Å sette demokratiet i forsvarsmessig stand, har alltid hatt en høy pris.
Denne uka er det 100 år siden drapet på den sosialistiske parlamentarikeren Giacomo Matteotti. 10. juni 1924 ble han overfalt på åpen gate i Roma og dratt inn i en bil, der han sannsynligvis ble stukket til døde. Bilen, som siden ble funnet parkert utenfor innenriksdepartementet, var badet i blod. Matteotti selv ble funnet nedgravd i en skog utenfor Roma.
Matteotti slo fast at det var på tide å innta en annen holdning.
Da Matteotti ble drept hadde Benito Mussolini vært statsminister i en borgerlig samlingsregjering i mindre enn to år, og styrte det man med et moderne lån kan kalle et «illiberalt demokrati». I april 1924 hadde det som skulle bli det siste valget på over tjue år avholdt. Valgkampen var preget av vold og terror, men de to sosialistpartiene kom likevel inn med 46 representanter, og kommunistpartiet med 19.
Samme måned skrev Matteotti et brev til Filippo Turati, en av arbeiderlederne som manet til ikkevold i møte med fascistene. Matteotti slo fast at det var på tide å innta en annen holdning, og understreket at loven anerkjente deres rett til selvforsvar. «Ingen kan ha forhåpninger om at den dominante fascismen vil legge ned våpnene og spontant gi Italia tilbake et regime basert på lovlydighet og frihet,» sa han. Vold, vilkårlighet og maktmisbruk var fascismens essens og opprinnelse, «dens eneste kraft».
Matteotti dokumenterte hvor ødeleggende fascistenes liberalistiske økonomiske politikk var for arbeiderklassen. Aldri før hadde staten vært så ensidig underlagt en liten gruppe, og aldri før hadde Italia vært så oppdelt i «en dominerende og en underordnet klasse», skrev han.
Da Matteottis lik ble funnet 16. august, oppsto det trefninger mellom fascister og antifascister rundt om i Italia.
Lønningene hadde gått ned og profitten opp, samtidig som det hadde blitt 90 prosent færre streiker. Arbeidsfreden var imidlertid etablert med vold. Også den ble dokumentert ned i minste detalj av Matteotti.
Dokumentasjonen vakte irritasjon hos dem som hadde gitt fascistene innflytelse og makt, og som fortsatte å insistere på at de måtte behandles som en hvilken som helst annen politisk retning. Mer alvorlig var det at Matteotti også samlet dokumentasjon om korrupsjon og misbruk av offentlige midler, deriblant privatiseringer, skatteunndragelser og kontrakter med amerikanske Sinclair Oil, som ønsket kontroll over landets oljeressurser.
Da Matteottis lik ble funnet 16. august, oppsto det trefninger mellom fascister og antifascister rundt om i Italia. Men arbeiderorganisasjonene fantes ikke lenger, og arbeiderklassen og deres venner i det liberale borgerskapet klarte ikke skape noen samlet kraft. Mussolini registrerte med tilfredshet at hele 17 ulike grupper sto imot ham, ingen av dem sterke nok på egen hånd. Likevel fortsatte presset å øke, og på et tidspunkt så det ut til at drapet kunne velte den borgerlige samlingsregjeringen.
Dagen er av mange blitt regnet som fødselsdagen for verdens første fascistiske diktatur.
Før nyttår 1925 trodde mange at statsministeren måtte kaste inn håndkleet og trekke seg. Men 3. januar troppet Mussolini i stedet opp i parlamentet sammen med en liten bataljon svartskjorter. Der kastet han alle tendenser til forsoningspolitikk over bord.
«Hvis alle voldshandlinger har vært en følge av den historiske, politiske og moralske atmosfæren, så hviler ansvaret på meg, siden det var jeg som gjennom min propaganda skapte denne historiske, politiske og moralske atmosfæren,» slo han fast. Han tok en «Trump» eller en «Åkesson»: Framfor å beklage, gikk han til angrep. De sørgelige restene av det italienske demokratiet ramlet sammen som et korthus.
Dagen er av mange blitt regnet som fødselsdagen for verdens første fascistiske diktatur. I de neste seks månedene raste en ny terrorbølge over landet. De siste frie avisene ble forbudt, foreninger oppløst og fagbevegelsen annektert. De borgerlig-liberale partiene fortsatte å tilpasse seg begivenhetenes gang, og sluttet opp om en valgordning som hadde som mål å skape en «nasjonal blokk» med fascistisk kjerne. Dermed var det takk og farvel også til dem.
Selv om ytre høyre-partiene i Norden gikk på en skrell i EU-parlamentsvalget, gjorde de store landevinninger i land som Frankrike og Tyskland.
I sin bok om å overleve under og gjøre motstand mot autoritære styreformer, «Surviving Autocracy», skriver Masha Gessen om hvor vanskelig det var for russiske regimekritikere å finne ord som kunne beskrive styret som vokste fram under Putin. I årene etter murens fall i 1989 hadde det vært det liberale demokratiets språk som ble brukt for å beskrive alt som fulgte, men ordene dekket over mer enn de skapte klarhet.
Med drahjelp fra den ungarske sosiologen Bálint Magyar formulerte Gessen og andre et begrep om «mafiastaten»: En stat der én mann – capo di tutti capi, som mafiaen formulerte det, eller il duce, som de italienske fascistene foretrakk – fordeler makt og rikdom til andre.
Magyar beskrev en «autokratisk transformasjon» i tre stadier: autokratiske forsøk, autokratiske gjennombrudd, og autokratisk konsolidering. Siden, etter å ha flyktet fra et land der fascistene kom med stadig mer åpenlyse trusler om å frata skeive barna deres og hive dem i fangeleirer, slo det Gessen at disse begrepene, utviklet for det postkommunistiske Øst-Europa, plutselig passet bedre enn noen andre begreper for å beskrive det som var – eller som er – i ferd med å skje i USA.
Skal vi klare å bekjempe dette, må vi ikke bare finne de rette ordene, men også skjønne hva kildene er.
Alt Right og MAGAs erobring av Republikanerne skjedde mer gjennom kulturpåvirkning og absorbering, enn gjennom organisering og overtalelse. Noe lignende ser vi i Europa nå. Selv om ytre høyre-partiene i Norden gikk på en skrell i EU-parlamentsvalget, gjorde de store landevinninger i land som Frankrike og Tyskland.
Vel så viktig er det at de borgerlige partiene flere steder legger seg så tett opp til dem at det er vanskelig å se forskjell. Dét er også en seier for ytre høyre – slik Sverigedemokraternas totale dominans over Høyres og Krfs svenske søsterpartier er det.
Skal vi klare å bekjempe dette, må vi ikke bare finne de rette ordene, men også skjønne hva kildene er. Enten de er å finne i penge- og idéstrømmer fra Kreml og Silicon Valley, eller i den historiske fascismen, handler det om å sette demokratiet vårt i forsvarsmessig stand. Men vi må også kjenne til heltene våre. Og Giacomo Matteotti var én av dem.
Kommentarer