En dønn ærlig direktør-kødd?

Norsk Industri, det er meg!

Slik var selvbildet hans. Til Stein Lier-Hansen, den tidligere direktøren gjennom tiår for privat sektors viktigste organisasjon, som nå risikerer fem års fengsel for korrupsjon og grovt økonomisk utroskap. Problemet var at hans sjefer stemte i: Norsk Industri, det er han!

Han gjorde som han ville.

Døde menn på restaurantregninger, kontanter i bæreposer og sjøfly inn i villmarka. Saken mot Lier-Hansen har vært et underholdende følge. Men har saken handlet om en fargerik personlighet, slik NHO-topp Ole-Erik Almlid har hevdet: «Én person som har gjort noe veldig, veldig gærent»? Eller er det en kultur i direktørkorpset og styrerommet som i full offentlighet er blitt kledd naken i Oslo tingrett?

Sikkert er det at ingen i systemet stoppet Lier-Hansen på veien mot et selvbilde som gjorde han uangripelig for kremt fra regnskapsavdelinga og utfordringer i styrerommet.

Lier-Hansen passet på at han aldri fikk mer i lønnsøkning enn nøyaktig det som var ramma i frontfagsforhandlingene han var sentral i. Det gjorde han til en relativ lønnstaper blant direktørene, blant sine egne, som selvsagt får mer enn ramma. Men det sikret nulloppgjørsgeneralen tung kapital – tillit og troverdighet – i møte med LOs folk.

Når det nærmet seg lønnsoppgjøret, skred han påskebrun ned til Oslo fra høyfjellet.

Ikke «ei krone» mer til han enn noen annen. I innbitt solidaritet til frontfaget og arbeidsfolka på den andre siden. Kler man seg i tillegg som Lier-Hansen i skinnjakke, er glad i øl og alt karslig, er man i praksis én av dem. LO og frontfagskameratene i Fellesforbundet lot seg forføre av direktøren som verken bodde på Oslo vest eller iførte seg dress og slips. Men rettssaken har avslørt et samrøre som ikke har tålt dagens lys. Fellesforbundets tidligere leder Jørn Eggum har kalt han «dønn ærlig kødd». Kanskje kødd, men dønn ærlig? Lite tyder på det, som et mønster. Lier-Hansen styrte spillet.

I motsetning til norske industriarbeidere kunne han bruke selskapets penger som om de var hans egne. Han leide hytter og jaktterreng på Norsk Industris regning. Spiste og drakk på de fineste restauranter. Alt ført opp som representasjon. I sitt forsvar har Lier-Hansen hevdet at styret var innforstått med dette, siden lønna hans måtte være så lav av politiske grunner. Lier-Hansen hadde per 1. januar 2023 2,9 millioner i lønn. Da gir det seg selv at man må spe på litt fra andre kilder. Som å ta seg betalt av venner for turer han fikk dekket av arbeidsgiveren. Lier-Hansen, som på autopilot mante til moderasjon, spilte falskt i sine vårlige dueller med norske arbeidsfolk.

Lier-Hansen styrte spillet.

Når det nærmet seg lønnsoppgjøret, skred han påskebrun ned til Oslo fra høyfjellet. Uten at noen lurte på hvor han hadde vært siden sist. For dette var Lier-Hansens butikk og baby gjennom 20 år. Styreledere kom og gikk, det samme med ansatte i Norsk Industris administrasjon, men direktøren besto. Han gjorde som han ville.

Mangel på styring fra styret, gjorde at selvtilliten hos Lier-Hansen fikk vokse. Han ble urørlig. Og kanskje så trygg og maktarrogant at han førte opp hvem og hva som helst – med en hyppighet som var praktisk umulig – som følge på sine restaurantregninger og jaktturer. Med full visshet om at ingen ville ettergå det eller stille spørsmål. Stein Lier-Hansen satt øverst, hans makt var absolutt og kulturen hadde han definert: «Slik gjør vi det her». Og ikke minst visste han at størst av alt i Norge er konfliktskyheten. Lier-Hansen styrte spillet.

Noen fikk nok og tipset E24.

Han har forsøkt å gjøre det samme gjennom en lang rettssak. Han kunne gitt fra seg kontrollen, tilstått alt, unngått to måneder i retten og spart tidligere arbeidsgiver mye smerte. Men isteden har han tilstått litt fiksing og triksing for å kunne benekte de mest alvorlige anklagene.

Han har kalt seg selv skurken og vært sjarmerende, og det iført en nær uendelig rekke umoderne, rutete skjorter. I det som ser ut som et meget overlagt forsøk på å vinne også denne duellen, slik han er vant med. Lier-Hansen styrer ikke lenger spillet. Han risikerer fem års fengsel og tilbakebetaling av millioner. Men dæven, han var nær ved å komme unna med det.

For selv ikke når det ble klart at Lier-Hansen hadde gått for langt i sine disposisjoner, tok styreleder Ståle Kyllingstad tak. Interne rapporter advarte han om høy risiko for underslag og korrupsjon i Lier-Hansens bruk av bedriftens midler. Likevel gikk ikke styret til politiet eller Skatteetaten. Direktøren skulle heller sluses ut bakveien, dekkhistorien ble sendt ut som pressemelding: Lier-Hansen var snart 69. Han ville ha mer tid til egne aktiviteter. «Han fortjener en stor takk for innsatsen», siterte Norsk Industri egen styreleder på da det ble klart at direktøren sluttet. Ros og klapp på skuldra.

Tre styreledere hevder de ikke visste om Lier-Hansens operasjon.

Rett etter fortsatte Lier-Hansen som han pleide, med å styre showet. Han visste om omfanget av sitt eget økonomiske utroskap, men var tilsynelatende helt trygg på at skittentøyet lå trygt i Norsk Industri. Han snakket i øst og vest om at han sluttet fordi han ville bidra til «det grønne skiftet» i Bellona. I et portrettintervju i Klassekampen skrev journalisten at «De fleste middagene han spiser, er basert på dyr og fisk han har fanga selv». Nå vet vi bedre.

Noen fikk nok og tipset E24. Da journalisten ringte styrelederen, slengte han på røret, hevdes det i avisas SKUP-rapport. Men saken kunne ikke lenger legges lokk på. Resten er historie. Om dette var historien om en uvanlig grådig og iskaldt kalkulerende direktør, eller om ukultur i norsk næringsliv og styrer som sover, vil hverdagen i norske selskaper og organisasjoner vise.

Lier-Hansens historie bør i det minste vekke alle styrer og valgkomiteer − er det vi eller direktøren som bestemmer? Hvor lenge bør en direktør sitte og skal han være allmektig? Vet vi nok om driften? Har vi stilt de rette spørsmålene? Våger vi å be om mer innsyn? Gjør vi jobben vår?

Tre styreledere hevder de ikke visste om Lier-Hansens operasjon. Det er tre styreledere som ikke har gjort jobben sin på vegne av 3000 bedrifter og 140.000 ansatte.

 

(Først publisert i Dagsavisen.)