Også den sommeren fikk verden se bilder av folkeopprør som kokte over i USA. Bykjerner dominert av afroamerikanere gikk opp i flammer, og ungdommer ble tåregasset, angrepet og brutalt banket opp av opprørspoliti og soldater.
(NEW YORK ) Resultatet av den sivile ulydigheten den gangen, er det mange liberale i USA frykter vil skje igjen senere i år. I -68 lovet den republikanske presidentkandidaten Richard Nixon «den tause majoriteten», «de som ikke ropte høyt» og de som ikke demonstrerte, at han skulle gjenopprette lov og orden med makt. De hovedsakelig afroamerikanske byområdene ble herjet, sultefôret på føderale midler og enda mer isolert enn før, mens de hvite i forstedene kjøpte flere våpen, og politistyrkene ble væpnet som om de var en del av militæret.
Opprøret i 1968 begynte i likhet med dagens demonstrasjoner, med raseri mot undertrykkingen av svarte mennesker i USA
Opprøret i 1968 begynte, i likhet med dagens demonstrasjoner, med raseri mot undertrykkingen av svarte mennesker i USA. Dagen etter at Martin Luther King jr. erklærte at «nasjonen er syk», ble han skutt og drept av en hvit rasistisk forbryter. Protestene som fulgte var ikke bare et uttrykk for sinne etter drapet på King, men også for de manglende mulighetene økonomisk og til utdanning, som var resultatet av en lang og ofte voldelig rasistisk historie.
Forholdene er ikke stort bedre i dag, til tross for at en afroamerikaner har sittet to perioder i Det hvite hus. På noen måter er de verre. Vi fikk en ny påminnelse om det brutale drapet på King nå, da den forsvarsløse 46 år gamle George Floyd i Minneapolis ble drept av en politimann, som satt på kne på nakken hans i nesten ni minutter.
Mange har ikke sparepenger og er nødt til å jobbe på risikable arbeidsplasser som sykepleiere og i andre «kritiske samfunnsfunksjoner»
I tillegg har COVID-19 rammet afroamerikanere ekstra hardt, fordi mange ikke har sparepenger og er nødt til å jobbe på risikable arbeidsplasser som sykepleiere og i andre «kritiske samfunnsfunksjoner», ofte uten ordentlig helsevern. Når de globale nedgangstidene virkelig slår inn, vil mange av dem stå helt uten en buffer.
Det er imidlertid noen viktige forskjeller mellom nå og sommeren 1968, i tillegg til at musikken var mer interessant den gangen, og at det fantes flere seksuelle muligheter. Det siste poenget er ikke like lettsindig. Frustrasjonen til mange unge mennesker har økt, etter at de praktisk talt har vært innesperret i så å si full isolasjon i flere måneder, og de vil være lettet over å kunne gi utløp for den i gatene.
Frustrasjonen til mange unge mennesker har økt, etter at de praktisk talt har vært innesperret i så å si full isolasjon i flere måneder
Demonstrasjonene i 1968 gjaldt ikke bare urettferdighet basetr på rase, men også Vietnamkrigen. Det var en sammenheng mellom de to sakene. President Lyndon B. Johnson, som var ansvarlig for eskaleringen av den hensynsløse og brutale krigen, var demokrat. Det var også han som hadde innført borgerrettighetslover som faktisk gjorde livene til mange afroamerikanere bedre, men samtidig provoserte fram hat hos mange velgere i Sørstatene, som gikk over til det republikanske partiet og bidro til å presse det lenger til høyre.
«Roperne» og «demonstrantene» som Nixon raste mot, var ikke bare svarte, men også unge hvite som nektet å la seg tvinge til å kjempe i en krig de så på som umoralsk. Robert F. Kennedy, kandidaten som lovet å gjøre slutt på krigen, og som besøkte de brennende ghettoene for å berolige afroamerikanernes bange anelser, ble drept to måneder etter King.
Nixon vant valget i november det året, ikke bare fordi han mildnet «den tause majoritetens» panikk med løfter om lov og orden, men også fordi Hubert Humphrey, en anstendig, tradisjonell demokrat, nektet å fordømme Vietnamkrigen. Joe Biden, som sannsynligvis blir Demokratenes presidentkandidat i år, har vist at han til tross for sine mange svake punkter kanskje ikke vil bli en ny Hubert Humphrey. Han har tydelig vist at han er på demonstrantenes side. Biden har offentlig trukket frem mange tilfeller av politivold mot ubevæpnede svarte, og har lovet reformer i rettshåndhevelsen.
Joe Biden har, til tross for sine mange svake punkter, tydelig vist at han er på demonstrantenes side.
I dårlige tider har utfordreren en viss fordel. Den nåværende beboeren i Det hvite hus må, på samme måte som Johnson ble holdt ansvarlig for eskaleringen av en stadig mer upopulær krig, vedkjenne seg det som er sykt i USA i dag. Donald Trump kan ikke klandres for COVID-19-epidemien, men han kan holdes ansvarlig for den dårlige responsen på den.
Den institusjonelle rasismen som nok en gang setter USAs gater i brann, begynte heller ikke med Trump, men han har bevisst nøret opp under flammene ved å fornærme mørkhudede immigranter ved å omtale dem som kriminelle og kalle bevæpnede hvite mennesker som tror på hvites overherredømme, for «gode mennesker», og ved å oppfordre militsen, nasjonalgarden og politiet til å gjøre sitt verste – eller som han snerrende sa: «Ikke vær for snille.»
Rasismen som nok en gang setter USAs gater i brann, begynte heller ikke med Trump, men han har bevisst nøret opp under flammene
Enkelte grupper på den ytterste høyresiden i USA snakker håpefullt om en kommende «rasekrig», og Trump gjør ingenting for å dempe den voldelige entusiasmen deres. Snarere tvert imot: Han ser ut til å nyte den. En av Trumps siste Twitter-meldinger, der han skriver at «når plyndringen begynner, starter skytingen», er et direkte sitat fra politimesteren i Miami i Florida, som i 1967 beordret folkene sine til å rette våpnene mot demonstranter fra «negerstrøkene» i byen.
Dette er å blåse på glørne. Og mange av glørne til Trump vil garantert flamme opp. Det store spørsmålet i november vil bli hva folk som stemte på ham i 2016, men ikke er fanatiske støttespillere, vil gjøre. Hva tenker hvite kvinner i forstedene, kroppsarbeidere i Midtvesten og eldre mennesker i Sørstatene (som er blant de mest sårbare for COVID-19-smitte) nå?
Hva tenker hvite kvinner i forstedene, kroppsarbeidere i Midtvesten og eldre mennesker i Sørstatene nå?
Mange amerikanere er tydelig sjokkerte over presidentens usmakelige og oppviglerske ord. Men vil misbilligelsen bli utlignet av frykten for voldelig sosial uro? Vil gamle, ofte uuttalte rasefordommer som folk ofte ikke engang innrømmer for seg selv, likevel få dem til å stemme på den falske tryggheten ved en vulgær, hvit bølle?
Mye vil avhenge av hvor brennhet denne sommeren blir. Frykt er fornuftens verste fiende
Mye vil avhenge av hvor brennhet denne sommeren blir. Hvis folk tenker rasjonelt i november, er det vanskelig å se for seg at mange nok vil stemme for å la denne skremmende administrasjonen beholde makten i ytterligere fire år. Men frykt er fornuftens verste fiende.
Copyright: Project Syndicate, 2020. www.project-syndicate.org
Oversatt av Lene Stokseth
Kommentarer