Elsket. Hatet. Myrdet.

Snart 35 år etter Palmes død får vi kanskje vite hvem som drepte Sveriges statsminister den kalde Stockholmskvelden i 1986. Det endrer lite på arven etter Nordens mest kjente sosialdemokrat.

Snart 35 år etter Palmes død får vi kanskje vite hvem som drepte Sveriges statsminister

Olof Palmes uten tvil mest kjente sitat er at «politik – det är att vilja något». Sitatet har siden blitt trukket fram som et eksempel på at toppolitikken en gang var noe mer enn en karrierevei med svingdør til kommunikasjons- og lobbymarkedet, eller som et symbol på en tid der troen på politikk var sterkere.

Men kanskje sier sitatet først og fremst noe om hvordan det svenske sosialdemokratiet, selv etter å ha styrt Sverige nesten uavbrutt i et halvt århundre, fremdeles hadde en utopisk åre det kunne trekke både retning, mening og entusiasme fra.

Politik – det är att vilja något

Denne utopiske åren kom til uttrykk i Henrik Berggrens nå ti år gamle biografi om Olof Palme, også den med et kjent Palme-sitat i tittelen. «Underbara dagar framför oss», het boka. At det i dag ikke finnes politikere som engang ville forsøkt å uttrykke en sånn optimisme, sier trolig mer om tida vi lever i enn om politikerne våre. På den annen side: Er det ikke når det ser som mørkest ut, når klimatruslene er eksistensielle og fascistene kryper ut av treverket, at vi kunne trengt noe å være for, ikke bare mot?

Palme ble født i 1927, og var leder for Socialdemokraterna fra 1969-86. Han var Sveriges statsminister i over 10 år gjennom to perioder, fra 1969-76 og 1982-86.

Jag är en demokratisk socialist med stolthet och glädje

At både han og partiet han ledet hadde en utopisk åre å hente energi fra kom kanskje best til uttrykk i den svenske partilederdebatten i 1982. Torbjörn Fälldin fra det svenske senterpartiet hadde mast om at Palme måtte forklare og redegjøre for hvorfor han kalte seg sosialist.

Selv om det ikke akkurat høres tidløst ut med en partilederdebatt der deltakerne diskuterer sosialisme, står Palmes svar seg godt fire tiår senere. «Jag är en demokratisk socialist med stolthet och glädje», åpnet Palme med. Deretter beskrev han fattigdommen han hadde sett i den tredje verdens diktaturer og i kapitalismens høyborg USA, og elendigheten og ufriheten i de kommunistiske landene. Så vendte han nesa hjemover:

«…när jag ser in i den framtid de borgerliga tydligen har att erbjuda, där löntagarna ska bli fattigare och de rika rikare, där den sociala tryggheten blir bräckligare och lyxbåtarna fler, där solidariteten blir svagare och egoismen starkare, där de starka kan ta för sig och de svaga får ta skeden i vacker hand. Visst är jag en demokratisk socialist. Jag är det med stolthet över vad denna demokratiska socialism har uträttat i vårt land, jag är det med glädje för jag vet att vi har viktiga arbetsuppgifter framför oss efter det borgerliga vanstyrets år.

När jag ser in i den framtid de borgerliga tydligen har att erbjuda, där löntagarna ska bli fattigare och de rika rikare

Jag är det på sätt och vis med ett roat leende, för jag vet att den moderna svenska historien är full med värdefulla reformer som ni har skildrat som elak socialism, men sedan slåss ni om att få äran av reformerna när människorna har fått erfarenhet av vad den betyder».

Det voldsomme hatet som rammet Olof Palme fra borgerlig hold blir ofte forklart med at han var en forræder mot sin egen klasse, overklassen. Forfatteren P.O. Enquist mente for eksempel at hatet skyldtes at Palme var den borgerskapets samlende leder de alltid hadde drømt om, men som ved å velge en annen vei ble hovedfienden.

Det voldsomme hatet som rammet Olof Palme fra borgerlig hold blir ofte forklart med at han var en forræder mot sin egen klasse, overklassen

Men nidvisene, ryktespredningen, dukkene med hans ansikt som ble lynsjet og måltavlene med Palmes portrett på skyldtes ikke bare hans klasseforræderi, men også at politikken han sto for så ofte hadde en klar og tydelig retning. Henrik Berggren mener Palmes overbevisning om at han som individ kunne skape politiske endringer, til og med var «eksistensielt utfordrende for mange svensker».

Politikken han sto for så ofte hadde en klar og tydelig retning

Endringer skapte han i alle fall. På den internasjonale politiske scenen snakket han USA midt imot om Vietnamkrigen, han støttet frigjøringsbevegelsene som kjempet mot apartheid-regimet i Sør-Afrika (en kamp som ofte ble framstilt som terrorisme, blant annet av Margaret Thatcher). Han støttet latin-amerikanske og sør-europeiske sosialisters kamp mot fascisme og imperialisme.

Hjemme i Sverige tok han opp stafettpinnen etter sin mentor Tage Erlander, som ledet den reformistiske arbeiderbevegelsens store samfunnsbyggende prosjekt i etterkrigstida, og som tok velferdsstaten fra tegnebordet til virkeligheten. På 1970-tallet ble Sverige et av verdens mest egalitære land, med minskende lønnsforskjeller, utbygging av barnehager og andre velferdstjenester, økt kvinnelig deltakelse i arbeidslivet og demokratisering i arbeidslivet.

På den internasjonale politiske scenen snakket han USA midt imot om Vietnamkrigen

For mange sosialister og sosialdemokrater kom attentatet på Palme også til å stå som et attentat på hele dette prosjektet, kanskje også et dødsstøt. I dag er i alle fall ikke Sverige til å kjenne igjen, etter at landet i lang tid har hatt de raskest voksende klasseforskjellene i den vestlige verden. De delene av det gamle Folkhemmet som ikke er demontert, er gjerne blitt privatisert. Som det markedsliberale tidsskriftet The Economists skrev for noen år siden:

«Landet i Europa med størst likhet får større forskjeller. Sverige har vært et foregangsland for mange av de sosiale forandringene som får ulikheten til å vokse. Arveavgiften ble avskaffet i 2005, formueskatten i 2007 og boligskatten i 2008. Takket være blant annet dette har kapitalinntektene vokst enormt, særlig på toppen av Sveriges inntektsskala. Andre nyvinninger, som RUT-fradraget for tjenester i hjemmet, er utformet for å øke etterspørselen etter lavinntektsarbeidere. Fagforeningsmedlemskap er på sin side ikke lenger fradragsberettiget. Samtidig har alle trygdeytelser, fra ledighetstrygd til uføretrygd, blitt mindre generøse, av kortere varighet og vanskeligere å bli berettiget til.»

For mange sosialister og sosialdemokrater kom attentatet på Palme også til å stå som et attentat på hele dette prosjektet, kanskje også et dødsstøt

Samtidig skal man ikke overdrive betydningen Olof Palmes død hadde for dette epokeskiftet. Store krefter var i sving da han døde. Reagan var nesten ferdig med å knuse den amerikanske fagbevegelsen, og Margaret Thatcher hadde akkurat tvunget de britiske gruvearbeiderne i kne. Etter valgseieren hennes i 1979 hadde hun selvsikkert proklamert, blant annet med en henvisning til Sverige, at «Socialism is on the way out!»

Selv om de svenske sossarna gjenvant makten i 1982, kunne de ikke bruke den som før. Dels handlet dette om evne – det økonomiske handlingsrommet var for eksempel et annet – men det handlet også om den viljen Palme hadde snakket om, eller snarere en mangel på nettopp det. Tydeligst kom det fram i striden rundt de såkalte lønnstakerfondene, som Palmes finansminister Kjell-Olof Feldt bekjempet med nebb og klør.

Selv om de svenske sossarna gjenvant makten i 1982, kunne de ikke bruke den som før.

Lønnstakerfondene var en idé og et krav som hadde vakt et sjeldent stort engasjement i LO, fra topp til bånn. Bakgrunnen for kravet var at den solidariske lønnspolitikken, der alle bedrifter i en bransje måtte lønne sine ansatte likt, hadde fått noen uintenderte konsekvenser. Den fremmet innovasjon og forandring ved at lavproduktive arbeidsplasser raskt ble utkonkurrert, men gjorde også at de mest produktive bedriftene kunne høste superprofitter.

For å bøte på dette foreslo LO-økonomene Rudolf Meidner og Anna Hedborg at en del av overskuddet i alle store og mellomstore bedrifter hvert år skulle avsettes i egne lønnstakerfond, kontrollert av fagforeningene. Etter hvert – Meidner selv anslo 20-75 år – ville fondene ha vokst seg så store at lønnsarbeiderne fikk kollektiv aksjemajoritet.

Forslaget var det mest ambisiøse forsøket som er blitt gjort i noe demokratisk land på å skape et demokrati også på økonomiens område

Forslaget var det mest ambisiøse forsøket som er blitt gjort i noe demokratisk land på å skape et demokrati også på økonomiens område. Kravet var svært populært blant LOs 1,7 millioner medlemmer, men i befolkningen var meningene delte. En undersøkelse fra denne tida viste at det svenske folket var delt på midten når de ble spurt om fagforeningene hadde for liten eller for stor makt. Ifølge Palme-biografen Kjell Östberg var dette angrepet på den private eiendomsretten også i strid med Palmes grunnleggende politiske syn på to måter: Dels fordi det løftet fram eiendomsforhold som et avgjørende politisk stridsspørsmål, og dels fordi forslaget skulle gjøre fagforeningene, ikke staten, mektigere.

Slikt var fremmed for Palme, som aldri hadde hatt noen sterke bånd til fagbevegelsen. Han var snarere nervøs og usikker i møte med arbeiderklassens valgte representanter, en nervøsitet som i alle fall gikk tilbake til de ville streikene i Kiruna i 1969.

Slikt var fremmed for Palme, som aldri hadde hatt noen sterke bånd til fagbevegelsen

Både han og Feldt hadde riktignok en håndfull allierte i fagbevegelsen, men de kan vanskelig kalles gode støttespillere – særlig ikke for en antifascist og antiimperialist som Palme. En av dem var Transportarbeiderforbundsbossen Hasse Ericson, som kalte forslaget fra LO for «østblokk-sosialisme».

Ericson var så nær en personifisering av den allmektige og arrogante fagforeningspampen man kan komme, og illustrerer godt et annet problem som heftet ved sosialdemokratiets frigjøringsprosjekt. Det handlet om at deler av arbeiderbevegelsen hadde utviklet en særegen form for hybris og maktfullkomenhet, som ikke bare gikk utover kommunister og andre opposisjonelle i arbeiderbevegelsen, men som også bidro til at avstanden mellom topp og grasrot ble veldig stor. Hasse Ericson illustrerte dette godt da han valgte å feire bursdagen sin i det fascistiske Spania, på et feriested eid av Svenska Arbetsgivareföreningen.

Som motstander av lønnstakerfondene ble han likevel en alliert for Feldt og og Palme, og bidro til at det sterke engasjementet i arbeiderbevegelsen sakte ble kvalt.

Da Palme valgte å la ideen om lønnstakerfond dø en sakte død fremfor å ta en konfrontasjon på spørsmålet, skyldtes det en reell frykt for at arbeiderbevegelsen ville blitt delt av det. Palme ønsket ikke et historisk ettermæle som lederen som hadde delt den bevegelsen Hjalmar Branting i sin tid hadde samlet. Da prosjektet til slutt oppløste seg i det store intet, førte det derfor ikke til store protester, bare passiv resignasjon.

Palme ønsket ikke et historisk ettermæle som lederen som hadde delt den bevegelsen

I dag kan kanskje passiv resignasjon høres fristende ut for Stefan Löfvens mindretallsregjering, som takket være januar-avtalen med de borgerlige støttepartiene har havnet i åpen konfrontasjon med en samlet fagbevegelse. Bakgrunnen for det er et forslag om å liberalisere i stykker noe av det viktigste arvegodset fra 1970-tallets reformbølge, det svenske motstykket til arbeidsmiljøloven i Norge. Passiv resignasjon er imidlertid gift for et parti hvis eksistensberettigelse ligger i den schizofrene, men vakre ambisjonen om å være både en folkebevegelse og et styringsparti.

Kanskje skal man i rettferdighetens navn også si at Palme levde i en enklere tid. Hvordan han ville forholdt seg til et stort ytre-høyre-parti, en økonomisk krise og en klimakrise vi fortsatt ikke er i nærheten av å løse, er i alle fall ikke noen forunt å spekulere over; til slikt finnes det ingen sitater.

Kanskje skal man i rettferdighetens navn også si at Palme levde i en enklere tid

Men da Palme som ung mann leste nyliberalisten Friedrich Hayeks bok «The Road to Serfdom», fylte han margen med noen kritiske randbemerkninger som kan gi oss en pekepinn. I hans eksemplar av boka finnes det også et samtykkende obs!, og noen linjer som er understreket: «Det et moderne demokrati ikke kan håndtere uten å bryte sammen, er nødvendigheten av en senket levestandard, eller en langvarig stillstand i den økonomiske utviklingen.»

Et av Palmes viktigste bidrag til den demokratiske sosialismen, var at han evnet å bygge en bro til framtida som menneskene kunne tro på

Et av Palmes viktigste bidrag til den demokratiske sosialismen, var at han evnet å bygge en bro til framtida som menneskene kunne tro på. I dag er det enn så lenge enklere å få øye på murene enn på broene, og vi har mer kunnskap om hvordan jordas begrensede ressurser også setter grenser for den økonomiske utviklingen. Hvor det skal bære hen, både for det svenske sosialdemokratiet og for oss alle, er ikke godt å si. Men det sitter fortsatt langt inne å snakke om «underbara dagar framför oss».