En mindretallsregjering trer fram

Erna Solberg har vært undervurdert før. Hun har overlevd minst ett forsøk på å fjerne henne som partileder. Sist ble hun undervurdert i valgkampen for to år siden. Nå har hun valgt mannskap for den lange valgkampen fram mot 2017.

Solbergs valg er overraskende. Frp-leder Siv Jensen har brukt anledningen til å toppe sitt lag. Solberg holder fortsatt to åpenbare toppkandidater utenfor sitt. Høyres miljøpolitiske talsperson på Stortinget, Nikolai Astrup, hadde vært den naturlige arvtakeren etter Tine Sundtoft – som etter Paris-avtalen følte at «Sørlandet kaller». Astrup er den effektive og kunnskapsrike forsvareren av et konservativt klimapolitisk alternativ. I stedet velger Solberg å utnevne Vidar Helgesen, som er fersk i klimapolitikken, og som har vært usynlig på de områder han hittil har hatt ansvar for.

I stedet for Clemet valgte Solberg Anniken Hauglie.

Solberg holder fortsatt Kristin Clemet i maktpolitisk eksil i tenketanken Civita. Clemet er siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen, og formelt topp kvalifisert til å utforme en liberal arbeidslivspolitikk for å bekjempe den økende arbeidsledigheten. Da statsministeren presenterte endringene i regjeringen, sa hun at Høyre ønsket å overta Arbeids- og Sosialdepartementet for å møte økende ledighet med omstilling og flere arbeidsplasser, i nært samspill med Næringsdepartementet. I stedet for Clemet valgte Solberg Anniken Hauglie til denne jobben. Hauglie har vært skolebyråd og sosialbyråd i Oslo. Hennes bakgrunn peker mer mot trygdedelen av departementet.

Spørsmålet melder seg om det er gamle konflikter i Høyre som statsministeren ikke har lagt bak seg, og som derfor styrer utnevnelsene.

Utnevnelsene og omorganiseringene, som Erna Solberg og Siv Jensen sier de har samarbeidet om, endrer Solbergs opprinnelige regjeringsprosjekt på grunnleggende vis. Før og rett etter valget i 2013 var prosjektet å danne en flertallsregjering med et sentrum-høyre tyngdepunkt. I den modellen var Fremskrittspartiet et fløyparti. Resultatet av forhandlingene i Nydalen ble en regjering av to partier som begge er mellomstore, og med regjeringens tyngdepunkt langt til høyre. Høyre har vært størst lengst, men i fire år var Frp det største opposisjonspartiet, og da var Siv Jensen statsministerkandidat.

Dette er statsministerens prioriterte politikkområder.

Samarbeidsavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti har vaklet gjennom to budsjetter, og er temmelig tynnslitt. Endringene i regjeringen forsterker den som mindretallsregjering. De to regjeringspartiene framstår mer likestilte ved at Fremskrittspartiet tar hovedansvaret for innvandringspolitikken, mens Høyre tar styringen på nærings- og arbeidslivspolitikken. Dette er statsministerens prioriterte politikkområder. Klimapolitikken og oppfølgingen av Paris-avtalen er ved forbigåelsen av Astrup, klart nedprioritert. Statsministerens formuleringer om at klimapolitikken er «alles ansvar», kan ikke dekke over dette.

Robert Eriksson klarte ikke å skjule sin skuffelse.

Listhaug var den av de nye statsrådene som brukte dagen til klarest å markere politikk. Hun er spesialist på talepunkter som hun gjentar, uansett hva hun blir spurt om. Talepunktene ved nøkkeloverrekkelsen var «å holde nede tilstrømmingen til Norge», «stramme inn, slik flertallet i Stortinget nå står bak (og som Fremskrittspartiet tidligere sto alene om)», «få de (flyktninger og asylsøkere) i arbeid slik at de kan bidra, og betale skatt, ikke bare være passive mottakere». Og det viktigste: «Sende ut de som ikke får opphold».

Listhaug har fått et ekstra skarpt verktøy til rådighet i utlendingsloven, som ble hasteendret på en uke i høst, uten høringer, uttalefrister og konsekvensutredninger. Den gir henne instruksjonsmyndighet over klageinstansen UNE. Det er ingen grunn til å tro at Listhaug lar være å bruke dette dersom UNE avviker fra hennes oppfatning av hvor i verden det foreligger muligheter for retur av asylsøkere.

Justisminister Anders Anundsen sa at samordning av asylpolitikken var en ordning de hadde diskutert lenge. Det er ingen statsråder som frivillig gir fra seg oppgaver eller ressurser. Det følger med jobben at de er imperiebyggere. Robert Eriksson klarte ikke å skjule sin skuffelse over å gå fra sitt departement. Han gjorde det med tårer i øynene. Anundsen lyktes bedre i det ytre, men heller ikke han klarer å skjule at oppgraderingen av Listhaug er en nedgradering av ham. Han blir trolig sittende fordi Frp i Stortinget ikke ville ha godtatt at han ble sendt dit etter kritikken mot ham fra opposisjonen og samarbeidspartiene.

Det er hardkjøret i innvandrings- og flyktningepolitikken som har brakt Fremskrittspartiet nær 10 prosent opp fra det nesten katastrofale 9,5 prosent ved kommunevalget i september.

I to år hadde Anundsen ansvaret for justisdelen, som er der partiets innvandrings- og fremmedfiendtlige politikk markeres. Det mistet han til Listhaug som nå blir partiets viktigste frontfigur bak partileder Jensen. Fra i dag er det ikke lenger Anundsen som nevnes som mulig arvtaker når Siv Jensen gir seg, men Sylvi Listhaug.

Endringene avslører at Solbergs EU-prosjekt har mislyktes.

Slik dette nå synes organisert, er det Listhaug som bestiller de tjenestene Anundsen må levere i form av politi, overvåking og beredskap. Hennes saksfelt definerer langt på vei behovet.

Den andre Frp tungvekteren Solberg tar inn, og bedyrer at hun samarbeider godt med, er Per Sandberg. Han hadde ingen politikk å presentere som fiskeriminister. Han sa bare at «jeg vet mer om dette feltet om tre uker enn jeg gjør nå».

Men han markerte at han «er første nestleder i Fremskrittspartiet», og viste til arbeidet med partiprogrammet framover mot valget i 2017. Sandberg har ikke lagt bort sin jobb som «ombudsmann for folk flest».

Endringene avslører at Solbergs EU-prosjekt har mislyktes. Hun vingeklippet utenriksministerposten for to år siden, og utnevnte Vidar Helgesen i en kombinert stilling som stabssjef og statsråd for Europa-politikken. Utenriksministeren mistet en av sine viktigste avdelinger. Børge Brende ble minister for sakene og landene langt borte. Siden har han stort sett vært på reise.

Det virker mer som tildekking av et tilbaketog.

Ordningen svekket Brendes muligheter til å markere Norge i nærområdene. De gjorde det vanskeligere for Brende å utvikle politikk i kontakt med kolleger i Europa. Helgesen var deres norske motpart.

Nå flytter Elisabeth Aspaker inn i Utenriksdepartementet som statsråd for Europa- og Nordensaker. Det betyr at Brende delvis får tilbake det han mistet i 2013. Aspaker har vært en svak fiskeriminister. Hun har liten utenrikspolitisk erfaring og stillingen som fylkesmann i Troms venter i 2017. Aspaker betyr ingen kraftfull satsing på Europa-politikken. Det virker mer som tildekking av et tilbaketog.

Og Vidar Helgesen blir ikke erstattet på statsministerens kontor. Julie Brodtkorb blir Solbergs stabssjef. Samferdsels- og familiepolitikeren Linda Hofstad Helleland skal få statsrådstrening med kultur- og mediepolitikken. Jon Georg Dale («Goggen» ifølge statsminister Solberg) skal videreføre Frps landbrukspolitikk «på min måte».

Når denne regjeringen drar på det arbeidsseminaret statsministeren utnevnte til «tradisjon», er Solberg blitt litt mindre regjeringssjef, mens regjeringspartner Frp er blitt sterkere. Da er det vel det hun mener skal til for å vinne om to år.