Elsk en korona-regelbryter

De siste dagene har vist at en del folk ikke tar innover seg at vi igjen er i en ny smittesituasjon. Mange steder har folk samlet seg til store fester. Det er selvsagt helt ugreit. Slike treff har ført til smitte.

Det er risiko knyttet til alle møter mellom mennesker som ikke ser hverandre til daglig. Store, uoversiktlige ansamlinger gjør smittesporing, et av våre mest effektive våpen mot spredning, veldig vanskelig.

Tidligere pandemier viser at offentlig uthenging og skam kan være skadelig for smittevern på sikt

Men hvordan skal vi angripe problemet? Mange blir naturlig nok rasende og gir uttrykk for det, både muntlig og skriftlig, privat og offentlig. De som har brutt reglene får det glatte lag – og verre. Det er ikke så rart. Det er imidlertid mye som tyder på at denne metoden ikke virker særlig godt. Tvert imot viser tidligere pandemier at offentlig uthenging og skam kan være skadelig for smittevern på sikt.

Erfaringer fra både hiv/aids og ebolaepidemien viser nemlig at dersom det blir knyttet stort stigma til sykdom, reduserer det sannsynligheten for at folk som opplever symptomer kontakter helsevesenet og tester seg. Det er det motsatte av det vi ønsker i dagens situasjon.

Vi er helt avhengige av at folk som har symptomer selv drar til legen, og blir riktig diagnostisert. Det er slik vi stopper smitte. Unge mennesker ser ut til å ha mer smitterisikoatferd enn andre. Dette er også mennesker som det er mer sannsynlig at får mildere, eller ingen, symptomer dersom de får covid-19.

Vi er helt avhengige av at folk som har symptomer selv drar til legen, og blir riktig diagnostisert

Det betyr at vi ofte vil være helt avhengige av at de selv tar kontakt med helsevesenet for at sykdommen skal oppdages. Og vi trenger at de er ærlige om hva de har gjort og hvem de har truffet. Vi bør legge til rette for at det oppleves som ok å rydde opp etter seg, selv om man har gjort noe uklokt.

I tillegg er det slik at offentlig uthenging og utskjelling i snitt ser ut til å ramme ganske ulikt. Velstående, høyt utdannede hvite mennesker er i dette, som i mye annet, mindre utsatt. Mens minoriteter og fattige (som også kan være mer utsatt for smitte) rammes hardere.

I Norge er offentlig uthenging og utskjelling av smittespredning noe privatpersoner driver med. Mediene er som regel langt mer varsomme enn mange andre steder, men den siste uken har det vært en hard tone i en rekke saker, og det gis informasjon som gjør det enkelt for mange å identifisere både smittesteder og enkeltpersoner. Det skal bli interessant å se hvordan dette utvikler seg videre. Politikere og representanter for helsemyndigheter og smittevern ordlegger seg i all hovedsak svært forsiktig når noen har gjort feil. Det ser ut til å være en gjennomtenkt strategi, og det skal vi være glade for.

Andre steder er det annerledes. Australia er et eksempel der offentlig «shaming» er et hyppig brukt politisk verktøy, og korona er intet unntak. I delstaten Queensland oppsto det smitte etter at to unge kvinner hadde vært på tur til Sydney og etterpå droppet pålagt karantene.

Australia er et eksempel der offentlig «shaming» er et hyppig brukt politisk verktøy, og korona er intet unntak

«Jeg er helt rasende over at dette har skjedd, at disse to personene dro til Victoria og kom tilbake hit, og har gitt myndighetene misledende informasjon», sa delstatsministeren i Queensland til lokale medier.

Navnene til kvinnene ble offentliggjort i australske medier, og med det fulgte en tsunami av hat og trusler. Mye av det var både sexistisk og rasistisk, og de har fått en rekke dødstrusler.

Et annet eksempel var legen Chris Higgins som – viste det seg – hadde vært på jobb og behandlet pasienter med koronasmitte.

Da uttalte delstatens helseminister at hun var «målløs» over at en lege med symptomer hadde møtte på jobb, og navnga klinikken han jobbet på. Selv om legen hadde fulgt myndighetenes retningslinjer. Å undergrave tilliten til smitteutsatte leger og helsevesenet under en pandemi, er uklokt. Til og med hvis noen har gjort noe dumt.

Vi bør håpe på at våre ledere og politikere ikke lar seg friste til spille på folks frykt og sinne, eller gir etter for egne følelser i tida som kommer.

Vi bør håpe på at våre ledere og politikere ikke lar seg friste til spille på folks frykt og sinne

Det er ikke noe rart at folk blir sinte. Det er jo tungt, dette her. Direkte livsfarlig for en del, farlig for mange og de økonomiske konsekvensene er enorme.

Når noen da ser ut til å gi fullstendig beng, kan det naturlig nok renne over for noen hver. Det er ekstra frustrerende når man selv gjør (relativt) store ofre, mens andre ser ut til å leve livet sitt akkurat som de vil, uten tanke på konsekvensene.

Så hva skal vi gjøre da, når vårt naturlige raseri, moralisme og fordømmelse ser ut til å virke mot sin hensikt? Kanskje hjelper det litt å huske at det er til enorm hjelp at de aller fleste av oss, traust og snilt, gjør som vi får beskjed om. De som tråkker feil er et lite mindretall.

Kanskje bør vi gjøre den øvelsen småbarnsforeldre gjør så godt som hver dag: Tenke litt mer på – og snakke litt mer om – det folk gjør som er bra. Selv om det er mindre forløsende når man er redd og sint, er det nå en gang slik at ros av ønsket atferd, overraskende ofte er mer effektivt enn ris av det vi ikke vil ha.

Vi skal leve med dette lenge. Enkelte kommer til å gjøre skikkelig dumme ting, med alvorlige konsekvenser

Vi skal leve med dette lenge. Enkelte kommer til å gjøre skikkelig dumme ting, med alvorlige konsekvenser. Mange kommer til å bli redde, frustrerte og rasende. Gir vi korona-raseriet fritt spillerom, kan det gjøre situasjonen verre, selv om det føles godt der og da.