En nasjon av børshaier

I mitt forrige liv handlet jeg verdipapirer og råvarer på verdens børser. På Chicagobørsen kunne du handle tynnribbe, appelsinjuice, olje og gass. Prisene på disse råvarene svinger med tilbud, etterspørsel og forventninger.

Det er mange gode grunner til å ha en råvarebørs. Den gir bønder, grossister og detaljister et sted å handle varer og sikre levering. Den gjør det mulig å vite i dag hva du betaler for varene du skal kjøpe eller selge om et halvt år.

Det betyr forutsigbarhet og det er viktig når man driver butikk.

“Det lønner seg over tid å ha spotpris på strøm”, sies det. Men er det egentlig sant?

Vi vanlige folk handler ikke maten vår på råvarebørsen i Chicago. Vi sjekker ikke om børskursen på appelsinjuice har tredoblet seg før vi skjenker et glass til frokost. Vi står ikke opp klokka tre på natta for å spise en skive brød mens kornprisen er lav. Vi selger ikke unna juleribba vi har i frysen når svinekjøtt stiger på råvarebørsen.

Vi handler det vi trenger i butikken og forventer at prisen på dagligvarer stort sett ligner på det vi betalte sist.

Men av en eller annen grunn har vi valgt å gjøre unntak for strøm. En stor kostnad som vi ikke kan velge bort, slik vi kan med sydenturer og appelsinjuice.

Den handler vi på på børs til flytende priser som kan endre seg radikalt på kort tid. Hvorfor i all verden har vi organisert oss slik?

“Det lønner seg over tid å ha spotpris på strøm”, sies det. Men er det egentlig sant?

Hvorfor? Fordi vi lar dem. Det kan vi jo faktisk slutte med.

Hva er prisen? Råvareprisen ligger i bunnen. Den kan du lese i tabeller på strømbørsen. Så skal strømmen selges til deg. Til det trenger du et strømselskap. I mitt tilfelle betaler jeg 39 kr i måneden til mitt strømselskap. Resten er råvarepris. De 39 kronene er ikke problemet.

Så lenge vi sørger for at markedsprisen i bånn er akseptabel i gjennomsnitt og over tid, kan vi løse resten med avtaler og politikk.

Hvis fastpris er dyrere, skyldes ikke det at råvaren koster mer å produsere. Når du binder strømprisen i et år, avtaler du rett og slett at du forhåndskjøper så og så mange tonn med vann i et reservoar i fjellene.

Når du senere skrur på en bryter, slipper strømselskapet vannet ditt ned i en turbin og sender strømmen til deg. Det er smart. Hvis dette i dag er dyrere for deg, skyldes det at strømselskapet tar høyere margin på den type avtaler enn de gjør på spotpris.

Hvorfor? Fordi vi lar dem. Det kan vi jo faktisk slutte med.

Over tid vil mange av oss se nytten av å gå bort fra hjerteinfarkt-utløsende spotkontrakter.

I rentemarkedet har vi tvunget bankene til å oppgi prisen på fastrente i tre, fem og ti år. Hva om vi bestemte at også alle som vil selge strøm må oppgi pris på tre helt identiske strømavtaler?

For eksempel Spotpris, seks måneder og tolv måneder. Ingen forsikringer, ingen rabatter, ikke noe tåkeprat. Bare strøm. Da må de konkurrere på margin, gebyrer, effektivitet og service.

Over tid vil mange av oss se nytten av å gå bort fra hjerteinfarkt-utløsende spotkontrakter og vi kan gå vintrene i møte vel vitende både om hva vi skal betale for strømmen, og om at prisen er rettferdig.

Dette vil derimot ikke løse problemet dersom gjennomsnittsprisen per år blir høyere enn smertegrensa vår. Enten årsaken er permanent kraftunderskudd eller nytt fra Østfronten. Denne utfordringen ligger fortsatt hos våre politikere.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 31. januar 2022.)