En medmenneskelig konge

«Kong Harald er død». Slik lyder alle overskrifter, og nyheten gjør større inntrykk på meg enn jeg var forberedt på. For kong Harald var også republikanernes konge. Han var høyt respektert og verdsatt fordi han klarte å være en samlende figur i en splittet tid. Han var varm, raus og jordnær, «en likandes kar», som det ble uttalt på Dagsrevyen, en som var der for oss i glede og i sorg.

Det er i slike øyeblikk at en konge blir en folkekonge.

Det er kanskje ikke så vanskelig å være konge i glede. Når fotballandslaget kommer hjem fra VM, når Therese Johaug kaster seg i armene på ham i seiersrus – når kongeparet reiser rundt i Norges land og møter alt det vakre og fine Norge har å by på.

Det er i sorg den store prøven står. Hvordan møte folk som har mistet hus og hjem i naturkatastrofer? Etter orkanen på Vestlandet la kongen dressen igjen hjemme og møtte opp i boblejakke, lue og støvler. Det er også en måte å vise medmenneskelighet på.

Ikke minst handler det om hvordan man møter dem som har mistet det kjæreste de eier. Allerede dagen etter terrorangrepet 22. juli 2011 var kongen, sammen med dronningen og kronprinsen, til stede for pårørende etter terroren på Utøya. På Sundvollen og pårørendesenteret der møtte de foreldre som var i ferd med å ta inn over seg at de aldri kom til å se barna sine igjen – foreldre i den dypeste sorg som kanskje ikke var klare for å treffe kongelige.

Kongen selv har uttalt at han var i tvil om de var velkomne, men daværende statsminister Jens Stoltenberg var tydelig på at de var ønsket. «Jeg har aldri følt meg så maktesløs» har kongen uttalt om møtet. Kongen kunne ikke gjøre noe for å ta bort sorgen deres. Men han kunne sitte der, lytte, gi en klem og vise at hele landet sto sammen med overlevende og pårørende. Han skal ha gitt bort jakka si til en overlevende, ung gutt.

Det er i slike øyeblikk at en konge blir en folkekonge. Da handler det ikke om hvordan «man fyller rollen», slik man ofte hører når de kongelige omtales i media, en ordlyd som leder tankene hen på skuespill, en offentlig persona. Nei, i slike øyeblikk handler det om hvem man er som menneske, om man evner å være der for andre, om man er trygg og modig nok til å gå inn i det som er skikkelig vanskelig, selv om man føler seg maktesløs – selv om man risikerer å bli avvist. Slikt lærer man ikke på kongeskolen.

Vi lever i en tid med så mye splittelse og hat – kong Harald V gjorde sitt for å samle oss.

Folkekongen vil også bli husket for de mange gode talene han holdt. Ikke minst etter 22. juli, da han gråtkvalt uttalte: «Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.» Og: «Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.»

For mange vil kongens tale i Dronningparken i 2016 bli stående igjen som det sterkeste budskapet hans. Det var her han slo fast at «nordmenn er jenter som er glade i jenter, gutter som er glade i gutter, og jenter og gutter som er glade i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Når kongen, som står over partipolitikken, tar til orde for samhold og fellesskap på tross av seksualitet, opprinnelse og andre kulturelle skillelinjer, sier han også, slik jeg tolker det, at den politiske dragkampen først begynner når vi respekterer hverandre. Toleranse er ikke politikk, det er noe mye mer grunnleggende, det er medmenneskelighet.

Vi lever i en tid med så mye splittelse og hat – kong Harald V gjorde sitt for å samle oss. Takk for det, Harald.