begge leire.

Det er ikke sikkert at vi lever i begynnelsen på slutten av historien om Norge som oljenasjon. Ingenting er sikkert i verden av i dag. Men dette er trolig ikke en veldig dristig spådom: Vi kladder nå på førsteutkastet av det som vil bli en dramatisk kamp om oljenasjonens framtid. MDG har løftet denne kampen inn i sentrum av norsk politikk.

Man trenger ikke være verken «selvopptatt» eller fanatiker for å spørre seg hva alle de store flotte ordene om klimakutt og en utslippsfri framtid betyr om det faktisk er helt umulig å snakke om å slutte å lete etter olje – i landet som er stappfullt av politikere som har brukt de siste 10–15 årene på løfter om fornybar energi og kutt i skadelige utslipp.

Men slik er det vel gjerne når man står i spagaten. Man kan bli så opptatt av å holde balansen at man ikke evner å se opp. Da kan man risikere å ikke se den unge jyplingen der hun kommer og begynner å sparke, lett først, mer insisterende etter hvert, på det ene beinet.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.