Drømmejobben

Den norske oljesparebøssa har fått ny sjef, og hvilken vei Nicolai Tangen har måttet gå fram til Bankplassen i Oslo.

Det kan knapt kalles vei, mer en smal sti. Med svimlende stup på begge sider, hånd i hånd med en ustø sentralbanksjef.

Men nå er han på plass.

Han vurderte aldri ikke å ta jobben. Ikke i ett sekund gjorde han det. For det var selveste drømmejobben

Uten gyldig avtale, men med en torpedo til lederlønnslogikken. Han vurderte aldri ikke å ta jobben. Ikke i ett sekund gjorde han det. For det var selveste drømmejobben.

Det er selvsagt lett å gå for de utfordrende oppgavene, de faglige finurlighetene og guttedrømmen når man sitter på noen milliarder i kontanter, slik Stortinget tvang igjennom. Tangen trenger jo verken jobben eller lønna som følger med, men kunne levd ubekymret i sus og dus resten av livet.

Men midt i all viraken rundt Tangen har hans fasthet understreket et svært interessant poeng, som ryster noe helt grunnleggende i den rådende filosofien rundt lederlønn.

Det er av sine egne man skal ha det.

Tangen har ironisk nok sendt et viktig signal om verdier

Den mest vellykka norske kapitalisten i vår tid tok jobben på grunn av prestisjen – fordi det var den mest spennende jobben i verden for ham. Og for å få den, var han villig til å gi avkall på mye.

Tangen har ironisk nok sendt et viktig signal om verdier. Han har knust næringslivets myte om viktigheten av økonomien som er knytta til toppjobben. Hovedstyret i Norges Bank, etter noe press må man kunne si, kunne tilby ham jobben på sine premisser. Til slutt var det take it or leave it. Selg deg ut av fondet, var kravet.

Han har knust næringslivets myte om viktigheten av økonomien som er knytta til toppjobben

Han tok den, uansett. Fordi han ikke kunne tenke seg noe morsommere og mer utfordrende enn å lede Oljefondet.

Eksempelet er lysende og til etterfølgelse, og viser at norske styrer må være dårlige forhandlere. Mangler de selvtillit? Eller er lederlønn mer et spørsmål om ideologi enn nødvendighet? Handlingsrommet er stort for å forhandle ned lønna til toppene.

For er det virkelig pengene som driver deg når du får muligheten til å lede ett av landets største og viktigste selskaper?

Var det utsiktene til større hus, flottere bil eller kobebiff på lørdagskvelden som fikk Equinors nye konsernsjef Anders Opedal til å si ja?

Han ropte mest sannsynlig ja takk, fordi det var drømmejobben. Fordi han hadde jobbet i Equinor i 23 år, og derfor helt sikkert identifiserer seg med selskapet. Å få lede arbeidsplassen han begynte på som ung mann og få lede sine kollegaer, er et privilegium. Var en resultatbasert lønnspakke på 18,5 millioner kroner, en mangedobling av lønna han hadde, virkelig nødvendig?

Sannsynligvis ikke.

Det er dyrt å rekruttere folk, heter det. Man må tilby konkurransedyktig lønn for å hente de beste og matche lønna de kom fra. Men det er et åpenbart mønster i måten landets største og statskontrollerte selskaper henter sine ledere.

De hentes ikke inn fra verken utland eller omland. De står tålmodig i kø. Det er ikke et sterkt forhandlingskort.

Forskning viser at pengene har liten betydning for den jobben man gjør

Opedals forgjenger, Eldar Sætre, har alltid jobbet i Statoil/Equinor. Og hva med konsernsjefen i Telenor, Sigve Brekke? Også han en firmaets mann, en internt rekruttert leder som har tilbrakt hele yrkeslivet på samme sted.

Da han ble toppleder i 2015, og erstattet Jon Fredrik Baksaas – også han en intern rekruttering – hadde han 16 år bak seg i selskapet. Brekke hadde knapt annen erfaring enn fra politikken da han begynte i Telenor. Ifølge Fagbladet hadde han 15,6 millioner i såkalt samlet godtgjørelse i 2018.

Er det utenkelig at det statskontrollerte Telenor-styret i 2015 kunne strammet til og Brekke likevel hadde sagt ja?

Så seint som i juni fikk styret i DNB kjeft for lønna til den nye direktøren Kjerstin Braathen. Næringsdepartementet advarte mot «urimelige forskjeller i samfunnet» og reagerte på manglende moderasjon.

Braathen har jobbet i DNB siden 1999. Motivasjonen hennes var kanskje ikke lønn. Det var sikkert også stor stas å gå til topps i organisasjonen hun har brukt livet sitt på.

Og for en som åpenbart elsker å jobbe i norsk bank, fins det mer attraktive jobber enn nettopp DNB?

Lønn var ganske sikkert ikke Svein Richard Brandtzægs motivasjon heller da han etter 24 år i Norsk Hydro ble konsernsjef i 2009. Han ga seg i fjor, og overlot sjefsstolen til Hilde Merete Aasheim. Også hun en veteran i selskapet.

Fra egne rekker kom også konsernsjefen i landets største private selskap målt i omsetning, NorgesGruppen. Runar Hollevik har jobbet der siden 2000 og gikk til topps etter 16 år.

Noe forteller meg at lønn ikke er så viktig. Også forskning viser at pengene har liten betydning for den jobben man gjør. Lønn er anerkjennelse, det er et signal. Men gjennomsnittslønna i Norge er rundt 550.000. Statsministeren tjener 1,6 millioner.

Er næringslivslederens innsats verdt 10, 20, 30 og 40 ganger mer enn en vanlig arbeider?

Lederlønningene i staten og i de offentlig eide selskapene har fått mye kritikk. Riksrevisjonen har rast over at staten ikke har kontroll, LO er bekymret. Og med god grunn, for generelt i det norske samfunnet øker lønnsforskjellene mer enn i de fleste andre land i OECD.

Er næringslivslederens innsats verdt 10, 20, 30 og 40 ganger mer enn en vanlig arbeider?

Ifølge SSB øker lønnsforskjellene raskere i offentlig sektor enn i privat. I fjor steg de statlige lederlønningene med 4,8 prosent i snitt, mens vanlige folk måtte nøye seg med 3,6. Gapene er ikke på USA-nivå, der topplederlønna i 1965 var 20 ganger arbeiderlønn. I dag kan direktørene håve inn over 300 ganger mer.

Det er kapitalisme som har gått amok.

Vi er ikke der. Forskjellene er moderate i Norge, men de øker, og våre største, viktigste selskaper rekrutterer ledere på et vis som kunne gitt styringsfart til utviklinga. Norske ledere er lojale, søker som de fleste nordmenn trygghet, og er som Tangen motivert av utfordringene. Jeg tviler på at de er grådige i sine forventninger, men jeg betviler styrenes evne og vilje til å holde igjen.

Norske ledere er lojale, søker som de fleste nordmenn trygghet, og er som Tangen motivert av utfordringene

Har de prøvd, eller frykter de for sin egen gylne gren?

Det er rom for å stramme til på topp, og slik kan tillit bygges i samfunnet.

Kanskje superkapitalisten Tangen var rett mann, likevel.

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.