Du ikke er alene om å føle deg urolig

Noen ganger hjelper det å få begreper og diagnoser når ting kjennes ugreit. Både hos en psykolog og hos en lege kan det være en lettelse å få et ord på det som har kjentes urovekkende uvanlig inni en selv over tid, selv om ordet kan avsløre at noe alvorlig pågår og ting endres for alltid.

Likevel er sannheten, og det som skjærer gjennom uklarheter, bedre enn å leve i en tåkeheim.

I tråd med dette trenger vi å bli kjent med begrepet hypernormalisme for å komme nærmere sannhet, virkelighet og vilje til opprør i en verden som er i ferd med å rakne totalt. Det ligger en forklaring innbakt i dette begrepet, på hvorfor vi aksepterer alt fra militær opprustning og vilje til krig, til mangel på globale og lokale klimaløsninger, en fortsatt oljeproduksjon, og et kronisk manglende sinne over økende økonomisk ulikhet som er roten til så mye annet som går galt; for individ, samfunn og politikk.

Hypernormalisme er det motsatte av en konspirasjon.

For når vi lever hypernormalt, og produserer en hverdag som ligner den i går, så sementerer vi også et system som produserer alt det over. Og det gjør vi, bare ved å leve som vanlig, og velge å tro at ting er på stell. Men er de jo virkelig ikke, på en jordklode som helt bokstavelig brenner under føttene våre, på flere måter enn den som handler om klima.

Hypernormalisme er det motsatte av en konspirasjon. Vi lager ikke nye fiendebilder, vi tror ikke noen har en ond plan eller trekker i tråder på hemmelige måter. Vi tar virkeligheten som den er og lever i tråd med det vi blir fortalt. Men, når denne virkeligheten ikke lenger fungerer særlig godt, som i dag, så klamrer vi oss heller til den fremfor å forestille oss alternativer og jobbe for dem. Dette kan skje når problemene er for massive og kjennes for store, vi orker ikke, tør ikke, klarer ikke få orden i det komplekse vi erfarer. Og da er det bedre å late som om verden av i går fremdeles pågår som vanlig. Selv om det ikke er sant. Å komme seg ut av en hypernormal hverdag er å tørre å oppsøke sannheten, og la virkeligheten snakke til oss. Hvis vi hører etter, kan vi høre at den faktisk skriker seg hes.

---

Les også: Velkommen til det hypernormale, og kapitalismens råeste tilstand. Her står vi.

---

Hypernormalisering dukket først opp som begrep i boken Everything Was Forever, Until It Was No More: The Last Soviet Generation fra 2005, av den russiske antropologen Alexei Yurchak.

Her beskriver han de siste årene av Sovjetunionen, der propagandaen i alle år hadde vært så gjennomgripende, at de færreste evnet å forstille seg at en annen verden utenfor den de var vant til. Og det, på tross av at sovjetere i alle samfunnsklasser med egne øyne kunne se og erfare, at systemet faktisk ikke fungerte lenger, der man sto i kø for både brød og bensin. Korrupsjon var overalt og alle visste det, men skriver Yurchak, den falske virkelighetsfortellingen om at alt var på stell ble likevel akseptert blant folk som prøvde få hverdagene sine til.

Hvordan skal vi komme oss unna alt som handler om å jatte med, fornekte, fortrenge, dissosiere, late som og passivt akseptere?

Hypernormalisering er derfor når folk lever i en illusjon eller overbevisning som ikke lenger stemmer med virkeligheten. Der vi ser at systemet er ødelagt, men likevel velger å leve som om alt er greit.

Hvordan skal vi komme oss unna alt som handler om å jatte med, fornekte, fortrenge, dissosiere, late som og passivt akseptere? Hvordan skal vi hekte oss på virkeligheten og ikke bruke virkeligheten retorisk som et formål eller til politisk gevinst, men prøve å løse reelle utfordringer som er her på ekte?

I 2016 hentet den britiske filmregissøren Adam Curtis frem Yurchaks begrep da han laget en lang dokumentar som het akkurat dette, HyperNormalisation. I dokumentaren, som ble vist på BBC og nå ligger åpent på YouTube, forteller Curtis i et forrykende tempo om de siste 50 årene av vestens historie. Han mener at politikere mistet evnen til å møte kompleksitetene i verden og heller skapte en falsk virkelighet, som vi folk ble med på.

En følelse av at ingenting helt gir mening, er så ubehagelig at vi ikke orker å forholde oss til det.

Dokumentaren utforsker blant annet Trumps løgnaktige vei mot rikdom som businessmann og senere som presidentkandidat. Den viser hvordan desperat fattigdom i New York for eksempel, la til rette for kyniske profittjegere som Trump når banker overtok der politikere slapp kontrollen. Curtis presenterer for oss vestens spill i Midtøsten, med Syria og Libya i sentrum, der palestinerne ofres gang på gang på alteret til stormaktspolitikk og USA, i vestens forsøk på kontroll over området i form av splitt og hersk. Historiene vi ble fortalt i tiår etter tiår om Midtøsten, stemte aldri helt med sannheten mener Curtis, og slår fast av vi alle på sett og vis ble ofre for en slags massesuggesjon, der vi godtar ting som ikke er ekte og ikke er sant.

Målet med denne manipulasjonen, altså det å få oss til å leve hypernormalt, mener Curtis, er å spre forvirring og maktesløshet. En følelse av at ingenting helt gir mening, er så ubehagelig at vi ikke orker å forholde oss til det.

Det siste var noe den fengslede sosialistlederen Antonio Gramsci så allerede for snart 100 år siden i Fengselsdagbøkene. Her beskriver han hvordan hverdagslivet – alle vi som utgjør sivilsamfunnet – forsterker det herskende hegemoniet bare ved å leve som vanlig, dag inn og dag ut. Hverdagslivet skaper mening for oss, og det vi tenker på som fornuft manifesteres i hver eneste dag, gjennom det vi tenker og gjør. På den måten er det en tråd mellom hypernormalisme og Gramscis teorier om hverdagslig praksis – og mellom de to og hvordan ideologi og makt produseres og består. Sunn fornuft lar oss slippe unna all kompleksitet: «Vi må jo ruste opp». «Vi kan ikke slutte med oljeproduksjon nå». «Det er komplisert dette med Midtøsten.»

Frykt kan bli en felle som overvelder oss og kan føre til handlingslammelse.

For eksempel. Det er fint å høre regjeringen vår anerkjenne Palestina og jobbe for en tostatsløsning. Men sannheten er at Gaza ligger i ruiner. Folk har ikke sett et toalett på halvannet år. Vestbredden annekteres i stort tempo. Folk kan ikke bo i en grushaug. Det kan ikke lages to stater når den ene okkuperer den andre. Hvorfor snakker vi ikke om hvem som skal bygge opp Gaza, hvor folk skal bo mens det bygges rundt dem, hvordan det skal jobbes med folks endeløse traumer, hva som skal skje med alle de foreldreløse barna, hva slags straff Israels ledelse må møtes med, og hvordan Israels PTSD-rammede soldater skal få bistand til å frigjøre seg fra sitt hat og sine traumer, slik at ikke de også går i arv?

I boken They Thought They Were Free: The Germans, 1933–45, fra 1955 beskriver journalisten Milton Mayer en tilsvarende tilstand av hypernormalisme blant tyske borgere under nazistenes maktovertakelse:

«Folk kobler ikke ut fordi de ikke føler noe,» skriver Hickman. «De kobler ut fordi de føler for mye.»

Frykt kan bli en felle som overvelder oss og kan føre til handlingslammelse. Gaza og Trump til side: Er vi ikke for lengst her når det gjelder klima og natur?

Det er for stort. Vi tar heller den flyturen og den ferien enn å drive med flyskam, oljeskam, ferieskam, skam. Det er helt forståelig, menneskelig og sårbart, og det sier alt om at hypernormale tilstander kun er noe vi bare kan vikle oss helt ut av som et kollektiv, med kollektive løsninger og reguleringer.

Ved å vite at vi lever i en forvirret hypernormal samtid, vet du samtidig at du ikke er alene om å føle deg urolig og litt sprø.

Hypernormalisme er både en form for kontroll, og en levemåte for å overleve. Men også, et begrep som kan gi oss en dytt på vei mot sannhet og endring.

I en kommentar til hypernormalisering i avisen the Guardian nylig sier psykolog Caroline Hickman ved Universitet i Bath at å gi en opplevelse et navn, kan være en form for psykisk lettelse.

«Det verste i verden er å føle at du er den eneste som føler noe, at du stille blir gal, mens alle andre lever i fornektelse. Det skremmer folk. Det traumatiserer folk» sier hun og legger til: «Det vi egentlig er redde for, er at de som sitter med makten, ikke har ryggen vår og ikke bryr seg om vi overlever eller ikke».

Ved å vite at vi lever i en forvirret hypernormal samtid, vet du samtidig at du ikke er alene om å føle deg urolig og litt sprø. Gjennom kollektive erfaringer kan kollektiver bygges, kollektiv motstand oppstå og en ny fornuft en dag etablere seg. Men bare hvis vi tør se sannheten om verden i hvitøyet.