En verden uten uniformer og filler

For 90 år siden holdt Martin Tranmæl en tale utenfor Stortinget. 50.000 streikende arbeidere hadde møtt opp i det som trolig var den største demonstrasjonen i norsk historie, i protest mot de borgerlige partienes planer om en ny tukthuslov mot fagbevegelsen. De streikende så sin egen kamp i sammenheng med hendelser utenfor landets grenser, og vedtok en støtteuttalelse for de politiske fangene i Hitler-Tyskland og Dolfuss-Østerrike.

Men først lyttet de til Tranmæl. I talen sin sa han at «valget står i dag mellom sosialismen som peker framover og fascismen som peker bakover. Vi vil ha et Norge uten uniformer og filler – et land uten klasselover og særbestemmelser.»

«Et folk uten uniformer og filler» var en parole som raskt spredte seg. Den oppsummerte arbeiderbevegelsens todelte mål: Et samfunn der det skulle være rom for alle og nød for ingen, som Rachel Grepp sa. Og for det andre: En drøm om fred, og en glødende motstand mot krigen, og mot alle dem som elsket, dyrket og lengtet etter den.

En av verdens største og mektigste arbeiderbevegelser ble knust med et klynk.

Én av dem som ønsket krig, var mannen som i 1919 hadde gitt fascismen et navn, Benito Mussolini. «Krigen er for mannen det svangerskapet er for kvinnen», sa han. Da han ble skutt i april 1945, hadde flere hundretusen av hans egne landsmenn blitt ofret i brutale og meningsløse kriger, for ikke å snakke om alle jugoslavene, libyerne, etiopierne, spanjolene, albanerne og grekerne.

Mens Mussolini brukte 1920-årene på å ruste til krig, gikk Tranmæl i fengsel for sin innsats mot militarismen i Norge. Ti år seinere tok han til orde for økte forsvarsbudsjetter, og for at den spanske folkefront-regjeringen burde få våpen. Hvorfor?

Etter at Mussolini ble statsminister i en borgerlig samlingsregjering i 1922, gikk det ene europeiske demokratiet etter det andre under. I 1933 skjedde så det umulige: Hitler kom til makta i Tyskland, der en av verdens største og mektigste arbeiderbevegelser ble knust med et klynk.

Det var ikke bare arbeiderne som kjempet mot fascismen; det gjorde også studentene.

Noen måneder seinere, vinteren 1934, kom turen til Østerrike. «Røde Wien», som hadde vist en demokratisk vei til sosialismen, ble druknet i blod. Arbeiderne kjempet imot, med våpen i hånd, men ble slått av en overlegen militærmakt. «Heller Wien enn Berlin!», sa Tranmæl da. Om fascismen kom til Norge skulle den møte motstand, enten den kom innenfra eller utenfra.

Av samme grunn gikk 50.000 Oslo-arbeidere til politisk streik sommeren for 90 år siden. Men det var ikke bare arbeiderne som kjempet mot fascismen; det gjorde også studentene. Nasjonal Samling hadde blitt den største gruppa blant de borgerlige studentene, og Studentersamfundet nyvalgte leder, Trond Hegna, ba om hjelp. Han spurte Nordahl Grieg om han kunne skrive et dikt som manet antifascistiske ungdommer til motstand – og fikk diktet «Til ungdommen». Der het det blant annet:

Jeg skulle virkelig ønske at det også var sant: At granater kan stanses med ånd.

Stilt går granatenes/Glidende bånd.

Stans deres drift mot død/Stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv./Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:/Døden skal tape!

Det er et vakkert dikt, som har trøstet og gitt kraft, slik det gjorde i ukene etter 22. juli. Jeg skulle virkelig ønske at det også var sant: At granater kan stanses med ånd. Men forfatteren Håvard Rem har lært oss at dette ikke var Griegs siste ord. Sommeren 1942 skrev Grieg et nytt dikt over samme lest, der han gikk i rette med seg selv. Det het «Øya i ishavet», og ble skrevet mens han var utstasjonert på Jan Mayen, med Luftwaffe sirklende over seg. Den lille øya var den eneste delen av Norge som ikke var okkupert av nazistene. Diktet åpnet sånn:

Diktet kunne ikke gis ut i Norge før i 1945. Da hadde Grieg selv blitt drept i krigen mot fascismen.

Mørk står en øy av hav/ensom og kald og bar.

Dette er Norges land./Dette er alt vi har.

Diktet kunne ikke gis ut i Norge før i 1945. Da hadde Grieg selv blitt drept i krigen mot fascismen. Tre av strofene lød:

For vi har tapt vårt land/Tapt det fra hav til fonn.

Og skal vi vinne det/Skjer ikke det ved ånd.

Her er vårt land: En øy./Blesten går strid og kald.

Drømmer kan ikke gro./Drepe er alt vi skal. –

Slik at en annen slekt/Åpen og varm og fri

Kan, mellom løv og korn/slippe å bli som vi.

Her i Norge er vi så heldige at vi har fått vokse opp i dyp fred, de fleste av oss – selv om mange har opplevd å måtte flykte til den, fra land som Syria, Palestina, Afghanistan, Eritrea, Vietnam, Sudan, Somalia – og Ukraina.

De har prøvd å skape et demokrati, som de nå forsvarer med livet som innsats. Det minste vi kan gjøre, er å gi dem støtten de trenger.

I år er det ti år siden ukrainerne begynte sin kamp for retten til å få leve åpne, varme og frie liv. I et helt tiår har de stått opp mot et okkupasjonsregime som verken respekterer menneskeliv eller folkerett, som forsynes med våpen av prestestyret i Iran og andre diktaturer, og som har blitt et drivhus for den internasjonale fascismen.

I februar for to år siden ble krigen eksistensiell. Putin-regimets krig er ekstremt brutal, med daglige angrep på skoler, boligblokker, sykehus og sivil infrastruktur. Tortur, bortføringer og henrettelser utføres i enormt omfang. Titusenvis av ukrainere er drept.

Krigen har også andre kostnader. Den har ført til energikrise i et Europa som hadde gjort seg avhengig av russisk gass, og bidratt til en dyrtid som har revet gulvet vekk under mange lavinntektsfamilier. Noen sier derfor at Ukraina må gi seg, eller at vi ikke må gi dem våpen å forsvare seg med. Det høres tilforlatelig ut: Ja til fred, nei til krig. Krig er jo forakt for liv, minnes vi om.

Selv om arbeiderbevegelsen ble født ut av kampen mot utbytting og undertrykkelse, var den først og fremst et uttrykk for håp.

Men det er en vesensforskjell på ukrainernes krig og russernes krig, på forsvarskrig og angrepskrig. Et nei til Putins krig betyr å støtte ukrainernes kamp. I mange år har de forsøkt å komme seg løs fra oligarkenes og despotenes jernhæl. De har prøvd å skape et demokrati, som de nå forsvarer med livet som innsats. Det minste vi kan gjøre, er å gi dem støtten de trenger.

Selv om arbeiderbevegelsen ble født ut av kampen mot utbytting og undertrykkelse, var den først og fremst et uttrykk for håp. «Sosialismen peker framover», sa Tranmæl. Sangene, avisene og parolene bar bud om morgengry og en ny tid. I dag må vi finne tilbake til framtida.

I en verden preget av klimakrise, krig og fascisme, må vi holde fast ved håpet om at ting kan bli bedre. Vi må lære oss å fordele byrder, ikke bare goder. Om vi gjør det rettferdig, kan vi skape et bedre samfunn. Men da må vi redde demokratiet først.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 1. mai 2024.