Entreprenørstaten må føre an i klimakampen

(KAIRO): De siste ukene har flere medlemmer av Glasgow Financial Alliance on Net Zero (GFANZ) – en gruppe bestående av 450 finansinstitusjoner – trukket seg fordi de er bekymret for kostnadene knyttet til sine klimaforpliktelser. Gjennom å gjøre dette har de motbevist idéen om at private finansinstitusjoner kan føre an i skiftet til en karbonnøytral økonomi. Det som virkelig skal til for å få til dette skiftet, er mer ambisiøse statsmakter som gjør mer enn kun å fikse feil ved markedet og i stedet former markedet.

Tilnærmingen der markedet fører an, er basert på troen på at private finansinstitusjoner er de som allokerer kapital aller mest effektivt. Implikasjonen er at staten bør la være å «velge vinnere» eller virke «forstyrrende» på konkurransen i markedet og heller begrense seg til eliminasjon eller reduksjon av risikoen («de-risking») ved grønne investeringsmuligheter for å gjøre dem mer attraktive for konvensjonelle private investorer.

For å forhindre katastrofal global oppvarming, må finansieringen av klimalindrende og klimatilpassende tiltak oppskaleres dramatisk.

Men moderne økonomisk historie forteller oss noe annet. Mange steder og til ulike tider har det vært offentlige aktører som har ført an i arbeidet med å forme og skape markeder som kommer til nytte både for privat sektor og samfunnet mer generelt. Mange store teknologiske gjennombrudd, som vi nå tar for gitt, har kun funnet sted fordi offentlige aktører har foretatt investeringer som virker for risikable for private aktører.

Den virkelige historien er dermed svært forskjellig fra den rådende myten. Mange av de økonomiske suksesshistoriene vi har vært vitne til, har ikke kommet som følge av at offentlige aktører forholder seg passive og ikke blander seg inn, men takket være en «entreprenørstat» som fører an.

Den markedsbaserte tilnærmingen strider også mot målet om å sørge for et rettferdig globalt grønt skifte der kostnader og risiko er rettferdig fordelt innen og mellom land. Eliminasjon eller reduksjon av risiko («de-risking») er en strategi som sosialiserer kostnader og privatiserer profitt.

Privat finans spiller likevel en avgjørende rolle — selvsagt. Men det er bare offentlig sektor som kan mobilisere og koordinere investeringer i det omfanget som kreves for å avkarbonisere den globale økonomien. Spørsmålet er dermed: Hva bør denne tilnærmingen omfatte?

Når offentlige aktører tar risiko for å oppnå samfunnsmessige mål, bør ikke privat sektor kunne tilegne seg den økonomiske gevinsten.

For det første, bør staten innta rollen som «investor i første instans» framfor å vente for kun å tre inn som «långiver i siste instans». Offentlige finansinstitusjoner rundt om i verden sørger hvert år for at flere milliarder dollar går til ulike formål. Og grunnet den særskilte måten de er utformet på og måten de styres på, kan de sørge for den typen langsiktig, tålmodig og oppdragsorientert finansiering som privat sektor ofte ikke er villig til å tilby. Det er klare bevis på at direkte långivning fra velstyrte offentlige banker kan spille en kraftig markedsformende rolle ved å påvirke våre oppfatninger om framtidige investeringsmuligheter.

For det andre, må vi tenke nytt rundt relasjonen mellom offentlig og privat sektor, spesielt når det gjelder fordeling av risiko og belønning. Når offentlige aktører tar risiko for å oppnå samfunnsmessige mål, bør ikke privat sektor kunne tilegne seg den økonomiske gevinsten.

Hvis f.eks staten finansierer store prosjekter innen fornybar energi og andre grønne investeringer, kan den ta en eierandel i disse prosjektene. Avkastningen kan også sosialiseres ved å gi en andel av de immaterielle rettighetene til staten og dermed legge til rette for at profitt blir reinvestert i nye grønne prosjekter.

Et viktig poeng er at bedrifter som blir begunstiget med penger fra offentlig sektor bør være underlagt betingelser som gjør at næringsvirksomheten tilpasses grønne næringspolitiske mål, gode arbeidsforhold og andre prioriteringer.

For det tredje: For å kanalisere private investeringer inn i grønne aktiviteter og for å begrense investeringer i skadelige aktiviteter, bør staten styrke og oppdatere reglene som gjelder for finansmarkedene. Et slikt regime kan f.eks innebære at sentralbanken innfører en grønn kredittpolitikk og at regulerende myndigheter styrker sine regler og standarder for å forhindre grønnvasking og forhindre at private aktører forsøker å utnytte seg av smutthull i regelverket.

Mer må gjøres for å skape et stort nok finanspolitisk handlingsrom for landene i sør slik at de kan fremme sine egne nasjonale avkarboniserings- og klimatilpassingsmål.

For det fjerde, bør de som utformer politikken innse at lånefinansiering — enten gjennom lån fra offentlig eller privat sektor — ikke nødvendigvis bør erstatte direkte pengebruk over statsbudsjettet. Logikken bak finansielle instrumenter som betales tilbake, lar seg ikke lett forene med fellesgodeaspektene ved visse klimarelaterte investeringer.

Investeringer i klimarettferdighet og planting av skog vil gi omfattende avkastning, men ikke nødvendigvis av den typen som kan brukes til å betale tilbake et lån. Å manøvrere seg gjennom disse utfordringene og sørge for investeringer i nødvendig omfang, vil kreve strategisk koordinering av politiske beslutninger knyttet til sosialpolitikk, miljøpolitikk, finanspolitikk, pengepolitikk og næringspolitikk.

Til slutt: Mer må gjøres for å skape et stort nok finanspolitisk handlingsrom for landene i sør slik at de kan fremme sine egne nasjonale avkarboniserings- og klimatilpassingsmål. Mange land, deriblant de som er mest utsatt for stadig større klimaødeleggelser, står stilt overfor betydelige gjeldsoverheng. Det er nå helt nødvendig at landene i nord — som er ansvarlige for det meste av utslippene i atmosfæren — bidrar til å redusere gjeldsbyrden for landene i sør gjennom gjeldsettergivelse, gjeldssanering, skadeerstatning eller ved å bytte ut klimalån med klimatilskudd.

Dersom vi skal klare å tette finansieringsgapet, trenger vi en radikal omstrukturering av finansvesenet og en vesentlig kursendring i kapitalstrømmene.

For å forhindre katastrofal global oppvarming, må finansieringen av klimalindrende og klimatilpassende tiltak oppskaleres dramatisk. Men kvaliteten på finansieringen er også viktig. Framfor å håpe på at private finansinstitusjoner vil omsette sine høylytte ord om nettonullutslippsløfter tilsvarende flere tusen milliarder dollar i handling — troverdige tiltak som de kan bli stilt til ansvar for — bør vi kreve at staten inntar sin rettmessige rolle. Det innebærer at man mobiliserer og kanaliserer finansieringen i retning av klare og ambisiøse klimamål og at man former finansmarkedene slik at de er tilpasset disse målene. Dersom vi skal klare å tette finansieringsgapet, trenger vi en radikal omstrukturering av finansvesenet og en vesentlig kursendring i kapitalstrømmene. Ikke noe av dette vil skje uten politiske tiltak og statlige inngrep.

For å spesifisere endringene som må til, vil jeg moderere et panel bestående kun av kvinner under COP27 med den barbadiske statsministeren, Mia Mottley, generaldirektør i Verdens handelsorganisasjon, Ngozi Okonjo-Iweala, den egyptiske ministeren for planlegging og økonomisk utvikling, Hala El Said, og den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon. Det er store problemer vi står overfor, og det haster å gjøre noe. Dersom staten ikke evner å føre an i arbeidet med klimafinansiering, vil det grønne skiftet forbli utenfor rekkevidde.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2022.