En trangsynt nasjonalist

NEW YORK: Om Storbritannias innenriksminister Suella Braverman ikke var mislikt nok fra før blant britiske liberalere, har en rekke uttalelser hun har kommet med den siste tiden befestet bildet av henne som en trangsynt nasjonalist. Til tross for kritikk fra eget parti, har hun trappet opp sin anti-innvandringsretorikk, som også er rettet mot flyktninger.

Braverman er selv født i Storbritannia med innvandrerforeldre av indisk herkomst.

Da Braverman nylig holdt en tale i Washington D.C. hevdet hun at multikulturalismen har feilet i Europa, at ukontrollert innvandring utgjør en trussel mot vestlig sivilisasjon og at FNs flyktningkonvensjon fra 1951 – som Storbritannia ratifiserte under Winston Churchill – er utdatert. Braverman hevdet også at flyktninger som blir forfulgt i hjemlandet for sin seksuelle identitet eller kjønnsidentitet, er «falske asylsøkere» som ikke lenger bør få komme inn i Storbritannia.

Dette er en blanding av kynisme, sludder og stråmannargumentasjon. I noen land kan mennesker bli henrettet fordi de er homofile. I andre land har ikke kvinner en gang lov til å gå på skolen. Få seriøse mennesker tar til orde for «ukontrollert» innvandring. Og det britiske flyktningrådet har utgitt en rapport der de mener at 74 % av de som ankommer Storbritannia med båt i 2023 vil anerkjennes som asylsøkere. Dette tallet er basert på statistikk som er samlet inn av Bravermans eget departement.

Braverman er selv født i Storbritannia med innvandrerforeldre av indisk herkomst. Hennes kristne far migrerte fra Kenya på 1960-tallet. Og hennes hindu-tamilske mor kom til Storbritannia fra Mauritius. Med tanke på hennes egen familiehistorie, kunne man kanskje ha forventet at Braverman ikke ville nøre opp under en panisk frykt for flyktninger.

Det er mulig at Braverman bare er en politisk opportunist.

Men dette er ikke første gang en andregenerasjons innvandrer har søkt anerkjennelse gjennom hyklerske former for sjåvinistisk nasjonalisme. Braverman gikk enda lenger i sin tale under den konservative partikonferansen 3. oktober der hun brukte sin egen families innvandringshistorie til å fremme en anti-innvandringsagenda. Hun kom med følgende advarsel: «Den forandringens vind som førte mine egne foreldre på tvers av kloden på 1900-tallet, var bare et lite vindkast sammenlignet med den voldsomme stormen som er på vei.»

En utbredt oppfatning blant de som analyserer og kommenterer britisk politikk, er at Braverman forsøker å fri til ytre høyre fløy innen hennes eget parti fordi hun ønsker å bli partiets neste leder. Ikke ulikt det republikanske partiet i USA, blir det konservative partiet i Storbritannia (Tories) dratt til høyre av populistiske oppviglere. Dette er et parti som tidligere så på seg selv som et sentrumsorientert middelklasseparti.

De fleste briter som frykter en «storm» av flyktninger, har sannsynligvis aldri møtt på noen.

Det er mulig at Braverman bare er en politisk opportunist. Men hennes heftige utfall mot innvandring gir gjenklang langt utenfor Storbritannias grenser. Ved å portrettere innvandrere og asylsøkere som kriminelle og som en trussel mot den vestlige sivilisasjonen, rir hun den samme høyrepopulistiske bølgen som har drevet fram Alternative für Deutschland i Tyskland, Marine Le Pens Rassemblement National i Frankrike og tidligere president Donald Trumps GOP i USA.

Men betyr denne framveksten av fremmedfiendtlig populisme at befolkningen i de vestlige landene blir stadig mer rasistisk? Statistikk kan tyde på at dette ikke stemmer. Mer enn 70 % av briter mener at etnisk og kulturelt mangfold er en del av britisk identitet. Og 75 % støtter såkalte «mixed-race relationships». Slike holdninger var ikke vanlige i Storbritannia for 50 år siden.

Ellers: De fleste briter som frykter en «storm» av flyktninger, har sannsynligvis aldri møtt på noen. Asylsøkere må oppholde seg i egne leire og får ikke lov til å jobbe eller omgås befolkningen for øvrig. Og de som bor i byer med det største antallet ikke-vestlige innvandrere er som regel mer vennlig innstilt til dem enn de som bor i områder der det er relativt få.

Men for det meste er misnøyen drevet av reelt eller innbilt tap av status i en verden som er i rask endring.

Men dagens populistiske opprør dreier seg ikke egentlig om flyktninger. De som tilhører ytre høyre retter gjerne mesteparten av sin frustrasjon og sitt sinne mot de såkalte «liberale elitene» – høyt utdannede urbane mennesker som Braverman i sin konferansetale kalte «the privileged woke minority, with their luxury beliefs». Disse elitene får generelt skylden for alt fra tapte industriarbeidsplasser og ukontrollert innvandring til det påståtte «tyranniet» til internasjonale institusjoner som Verdens helseorganisasjon og EU.

Braverman er forresten en Cambridge-utdannet kronjurist og tidligere regjeringsadvokat som studerte ved Panthéon-Sorbonne ved hjelp av et EU-stipend. Men misnøyen hun spiller på er ikke helt og holdent grunnløs. Historisk har eliter både til venstre og høyre oppfordret til innvandring – høyresiden motivert av mulighetene til billig arbeidskraft, venstresiden av multikulturell idealisme. Det er også sant at global frihandelspolitikk, som ble fremmet av vestlige ledere, til tider har skadet interessene til arbeidstakere i mange utviklede land. Og EU blir gjerne sett som et europeisk eliteprosjekt.

Men for det meste er misnøyen drevet av reelt eller innbilt tap av status i en verden som er i rask endring. Industriarbeidere og gruvearbeidere hadde nok harde arbeidsforhold, men de kunne være stolte av sine fagforeninger samt sosiale og kulturelle aktiviteter. Mange av disse har blitt borte.

Folk vil støtte disse demagogene så lenge de evner å gi uttrykk for et felles sinne.

Og tilsvarende: I likhet med amerikanere som vokste opp i den tro at USA var verdens beste land, var briter en gang i tiden borgere i et verdensrike. I USA kan man også finne et rasemessig element i det folkelige sinnet. Hvite mennesker, spesielt i sørstatene, har merket at deres dominans over mennesker med en annen hudfarge er i ferd med å ebbe ut. Og det er ofte liberale eliter, ikke innvandrere, som blir beskyldt for å redusere «vår» betydning, for å se ned på «oss» og for å ødelegge verdiene og tradisjonene som «vi» setter høyt.

Denne følelsen av tap nører opp under dagens misnøyepolitikk. Det spiller knapt noen rolle om demagogene som utnytter slike følelser er barn av indiske innvandrere fra Afrika eller uhederlige forretningsmenn og bløffmakere.

Folk vil støtte disse demagogene så lenge de evner å gi uttrykk for et felles sinne.

 

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org