Å sende inn tanks for å knuse protester i Hong Kong ville skade Kinas image. Men regimet kan tenkes å gjøre det valget, om det ikke ser andre muligheter.
LONDON: Hong Kong er ikke Beijing. Og 1. juli 2019 er ikke 4. juni 1989. I 1989 kom volden nesten utelukkende fra myndighetenes side. Ukene med demonstrasjoner i Beijing og andre byer hadde vært bemerkelsesverdig fredelig fra starten av. Dette har for det meste vært dekkende for demonstrasjonene i Hong Kong også, helt til en gruppe unge demonstranter mistet besinnelsen og gikk løs på parlamentsbygningen med kubein og hammer.
De massive demonstrasjonene i Hong Kong de foregående ukene ble utløst av et lovforslag som åpnet for at innbyggere i Hong Kong kunne bli utlevert til fastlands-Kina. Lovforslaget ble imidlertid trukket tilbake på ubestemt tid etter tidlige demonstrasjoner. Demonstrasjonene som har fortsatt siden da har vært drevet av sinne mot innstramminger fra det kinesiske Kommunistpartiet.
Tiananmen-demonstrasjonene i 1989 begynte som en underskriftskampanje til Kommunistpartiet mot korrupsjon og for å innføre flere liberale rettigheter i Kina – rettigheter innbyggerne i Hong Kong allerede hadde, selv under britisk kolonistyre. De kinesiske myndighetene lovte at disse rettighetene skulle bevares i Hong Kong etter overleveringen fra Storbritannia 1. juli 1997. Det løftet er nå satt i tvil.
De sympatiserte med studentene, men var overbevist om at å presse videre på ville provosere fram hardere tilbakeslag.
Trass disse forskjellene er det viktige likheter mellom 1989 og i dag. Som Tiananmen-demonstrasjonene, mangler Hong Kong-demonstrasjonene en klar ledelse. Dette er med vilje. Protestbevegelser er ikke politiske partier med sine hierarkier. Tvert om, de er ofte motstander av selve ideen om hierarki. Dels som en konsekvens av dette er taktiske oppdelinger blant demonstrantene vanskelig å kontrollere.
I juni 1989, da det ble klart at de kinesiske myndighetene ikke kom til å gi etter for demonstrantenes krav, og voldelige svar fra myndighetene virket stadig mer sannsynlig, tok noen av demonstranter til orde for at studentene skulle dra hjem og dermed overleve til neste dags kamp. Andre mente de måtte stå for det de gjorde, eller dø. Hvis myndighetene valgte vold, så fikk det bare være – det ville bare avkle den blodtørstige kjernen av det illegitime regimet.
Det sistnevnte synet vant fram, trass frenetiske argumenter fra eldre demonstranter, som hadde mer erfaring med å protestere mot regimet, og som ofte hadde møtt de rå konsekvensene. De sympatiserte med studentene, men var overbevist om at å presse videre på ville provosere fram hardere tilbakeslag. Det viste seg at de fikk rett.
Det er sjelden nok at gate-demonstrasjoner har en effekt i et demokrati. Det var enorme demonstrasjoner i USA mot Vietnam-krigen på 60-tallet, men det tok år før myndighetene omsider la ned våpnene i en brutal og meningsløs konflikt. Occupy Wall Street i 2011, når gammel og ung demonstrerte mot økonomisk ulikhet i USA, var hjertevarmende, men avstanden mellom fattig og rik er enda større i dag.
Opinionen betyr imidlertid mye i et liberalt demokrati. Det kan ta tid, men til slutt må en demokratisk regjering lytte til befolkningen, om ikke annet for å bli gjenvalgt. Men det som fungerer mot en demokratisk regjering er ikke en gang i nærheten av å lette i et diktatur.
For eksempel var India på Mahatma Gandhis tid en koloni, ikke et demokrati, men den øverste myndighet i det britiske imperiet var den demokratisk valgte regjeringen i London, som måtte ta høyde for folkemeningen. Det var derfor Gandhis demonstrasjoner fikk betydning. Men han var så overbevist om at hans ikke-voldelige metoder var den eneste måten å bekjempe undertrykking at han oppfordret europeere til å ta til lignende former for motstand under Hitler. Det var ikke et godt forslag.
Hong Kong er fremdeles en semi-uavhengig koloni, men denne gangen er imperiemakten et diktatur, som ikke lar seg pille på nesen av pressefrihet, uavhengige domstoler eller demonstrasjoner.
Hong Kong var aldri et demokrati. Men, som kronkoloni fram til juli 1997 hadde de noen av fordelene med demokratisk styre, slik som en relativt fri presse og en reelt uavhengig domstol. På en del vis har ikke Hong Kong endret seg mye siden overleveringen, hvis jubileum ble feiret av Hong Kongs politiske topper samtidig som demonstranter knuste seg gjennom dørene til den lovgivende forsamlingen. Hong Kong er fremdeles en semi-uavhengig koloni, men denne gangen er imperiemakten et diktatur, som ikke lar seg pille på nesen av pressefrihet, uavhengige domstoler eller demonstrasjoner.
En av de mest desperate symbolhandlingene fra de som okkuperte parlamentsbygningen i Hong Kong var å heise flagget til den gamle britiske kronkolonien. Det var den verste fornærmelsen de kunne ha kastet i ansiktet på folkerepublikken: det er bedre å være en koloni kontrollert av utlendinger enn å bli styrt av et kinesisk styre som hevder legitimitet på basis av nasjonalisme og etnisk stolthet.
Det viktige spørsmålet for folket i Hong Kong er hvorvidt metoder som kan være effektive i et demokrati også kan virke i et diktatur, selv i en posisjon av relativ og raskt krympende autonomi. Det er helt klart begrensninger på hvor langt en Hong Kong-regjering kan bli presset til å tilpasse seg folkemeningen. Menn og kvinner som er valgt til å styre Hong Kong, på nåde, er allerede forhåndsvalgt av det kinesiske styret. Og ønskene til imperiemakten kan ikke kues mer enn de kunne under britene.
Opinionen kan ikke fjerne den kommunistiske regjeringen gjennom å velge en ny, men Folkerepublikken ønsker å bli, til en viss grad, respektert av resten av verden.
Det er, imidlertid, en liten mulighet til at Hong Kongs innbyggere kunne gjøre en forskjell. Opinionen kan ikke fjerne den kommunistiske regjeringen gjennom å velge en ny, men Folkerepublikken ønsker å bli, til en viss grad, respektert av resten av verden. Å sende inn tanks for å knuse protester i Hong Kong ville skade Kinas image. Men regimet kan tenkes å gjøre det valget, om det ikke ser andre muligheter.
Demonstrasjonene i Hong Kong har allerede tvunget Hong Kongs leder Carrie Lam til å suspendere en upopulær lov. Men en protest kan bare være effektivt om den fortsetter å være fredelig. De fleste i Kina, selv de som ikke er spesielt store tilhengere av sittende regimet, er livredde for vold og opprør, som kineserne har sett alt for mye av de siste hundre årene. Hvis masseprotestene i Hong Kong utvikler seg til et kaos, vil det være lite sympati å hente i Kina for demonstrantene, og Kommunistparti-toppene vil finne det mye enklere å slå tilbake med maksimal styrke.
Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli. Copyright: Project Syndicate
Kommentarer