Eiersamfunnet

En vanlig måte å organisere sin forretningsdrift på er med et holdingselskap som eier andre selskaper med ulike funksjoner. Eksempel: Driver du en jernvarehandel i et bygg du eier, har du selve driften av butikken i ett selskap og så har du driften av bygningen i et annet.

Holdingselskapet er en pengebinge med kraftig lås på.

Begge eies av et tredje selskap, holdingselskapet ditt. Jernvarehandelen betaler husleie til eiendomsselskapet.

Begge betaler utbytte til holdingselskapet. En tommelfingerregel for forretningsfolk er «Aldri gjeld i morselskapet».

Slik kan man sørge for at de selskapene som har drift og risiko hele tiden har så lite kapital som mulig. Det er en stor fordel når man skal forhandle med ansatte og myndigheter eller hvis man i verste fall går konkurs.

Penger som er sendt oppover i systemet, er ute av kreditorers rekkevidde, enten det er leverandører, kunder, ansatte eller futen, som savner pengene sine.

Holdingselskapet er en pengebinge med kraftig lås på.

Vi har fått sosialisme for aksjonærene og kapitalisme for arbeidstakerne.

Under koronaen så vi plutselig en helt ny fordel ved å organisere seg på denne måten. De som eide bedrifter fikk nemlig statlig støtte til uunngåelige kostnader. Sånt som husleie.

Da er det jo fantastisk å ha ordnet seg sånn at man leier av seg selv. Støtten som gis til driften – i dette eksemplet av en jernvarehandel – sluses rett videre til et eiendomsselskap, som sender det videre som utbytte til et holdingselskap.

Pengene blir i systemet, men jernvarehandelen er fortsatt like blakk og uten inntekter og må permittere sine ansatte. En kostnad som også sendes til staten.

Det er et fantastisk system for dem som eier.

Ja, det er ikke bare ett system, det er to systemer. Vi har fått sosialisme for aksjonærene og kapitalisme for arbeidstakerne.

Arbeidstakere som mister inntekten, har selvsagt også utgifter til bolig.

Da vi så smått begynte å åpne samfunnet vårt igjen, fikk frisørene åpne før bibliotekene. Var det ut fra en tanke om at det er viktigere å ha pent hår utenpå hodet enn å ha kunnskap inni? Selvsagt ikke.

Vi lot de som bruker bibliotekene betale for at de næringsdrivende skulle få åpne igjen. Hvem har mest bruk for bibliotekene? Vel, de som har et eget hjemmekontor med bokhyller savnet dem neppe like mye som de som eier få bøker selv og som har lite plass hjemme.

Det er et mønster her. Når regjeringen vil ha mer investeringer i arbeidsplasser, senker den skatten for aksjonærer.

Når regjeringen vil ha mer aktivitet i økonomien, senker den skatten for aksjonærer. Når regjeringen stenger samfunnet i en pandemi, overtar den forpliktelsene og senker kostnadene, til aksjonærene. Men har noen sett et tiltak som senker kostnadene for folk flest?

Arbeidsledigheten derimot, har ikke falt tilbake til nivået før korona. Rare greier.

Arbeidstakere som mister inntekten, har selvsagt også utgifter til bolig. Men i motsetning til bedriftseierne, fikk ikke folk bostøtte.

Hvor mye av koronastøtten som til syvende og sist havnet i lommene til de som eier landets næringseiendommer, det er et regnestykke vi gjerne skulle ha sett.

Eierne ser selvsagt denne effekten umiddelbart og har for lengst sendt verdiene på Oslo Børs tilbake til nivået før Norge ble stengt den 12. mars.

Alle pengene har trillet tilbake i aksjonærenes lommer. Arbeidsledigheten derimot, har ikke falt tilbake til nivået før korona. Rare greier.

(Teksten er først publisert i Dagsavisen, 22. juni 2020.)