Donald Trump – fascist eller frelser?

I løpet av en måned har amerikansk politikk blitt snudd på hodet. Fra Donald Trump som autoritær bajas og Joe Biden som landsfader, ser nå Trump ut som den lederen USA trenger, mens Biden mistet all tillit og måtte trekke seg. Demokratene er splittet, kampanjen deres er i fullt kaos, mens republikanerne er forent og Trump sin valgkamp er noe man aldri skulle trodd: disiplinert og effektiv.

Donald Trump under landsmøtet var ikke den useriøse klovnen som vi har blitt vant til og som vi så i debatten mot Joe Biden i juni.

Republikanernes landsmøte forrige uke viste hvordan Trumpismen som bevegelse nå har tatt over partiet. Valget av J. D. Vance som visepresidentkandidat, som tidligere har kalt Trump både «idiot» og en mulig «Amerikas Hitler», er et eksempel på hvordan selv de mest iherdige «Never Trumpers» nå har kastet sin lott med ham.

Blant konservative intellektuelle er stemningen enten resignasjon eller entusiasme over at Trumpfraksjonen, som var en spøk for ni år siden, nå er blitt en moden bevegelse med nok politisk bredde til å være et seriøst alternativ.

Republikanerne har fått sin frelser, for første gang siden Ronald Reagan. Attentatforsøket på Trump skapte et nytt parti og en ny mann. Trump ble mottatt som en gud på republikanernes landsmøte i forrige uke. Jeg mistet tallet på alle talerne som mente Trump var reddet av Gud selv.

Viktigst av alt: han så sterk, myndig og fattet ut.

«Jeg skulle ikke ha vært her», sa Trump («Yes you should!», ropte salen tilbake), i et skamløst frieri til den evangeliske grasrota som lenge har sett Trump som Guds mann i amerikansk politikk.

Donald Trump under landsmøtet var ikke den useriøse klovnen som vi har blitt vant til og som vi så i debatten mot Joe Biden i juni. Nå satt han stoisk med et nyfrelst smil og barnebarn kravlende over seg, mens taler etter taler – inkludert vanlige folk, en fagforeningsleder, en veteran fra andre verdenskrig – la ut om hvordan det er Trump som representerer vanlige folk, ikke demokratene.

I sin tale snakket Trump om å forene USA. Visst kom det etter hvert noen av de vanlige overdrivelsene og selvmotsigelsene. Men i tråd med kampanjen sin disiplin, styrte han stort sett unna de løgnene folk er så lei av om valgfusk, og han var smart nok til å fullstendig unngå abortspørsmålet. Han holdt seg til et av partiets motto: bring tilbake den sunne fornuften.

Problemene er ikke over fordi Biden trekker seg.

Viktigst av alt: han så sterk, myndig og fattet ut. Han var den mannen som midt under et attentat tok seg tid til å løfte neven og rope «fight fight fight» før han lot Secret Service dra ham av scenen. Det resulterte i et ikonisk fotografi av Trump med blod i ansiktet, neven i været, under et amerikansk flagg.

Trump på landsmøtet var en mer voksen politiker som så ut som om han mente det, da han sa at Trumpismen ikke handler om ham, men «om dere». At å vinne over bare halve USA ikke er verdt noe: han vil være president for alle amerikanere, uansett bakgrunn og politikk.

 

KAOS FOR DEMOKRATENE

Det er skremmende nytt for demokratene. Mens bildene av en Trump av typen landsfader florerer på sosiale media, har Joe Biden knapt klart å gi et intervju uten å mumle, bli småsint og miste tråden i den han sier. I stedet for å diskutere politikk, har media kun diskutert i hvilken grad Biden var i stand til å fullføre en setning.

Nå diskuterer de om hvordan Kamala Harris formelt sett kan ta over og om demokratene kommer til å samle seg bak henne. Kaoset har ført til at til og med New York er innenfor Trumps rekkevidde. I 2016 var det republikanerne på sitt landsmøte som sloss om å få tatt Trump av valgseddelen fordi noen delegater mente han var uskikket som president og kom til å tape stort i alle vippestatene.

De siste ukene har demokratene vært i samme båt.

Problemene er ikke over fordi Biden trekker seg. Valgkampen til Biden og Harris har hatt to hovedtema. For det første abort, for det andre at Donald Trump er en diktator og trussel mot demokratiet. Abortspørsmålet har Trump kontret ved å si at slikt er opp til delstatene, ikke ham. Hvor godt det fungerer, vil vi finne ut av nærmere valget.

Trumps halvgudstatus hos republikanerne minner om den religiøse symbolikken fascistiske ledere liker.

Men etter at Trump ble skutt i ansiktet, er det grenser for hvor mye demokratene kan fortsette å beskylde ham for fascistiske tendenser. I et glimrende eksempel på politisk ju-jitsu, har republikanerne nøytralisert demokratenes argument om at Trump oppvigler til politisk vold, ved å beskylde demokratenes påstander om at Trump er en trussel mot USA for å være inspirasjonen til attentatmannen. Men det fjerner ikke det underliggende spørsmålet. Er Donald Trump og hans støttespillere fascister?

 

REPUBLIKANERNE ER BLITT EN KULT

Ethvert politisk magasin med respekt for seg selv, har nå hatt artikler hvor det spekuleres i hvordan et autoritært, neo-fascistisk USA under Trumpismen kan komme til å se ut. Det har de gjort med god grunn. Det republikanske partiet er blitt en personkult. Trump sin familie var hovedtalere på landsmøtet, plattformen til partiet er Trumps egne prioriteter. På overflaten kan en sammenligning mellom de nye republikanerne og klassiske tegn på fascisme, få det til å gå kaldt nedover ryggen.

Trumps halvgudstatus hos republikanerne minner om den religiøse symbolikken fascistiske ledere liker. De peker på seg selv som martyrer, noe Trump nå har blitt. Attentatet brakte ham så nært martyrdom som man kan komme og fremdeles være i live. Men det er mer til martyrbildet.

Mens noen av de mange rettssakene mot Trump er alvorlige, slik som tiltalen for å ha prøvd å presse administrasjonssjefen i delstaten Georgia til å telle stemmer «feil», har de blitt overskygget av rettssaker som er politisk drevet. Domfellelsen av Trump for å ha forfalsket dokumenter i forbindelse med betalingene til «Stormy» Daniels har blitt beskrevet som en seier for demokratiet i USA. Det er feil.

Saken ser politisk motivert ut, fordi aktoratet strekte seg unaturlig langt for å få Trump dømt for en forbrytelse i stedet for bare en forseelse. I en annen sak, var statsadvokaten i New York åpenbart ute etter Trump og fikk ham dømt til å betale en bot på 3,5 milliarder kroner uten at noen egentlig hadde lidd noen skade. Politisk motiverte rettssaker har bidratt til å svekke legitimiteten til rettssystemet blant republikanerne.

Siden det til slutt var domstolene som sto mellom Trump og et statskupp for fire år siden, er det en skremmende utvikling. Trump er kanskje formelt sett rettmessig dømt, men når en tredjedel av amerikanerne mener det er en heksejakt, er det et problem. Det er ikke rart han står enda sterkere blant sine egne etter å bli domfelt.

Det er derfor vanskelig å få gehør hos republikanske velgere for at Trump er spesielt voldelig anlagt.

Når Trump beskyldes for å ville bruke justisdepartementet og staten forøvrig til å gå etter sine motstandere i klassisk fascistisk stil dersom han bli valgt, svarer hans støttespillere at det er Trump selv som har blitt gjenstand for to riksrettssaker.

Den første var åpenbart var politisk motivert, noe som førte til at republikanske velgere var enda mindre overbevist om at han hadde gjort noe galt når han igjen ble satt under riksrett, og da for noe virkelig alvorlig, et kuppforsøk. Det er republikanere som urettmessig har blitt gått etter i sømmene av skatteetaten – ikke demokrater. Ideen om at det fins en «deep state» bestående av byråkrater som gjør staten til et våpen for demokratene, står nå sterkt på høyresiden.

 

ER TRUMP EN FASCIST?

Fascister er voldelige. Demokratene har pekt på angrepet på kongressen 6. januar 2021 som et forsøk på et voldelig statskupp. Men republikanerne svarer med å peke på de voldelige demonstrasjonene under pandemien, utløst av politimordet på George Floyd, hvor venstreradikale grupper plyndret og brente i amerikanske byer.

De hevder det fremdeles er lovløse tilstander i byer hvor progressive statsadvokater lar være å sette vinningskriminalitet under tiltale, fordi det visstnok fører til at uproporsjonalt mange minoriteter straffes. Republikanerne peker på demonstrasjoner på amerikanske universiteter til støtte for Hamas, en voldelig terrorbevegelse, med tilhørende antisemittisme, som et bevis på at det er venstresiden, ikke høyresiden, som forherliger politisk vold.

Det er derfor vanskelig å få gehør hos republikanske velgere for at Trump er spesielt voldelig anlagt.

Mest av alt bøyer fascister virkeligheten til å passe deres løgner.

Fremmedfrykt er sentralt i fascismen, og innvandring er selve bærebjelken i Trump sin politikk. Han var i ferd med å snakke om bølgen av ulovlige innvandrere da han ble skutt i Pennsylvania. Under debatten med Biden, snakket han om ulovlig innvandring nærmest uavhengig av hva spørsmålene var.

Men det er ulovlige innvandrere Trump snakker om. Hans egen kone, Melania Trump, er innvandrer, hans første kone var innvandrer, J. D. Vances kone er datter av innvandrere. Trump har mye sterkere støtte blant latinamerikanere enn republikanere før ham. Fremmedfrykten til Trump er ikke veldig annerledes enn den proteksjonismen som har bredt seg i Europa. For oss som er tilhengere av innvandring, er det feil politikk.

Men det er vanskelig å se at Trump er fascist av den grunn. Her jeg bor, i dypeste Trumpland, har 14% av barna minst en innvandrerforelder. Jeg klarer ikke å se mye hverdagsrasisme fra Trumpfløyen her. Derimot er økonomien vår fullstendig avhengig av innvandrerne.

Mest av alt bøyer fascister virkeligheten til å passe deres løgner. Nazistene nøyde seg ikke med å beskrive jøder som uhygieniske dyr, de puttet dem i ghettoer for å få dem til å leve slik. I sin første periode, puttet Trump innvandrere i bur og refererte til dem som dyr. Men, sier republikanerne, burene som Trump puttet immigrantene i, ble bygd av Obama. Kommentarene om dyr refererte til voldelige gjenger.

Trumps største løgn – fascister har ofte en slik – handler om at han egentlig vant valget i 2020.

Republikanerne beskylder nå demokratene for å ha løyet om Bidens mentale tilstand, og dermed å ha satt landet i fare. De hevder klimabevegelsen er en religion, ikke en vitenskap, og de beskylder demokratene for å skape en virkelighet hvor det ikke fins menn eller kvinner og hvor folk skal behandles på bakgrunn av hudfarge, ikke evner.

Trumps største løgn – fascister har ofte en slik – handler om at han egentlig vant valget i 2020. For å bli med i Trumps sirkel, må man si at man tror på den. Og mer enn det: man må faktisk tro på den, slik protagonisten i George Orwells 1984 tortureres til han tror på partiets alternative virkelighet.

Mussolini kalte denne alternative virkeligheten «den hellige sannhet». Å tro på den, og propagandaen for å endre folks virkelighetsoppfatning, skaper et sosialt system som er motstandsdyktig mot kritikk, fordi man ikke lengre kan diskutere rett og galt. Hannah Arendt pekte på at ideologi betyr nettopp det ordet sier: logikk bestemt av en ide, i stedet for logikk slik vi kjenner den.

J. D. Vance, som blir senatspresident hvis Trump vinner og dermed seremonimester for å telle stemmer ved presidentvalget om fire år, sier nå at han ikke ville sertifisert valget i 2020. Skjer det igjen, risikerer vi et formelt statskupp, direkte basert på «den hellige sannheten» at republikanerne egentlig vant valget.

For at et autoritært regime skal kunne ta over, må den politiske motstanden elimineres.

Etter omvendelsen av det republikanske partiet som vi var vitne til på landsmøtet, er den interne motstanden mot denne løgnen, borte. Under landsmøtet sa en delegat at å stemme på Trump ikke lengre er en vote, det er et vow: man stemmer ikke lengre på Trump, man erklærer troskap til ham.

På grunn av disse likhetene med den fascismen som vi kjenner fra mellomkrigstidens Europa, kaller historikeren Frederico Finchelstein ledere som Donald Trump, Narendra Modi i India og Jair Bolsonaro i Brasil, «wannabe fascists». Dagens fascister tar ikke over plutselig med statskupp og vold.

De følger ostehøvelprinsippet og tar bort folks rettigheter gradvis. Trump har ikke gjort det enda. Men innvandrere, kvinner som vil bestemme over kroppen sin, homofile som vil gifte seg, transpersoner som vil ha rettigheter som andre og Trump sine politiske fiender, er alle redde for hva som kommer til å skje, særlig dersom republikanerne tar over kongressen i tillegg til presidentstolen.

Det er en nasjonalistisk og kristen konservativ bevegelse som henter ideer fra nasjonalkonservatisme og evangelisk kristendom.

For at et autoritært regime skal kunne ta over, må den politiske motstanden elimineres. Det har demokratene klart helt selv. Kamala Harris er like upopulær som Biden var. Selv om mye kan endre seg frem mot valget, ledet Trump allerede før kaoset hos demokratene begynte, og han er nå klar til storseier.

Orwell pekte på at tegn på fascisme fantes mange steder, det er graden og helheten som gjør om man lever i et fascistisk samfunn. Er USA i ferd med å bli et sted folk flykter fra, som mellomkrigstidens Tyskland? Eller er det bare et demokrati i endring?

 

DE NYE REPUBLIKANERNE ER HER FOR Å BLI

Det republikanske landsmøtet var ikke en fascistisk forsamling. Det var en ny politisk bevegelse med en rekke forståelige politiske krav, i hvert fall dersom man bor i USA.

Det er en bevegelse som mener kapitalismen har gått for langt. Det er en populistisk bevegelse for arbeiderklassen, det er den Trump henvender seg til på valgmøtene. Den åpningen har demokratene skapt selv, de har blitt et parti styrt av en akademisk og aktivistisk elite som fokuserer på ting som social justice, defund the police og legalisering av narkotika – intellektuell luksus som har lite til felles med vanlige folks problemer, som inflasjon og en epidemi av opioid-overdoser. Fordi de nye republikanerne har klart å ta tak i ting folk er opptatt av, kan de vinne selv med en leder som er så uspiselig som Trump.

Dersom denne generasjonen distanserer seg fra Trumps løgner om valget i 2020, kan det bli en stueren bevegelse.

Det er en nasjonalistisk og kristen konservativ bevegelse som henter ideer fra nasjonalkonservatisme og evangelisk kristendom. De vil ha slutt på ulovlig innvandring, de vil ha politi tilbake i gatene, de vil ikke være i krig i land langt borte. De vil ha tilbake et USA de kan kjenne igjen, hvor kvinner er kvinner, menn er menn, og «Main Street» er trygg for barna og full av kjenninger – hvor individet er en del av et lokalt samfunn som holdes sammen av en felles kultur.

De har liten sans for FN og internasjonale institusjoner. De støtter andre land med samme grunnleggende verdier. De vil slutte å sende penger til Kina, de vil ha handelsbarrierer, og de er skeptiske til elitene og deres universiteter og institusjoner.

Og bevegelsen er her for å bli. I J. D. Vance har den en arvtager. Han har gått streikevakt sammen med industriarbeidere, har slått seg opp fra fattigdom via The Marines til eliteutdanning og rikdom. Hans bestselgende bok Hillbilly Elegy ble elitenes brukerveiledning for å forstå hvorfor folk stemmer på Trump.

Han har en magisk evne til å skifte politisk standpunkt uten å måtte betale for det, slik at han kan holde følge med en bevegelse som har endret seg mange ganger siden den startet med Tea Party-fraksjonene for 20 år siden. Han er introspektiv og intellektuell nok til å gjøre Trumps kaos til en koherent bevegelse. Han kalles det republikanske partiets Barack Obama. Og de lokale republikanske partiene er fulle av unge politikere som har vokst opp i Trumps bilde.

Kanskje kan vi håpe på at Donald Trump er USAs svar på Carl I. Hagen.

Dersom denne generasjonen distanserer seg fra Trumps løgner om valget i 2020, kan det bli en stueren bevegelse. Dersom de fortsetter å støtte Trumps statskuppforsøk, går vi en mørkere tid i møte.

Er Trump en populist? Ja visst, men de har vi hatt før, fra Andrew Jackson (han på 20-dollarseddelen) til Bernie Sanders. Er han illiberal? Absolutt. Men USAs historie er full av illiberale perioder, med røtter i intolerante pilgrimer, slaveeiende sørstater og skepsis til staten generelt. Er han en fascist? Det vet vi ikke før vi ser hvem han gir makt til hvis han igjen blir president.

Kanskje kan vi håpe på at Donald Trump er USAs svar på Carl I. Hagen, førti år på etterskudd. I Europa har vi flerpartisystem. Protestvelgere stemmer på populister, være det seg på høyre eller venstre side. Over tid integreres de populistiske standpunktene i mainstream politikk, og enten blir protestpartiene voksne, slik som Fremskrittspartiet, eller velgerne går tilbake til mer moderne mainstreampartier. Oftest blir det en blanding.

Jeg er bekymret for at det nå kan bli mer akseptert å mobbe homofile, transpersoner, innvandrere, alle som er annerledes.

I USA har vi bare to partier. Da blir det desto mer av et sjokk når protestfløyen, gjennom en nominasjonsprosess som favoriserer de mest engasjerte i lokalpartiene, får nominert ekstreme kandidater som Trump. Men den etterfølgende prosessen er den samme: normalisering av populistiske standpunkt og modning av den populistiske fraksjonen.

Mange er bekymret for at Trump som president vil handle uten å tenke på konsekvensene siden dette blir hans siste periode. Dersom han bare tenker på seg selv, er det absolutt grunn til bekymring. Men dersom han ser på seg selv som grunnleggeren av en bevegelse, vil han måtte tenkte på bevegelsens fremtid. Det kan legge bånd på oppførselen hans.

 

DET ER IKKE TRUMP SOM ER PROBLEMET

Jeg er ikke bekymret for at vi får et autoritært USA neste år. Jeg er enda ikke bekymret for at Trumperne skader de amerikanske institusjonene i betydelig grad. Til og med i utenrikspolitikken er det grenser for skade de kan gjøre, selv om det ser mørkt ut for støtten til Ukraina, som er blitt en symbolsak for de nye republikanerne.

I beste fall får Trump til et NATO som ikke er så avhengig av USA, noe som vil være en fordel for alle. Trump er ikke Hitler, men det betyr ikke at han ikke er farlig. Derimot er det slik at å stadig rope ulv og fokusere på om Trump er en tyrann, kan dekke over skaden han faktisk kan gjøre.

Vi lever i et historisk øyeblikk.

Jeg er bekymret for at det nå kan bli mer akseptert å mobbe homofile, transpersoner, innvandrere, alle som er annerledes. For det er mye machismo i denne nye bevegelsen. Jeg er bekymret for effekten Trumpismen har i lokalpolitikken, hvor vi har fått en ny generasjon politikere med liten forståelse for demokrati og individuelle rettigheter. Her i Oklahoma, skal nå bibelen inn i klasserommene, alt som anses som seksuelle avvik skal ut, religiøse skoler skal sponses av staten – alt dette er i varierende grad i strid med den amerikanske grunnloven.

Og kanskje er det der det mørke, ubestemmelige begynner å bre seg. Jeg er ikke bekymret for Donald Trump. Men jeg er bekymret for de som har latt seg inspirere av ham.

Vi lever i et historisk øyeblikk. Uansett hva som skjer, er 2024 et år som vil forandre USA for alltid. Som den konservative nestoren Peggy Noonan, sier: «This is big history. Hold on to your hat.»