Dette er ingen krig

«Nok er nok. Israel begår krigsforbrytelser».

Påstanden kommer ikke fra en norsk palestinaaktivist. Den kommer ikke fra utenriksminister Espen Barth Eides munn heller, selv om den nok kunne ha gjort det. Det er Israels tidligere statsminister Ehud Olmerts ord, i en kronikk i den israelske avisa Haaretz.

Olmerts rasende tekst er spekket med ord som «kriminell», «grusom» og «ondskapsfull». Han har selvsagt helt rett. Situasjonen på Gaza er – og har vært så altfor lenge – uutholdelig. De døde telles i titusener, barn sulter i hjel, hele familier er utslettet. Gaza ligger i ruiner, og inne i ruinene ligger et ukjent antall døde.

Det er snakk om en ensidig sønderbombing av mennesker, av et helt folk og deres land.

Og den israelske regjeringen varsler ytterligere opptrapping. Av hva, må man spørre seg?

Det er nemlig ikke lenger mulig å bruke ord som «krig» og «krigshandlinger» om marerittet som utspiller seg i Gaza. Det er snakk om en ensidig sønderbombing av mennesker, av et helt folk og deres land. Eller som Ropert Pape, professor i militærhistorie ved Chicago University, sier til Agenda på svensk TV: «Dette er en av de mest ødeleggende kriger mot sivile et vestlig land noen gang har ført. Da er andre verdenskrig medregnet».

De er fratatt all menneskelighet.

Vi har sett bildene og videoene. Vi har hørt skrikene. Alle som vil, kan med egne øyne se hva som foregår.

Innbyggerne nektes mat og medisiner. De er fratatt all menneskelighet. Et resultat av det er at vi alle som sitter og ser på dette uten å gripe inn, uten å ha makt og evne til å gjøre noe, taper oss selv og vår menneskelighet.

Vi kan diskutere ordbruk til vi er tomme for ord. Etnisk rensking. Utslettelseskrig. Folkemord? Situasjonen er uansett den samme: Den israelske regjeringen, ledet av Benjamin Netanyahu, står ansvarlig for en humanitær katastrofe. Dette er menneskeskapt. Det gjør lidelsen ekstra tung å bære.

Her hjemme anklager likevel representanter for høyresidens partier, nå sist på NRKs Debatten, venstresiden for å glemme Hamas’ rolle i en påstått ensidig kritikk av Israel.

Leseren kan jo prøve seg på følgende tankelek: Hvor mange døde familiemedlemmer ville du tålt før du begynte å hate den som drepte dine kjære?

Ja, det er sant at Hamas er en destruktiv aktør. Det stemmer at Israel ble angrepet 7. oktober 2023. Brutaliteten i det angrepet krevde et svar. Det stemmer også at Israel har blitt angrepet før, og at det trolig vil skje igjen.

Men: Denne konflikten begynte ikke i 2023. Det burde alle ha fått med seg i dag, også norske internettkrigere som forsvarer Israel uansett handling, og som organiserer seg for å stemme fram det israelske bidraget til seier i Eurovision. Som omtaler det palestinske folk, utsultet, bombet i hjel og livredde, som «terrorister» og «jødehatere».

Konflikten begynte ikke i 2023, og den kommer ikke til å gå over den dagen bombene slutter å regne over Gaza. Leseren kan jo prøve seg på følgende tankelek: Hvor mange døde familiemedlemmer ville du tålt før du begynte å hate den som drepte dine kjære?

Om målet er å sørge for Israels sikkerhet, er eneste farbare vei totalt utslettelse. Hver eneste palestiner må fjernes fra Gaza.

Den vakre dagen når bombene slutter å falle er vanskelig å se for seg i dag, men den vil komme. Hva skjer da Israel og landets forsvarere – blinde i sitt forsvar, kunne vi legge til, for ingenting får de mest fanatiske til å innse realitetene i det israelske lederskapets handlinger – snakker om å knuse, ja utslette, Hamas. Nå har grusomhetens logikk sørget for at det knapt finnes andre utveier. Om målet er å sørge for Israels sikkerhet, er eneste farbare vei totalt utslettelse. Hver eneste palestiner må fjernes fra Gaza.

Det er den skrudde logikken, brutalitetens sanne ansikt, som ligger til grunn for den fortsatte bombingen av befolkningen på Gaza. Folket må fordrives, med bomber, sult og grusomheter. Vi kan ikke lenger snakke om krig og krigshandlinger. Dette er ingen krig.

Det er ikke antisemittisme å peke på hva Israels regjering nå gjør i Gaza. Det er humanisme.

Hvilke ord vi bruker, er likevel nesten underordnet. Situasjonen i Gaza er så vond at det mest handler om å skrike – og kreve at det stanser. Nå. Selv om det ser håpløst ut, og det israelske lederskapet bare pøser på med mer.

Det er ikke antisemittisme å peke på hva Israels regjering nå gjør i Gaza. Det er humanisme. Det er et fånyttes forsøk på å bevare litt menneskelighet i en menneskeskapt tragedie som tilsynelatende aldri ender.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.