Empati som politisk kraft

Det er ikke mangel på følelser i politikken for tiden. Hysteriet hos trumpistene og den europeiske høyresiden når det gjaldt de stakkars marokkanerne som ble misbrukt i et politisk spille nede i Ceuta for eksempel, er emosjoner på høygir og en bevisst politisk strategi.

Er vi med på denne leken tåler vi pengesteken.

Å kalle disse menneskene for «invasjon» eller «flom», er retoriske grep ment å piske opp folks indre liv og blodsirkulasjon. Hat, hån, frykt og skrekk. Med andre ord: Spille på følelser. Kommentarfeltet lar seg rive med.

Dette er jo noe ytre høyre har spesialisert seg på selv om de avkrever av oss å tro de bare «sier det som det er». Nei da. De er mer på tuppa enn noen kvinne helt uskyldig ble beskyldt for å være da vi ikke kunne få stemmerett, nemlig «hysterisk». Også de beskyldningene var fulle av følelser: En lammende redsel for hva disse damene kunne finne på om de fikk en plass ved bordet.

Det er mye av det samme som skjer nå, en livredd klamring til et bord man(n) trodde var bare sitt.

Politikk er følelser, så det er ingen grunn til ikke å bruke dette som en positiv kraft i møte med denne negative og mørke varianten. Politikere analyserer ikke samfunnet og fordeler deretter penger som om det kun er tall i riktig rekkefølge på et excelark.

Politikere fordeler først følelser for folk eller sak, og prøver få oss med på hvem vi skal føle varme for, eller være redde for, hvem vi skal synes synd på, hvem som fortjener å være utenfor mistanke, hvem vi skal mistenke, og i noen tilfeller også hvem vi skal latterliggjøre.

Ytre høyre har tradisjonelt mobilisert folk mot folk.

Er vi med på denne leken tåler vi pengesteken.

Er empatien hos den sykmeldte på NAV, eller hos arbeidsgivere som må forholde seg til sykemeldte ansatte? Er empatien hos arbeideren som sliter med renteøkning, eller hos bedriftseieren som klager over formuesskatt? Er du opprørt over drapene på Gaza, eller opprørt over dem som er opprørte over Gaza?

Er du rusavhengig og syk, eller svak og kriminell? Er du arbeidsledig som trenger ny jobb, eller er du lat?

Bevisst og ubevisst lar vi oss lede av ledernes retoriske og følelsesladd retorikk, selv når det kamufleres som realpolitikk og fornuft.

Tenk om en norsk politiker hadde sagt:

Jeg har så vondt av alle som sliter med helseutfordringer, vi vet alle hvordan sykdom kan prege alle deler av livet og være økonomisk skremmende. Dette må vi støtte opp om så godt vi kan!

Empati er ikke sympati.

Tenk om de herskende tanker faktisk blir de herskende tanker. Hva skjer med oss alle hvis politikere først og fremst tegner bilder av syke mennesker på trygd som helst ikke skulle vært der.

Det som skjer er empati på avveie – vekk fra folk som fortjener den; alle som sliter med sykdom.

Ytre høyre har tradisjonelt mobilisert folk mot folk. Samholdet i «oss» finnes på grunn av de andre; «dem». Sosialdemokratiske eller sosialistiske ideer er i seg selv bevegelser av folk for folk flest, og vi kan med hell bruke mer følelsesladet retorikk som reflekterer dette, selv om Trump roper «woke», Hegset piper «DEI» og politiske motstandere hoverer om «snillisme».

Jeg er sikker på folk kan føle masse og kjenne blodet bruse når de hører og ser «snill» i verden 2026. Det er verdt et forsøk eller 10.

Empati er ikke bare en privat egenskap, men en voldsom politisk kraft, og det er derfor ikke uten grunn den iskalde retorikken på ytre høyre latterliggjør den. Å kalle empati en svakhet er en hersketeknikk, og de vet det. Men vet venstresiden? Arbeiderpartiet bør ta en studiesirkel på akkurat dette.

Spørsmålet er derfor ikke om politikken skal være følelsesstyrt.

Empati er ikke sympati. Sympati er medfølelse: Å så trist, stakkars dem. Sympati er å gi den fattige penger, men ikke prøve å forstå hva slags system som skaper fattigdom.

Empati, derimot, er et forsøk på å sette seg inn i andres livsbetingelser. Du trenger ikke gang være enig, eller tenke at du hadde tatt tilsvarende valg som dem. Men du prøver å forestille deg, sette deg inn i, forstår hvordan det er å leve med kroniske smerter, eller å være trans, eller å flykte fra krig, for eksempel. Dette er ikke så vanskelig som vi tror, den menneskelige fantasien er fantastisk.

Og det er her, slik den amerikanske moralfilosofen Martha C. Nussbaum beskriver, at medfølelse kan bli den nødvendige bruen over til rettferdighet. Uten evnen til å se verden fra den andres ståsted, mener hun, kan vi heller ikke foreta rettferdige politiske vurderinger. Dette burde verden generelt øve mer på og vi kan godt begynne her hjemme.

I mars i år publiserte tidsskriftet Nature Human Behaviour artikkelen «The effect of praise from peers on empathy and political inclusion towards racial or ethnic outgroups».

Studien bygget på et forskningsprosjekt der 5303 hvite amerikanere fikk se andre mennesker uttrykke ros og anerkjennelse overfor personer fra andre etniske grupper enn dem selv. Forskerne fant at denne enkle sosiale påvirkningen gjorde deltakerne mer villige til å støtte inkluderende handlinger og politikk overfor grupper de ellers kunne oppfatte som «de andre».

Empati er verken naivt eller svakt, mykt eller misforstått.

Studien peker dermed på at empati kan få politiske konsekvenser, mener forskerne. Den viser at hvordan mennesker snakker om og møter andre i samfunnet rundt oss, påvirker hvordan vi selv møter dem. Empati er med andre ord ikke bare en privat egenskap, men noe som kan styrkes gjennom normer og språk i samfunnet rundt oss.

Det påvirker hvilke mennesker vi inkluderer i «oss», og om vi møter «de andre» med tillit eller mistanke.

Vi blir alle gode på det vi gjør mye av, også som samfunn. Det er et politisk ansvar å vise oss hva vi skal øve på. Empati er verken naivt eller svakt, mykt eller misforstått. Det er en sterk følelse som kan oversettes til prinsipper, rettferd og solidaritet.

Virkeligheten skaper ord, men ord skaper også virkeligheten. Derfor er det ikke tilfeldig om politikere snakker om «flommer», «invasjoner», «NAV-ere» eller «snikislamisering», eller om de snakker empatisk om mennesker med færre privilegier og flere utfordringer i livet enn dem selv.

Spørsmålet er derfor ikke om politikken skal være følelsesstyrt. Det har den alltid vært. Spørsmålet er hvilke følelser som skal organisere samfunnet rundt oss.

(Først publisert i Dagsavisen.)