Dyrtiden: Fem byrder og en advarsel

Krig herjer rundt oss. Nøden er kanskje i seg selv en grunn til å dempe litt på julebelysningen og gavehaugen i år. Det skal hvert fall 44 prosent av oss gjøre, skal vi tro tall fra Virke.

Men det er først og fremst fordi de fleste av oss har mindre penger å bruke.

For noen betyr det færre julegaver og spontane taxiturer, for andre betyr det at man ikke får spise seg mett.

Selve dyrtiden har konsekvenser, men det har tiltakene også.

Dyre tider har reelle effekter. Ifølge SIFO sier nå 150 000 husstander at de er «ille ute». De får ikke betalt regningene sine og pengebekymringene gir utslag i dårligere psykisk helse. Noen har det så trangt at de tyr til svindel og tyveri, for å få det til å gå rundt. Og det er ikke brus og sjokolade som stjeles i dagligvarebutikkene, men melk og suppeposer.

Les også: Jeg fryder meg over middelklassens økonomiske krise

Selve dyrtiden har konsekvenser, men det har tiltakene også. At vi får dårligere råd er villet politikk. Vi skal merke det nå – politikken skal få prisveksten ned. Til sammen legger den harde hestekuren enda et lass av byrder oppå de som mange allerede merker. Og som vanlig er det noen som merker det mer enn andre.

Den første byrden kom ved at strømprisene økte. Og som etter hvert smittet over på andre priser, særlig på mat. Både strøm og mat er nødvendighetsvarer som alle må bruke penger på. For de som tjener mye utgjør kanskje ikke dette så store innhugg i familieøkonomien, men for de som tjener en del mindre utgjør det mye. For dem må noe forsakes, for å kunne ha råd til det nødvendige.

Til slutt blir dette en beinhard og urimelig byrde å legge på befolkningen.

Den andre byrden kom da rentene begynte å øke. For mange med store lån, får selv små rentehopp store konsekvenser. Banken eier boligen din, og avdragene og rentene må betales. Og dette kommer på toppen av andre nødvendighetsvarer. Inkassovarslene for boliglån, spesielt blant unge, har økt med 120 prosent. For dem som ikke eier, har mange erfart at leieprisene har gått i taket.

Les også: Har Norges Bank forlest seg på utdaterte økonomiske læresetningar?

Disse to byrdene er i seg selv nok og tynger voldsomt på manges skuldre.

Men noen rammes også ved at mister jobben, som en følge av at politikken strammer inn. En tredje byrde der altså. Det kan være en tragedie for den enkelte, men for samfunnet er det også svært kostbart. Arbeidsledighet har en tendens til å være vanskelig å bli kvitt når den først har oppstått. Forskning som er gjort på de som mistet jobben under pandemien viser at én av ti ikke vil komme til tilbake i arbeid. «Går vi ti år fram i tid og skuer tilbake på perioden med pandemien i Norge, vil det at folk falt ut av arbeidslivet være den tyngste og mest langvarige kostnadsbyrden», sier Simen Markussen, en av forskerne bak.

Trusselen om renteøkninger ved «for gode» lønnsoppgjør, frarøver arbeidstagerne deres rettmessige andel av verdiskapingen. En fjerde byrde kan derfor bli at lønnsvekst blir spist opp av renteøkninger.

Men må det egentlig være sånn?

Sist, men ikke minst, kan trusselen om stadig flere renteøkninger legge store begrensninger på den offentlige pengebruken. Det gjør det vanskeligere for regjeringen å lette på folks byrder gjennom økonomiske støttetiltak. I verste fall gjør det også at innstramming får store konsekvenser for tjenestetilbudene. Noe som til syvende og sist rammer de som er aller mest avhengig av velferdsstaten.

Til slutt blir dette en beinhard og urimelig byrde å legge på befolkningen. Men må det egentlig være sånn?

Les også: Hva om vi får ned inflasjonen, men får inflasjon i stress, sykdom og sosial uro som bivirkning?

La oss ta pengepolitikken først. Renteøkningene virker på norsk økonomi og etterspørsel, mens prisveksten kommer fra utlandet, og effekten kan dermed være usikker og lite effektiv.  Vi har dessuten ennå ikke sett den fulle effekten av alle renteøkningene som har vært. Vi fikk en rente-pause i november, og det er på tide med en pause til. Nå når det er jul liksom.

Så til lønnsdannelsen. Dersom man begrunner behovet for renteøkninger med at partene har blitt enige om en lønnsvekst som er over inflasjonsmålet, er det i beste fall basert på en misforståelse av hvordan norsk lønnsdannelse fungerer. Partene forhandler om fordelingen av overskuddet i industrien. Overskuddet er allerede skapt, og er like stort uavhengig av hva lønnsveksten blir. Det eneste som skjer dersom arbeidstakerne ikke får sin andel av dette, er at mer går til eierne og ulikheten øker. Derfor bør ikke Norges Bank uten videre møte høy nominell lønnsvekst med høyere renter.

Vår pris å betale for en verden i stor uro, er at prisene her hjemme tidvis blir høyere.

Arbeidstakere har dessuten ikke hatt reallønnsvekst de siste syv årene, så det er heller ikke grunnlag for å si at det er lønnsveksten som driver prisveksten opp.

Hva så med den offentlige pengebruken? Flere har vist at økt pengebruk i seg selv har liten effekt på inflasjonen. Statsbudsjettet skal vedtas før jul, og der er det rom for mer omfordelende skattepolitikk og økonomisk aktivitet som kan bidra til å opprettholde etterspørselen i delene av økonomien som rammes hardest av investeringstørke og usikkerhet komme godt med. På den måten kan politikken kan dempe fallet som kommer av prissjokket, snarere enn å forsterke den.

Vår pris å betale for en verden i stor uro, er at prisene her hjemme tidvis blir høyere. Det kan vi tåle, men ikke at byrdene bare rammer noen. Og det svært hardt.