Er det noen gang en god idé å forby et annet lands kunst?

NEW YORK: I 2022 bestemte Litauens daværende kulturminister Simonas Kairys at å fremføre den russiske komponisten Tsjajkovskijs klassiske ballett Nøtteknekkeren, ikke lenger var en passende måte å feire julen på.

Den patriotiske trangen til å forby kunstverk som forbindes med fiendtlige land, er selvsagt ikke ny.

Litauen er en trofast støttespiller for Ukraina, og Kairys, som mente at russisk kultur ikke kunne skilles fra russisk imperialisme, tok til orde for en «mental karantene» – også kjent som «kulturell avkolonisering».

På slutten av fjoråret kunngjorde den nyinnsatte kulturministeren Šarūnas Birutis at han likte Tsjaikovskijs musikk og ikke så noen grunn til å forby den. Det er noen litauere enige i, deriblant en annen tidligere kulturminister, som sa: «Vi kjempet mot sovjetmakten for frihet til ikke å forby ting».

Debatten om Nøtteknekkeren i Litauen er et ekko av lignende, om enn vanligvis mer tilspissede, diskusjoner i Ukraina. I 2023 vedtok byrådet i Kiev at russisk musikk, teaterstykker, bøker og kunst ikke lenger skulle vises frem i det offentlige rom. Statuer av Pusjkin, en av Russlands største diktere, ble fjernet fra offentlige steder.

Den patriotiske trangen til å forby kunstverk som forbindes med fiendtlige land, er selvsagt ikke ny. Under første verdenskrig ønsket enkelte briter å forby fremføring av tysk musikk i konsertsalene, og det var til og med et forslag om å erstatte tyskproduserte pianoer med britiskproduserte modeller.

Er det noen gang noen en god idé å forby et annet lands kunst? I prinsippet, nei.

Da andre verdenskrig gjorde sitt inntog, spilte musikken en helt annen rolle i Storbritannia. Den britiske pianisten Myra Hess holdt sine berømte lunsjkonserter under blitzen i London. Hess, som var jøde, så ingen problemer med å spille musikk av de store tyske komponistene. For henne, og for Londons befolkning som strømmet til for å lytte til henne, tilhørte Mozart, Beethoven og Bach verden og ikke bare Tyskland.

I Nazi-Tyskland ble den samme musikken fremført ved offisielle anledninger, som Adolf Hitlers fødselsdag, for å vise den tyske kulturens overlegenhet. Wilhelm Furtwängler, datidens mest berømte tyske dirigent, var nok ikke uenig i den tyske musikkens opphøyde status, men nazist var han ikke.

Furtwängler mente at stor musikk løftet folk over politikk og krigspropaganda. Derfor nektet han å forlate hjemlandet og å slutte å opptre der.

Nazistene forbød heller aldri all «fiendtlig kultur». Shakespeares stykker ble oppført i Tyskland under hele andre verdenskrig – selv om Kjøpmannen i Venedig bød på visse problemer: Shylock, den jødiske pengeutlåneren, ville kunne vekke litt for mye sympati.

Et av målene med krigspropaganda er å demonisere fienden og fremstille denne andre som umenneskelig. Hollywood-filmer hadde vært svært populære i Japan (og i Tyskland) frem til desember 1941. Etter angrepet på Pearl Harbor fremstilte japansk propaganda amerikanerne som «djevler og udyr», og deres djevelske og dyriske kulturprodukter ble raskt tatt ut av omløp.

Å unngå russisk musikk, kunst og litteratur og trosse de dype historiske båndene til slike verk, vil ikke bidra noe særlig til den universelle humanismen i Ukraina.

Er det noen gang noen en god idé å forby et annet lands kunst? I prinsippet, nei. Tsjaikovskij kan ikke holdes ansvarlig for den russiske presidenten Vladimir Putins angrepskrig. Å holde tilbake store kunstverk fra offentligheten vil ha en innsnevrende, provinsialiserende effekt. Kunstnere som Beethoven, Shakespeare og Tolstoj overskrider landegrenser.

Og likevel bør vi kanskje ikke være så strenge med ukrainerne. Storbritannia sto ikke i fare for å bli dominert av tysk kultur under andre verdenskrig, enn si tvangsassimilert inn i den. Putins visjon om å bygge en større Russkiy mir (russisk verden) der perifere land er underlagt Kreml, og der deres kulturer er redusert til folkloristiske danser ved offisielle anledninger, utgjør en grunnleggende trussel mot Ukrainas overlevelse som selvstendig nasjonalstat.

Inntil nylig snakket eliten i Ukrainas byer russisk, ikke ukrainsk. Russisk var til og med førstespråket til Ukrainas president Volodymyr Zelenskij. Samtidig er Putin langt fra den eneste russeren som ser på ukrainerne som en minoritet i den russiske verden, og han har markedsført sin «spesielle militære operasjon» i Ukraina som et forsøk på å «forene det russiske folk».

Esterne, litauerne, latvierne og polakkene har også grunn til å frykte muligheten for at Moder Russland skal tvinge dem inn i sitt favntak. Det har tross alt skjedd før.

Å snakke om kulturell avkolonisering antyder en parallell mellom Ukraina og de tidligere europeiske koloniene i Asia og Afrika der noen lokale eliter ble anglifisert eller forfransket. Det er nok mer treffende å sammenligne situasjonen i Ukraina med Korea under det japanske imperiet mellom 1910 og 1945.

I denne perioden var koreanerne ikke så mye undersåtter i kolonien som foraktede annenrangs borgere. I de senere stadiene av Japans keiserlige styre ble koreanerne tvunget til å ta japanske navn og utdannes på japansk.

Så snart denne suvereniteten er sikret, vil verken de eller litauerne ha noen grunn til å frykte Pusjkins poesi og Tsjaikovskijs musikk.

Så tapte Japan andre verdenskrig. Koreanerne, som nesten hadde blitt frarøvet sin egen identitet, snevret videre inn den kulturelle horisonten ved å avvise alt som var japansk. Først på 1990-tallet begynte japanske filmer, tegneserier, popmusikk og litteratur å dukke opp i Sør-Korea igjen, og de ble ikke alltid like godt mottatt.

For de av oss som er tilhengere av prinsippet om universell humanisme, kan denne typen kultursjåvinisme virke provinsiell, for ikke å si fordomsfull. Men koreanerne kjempet en gang i tiden for å overleve som folk. Kultur var et eksistensielt anliggende.

Det samme gjelder for ukrainere i dag. Å unngå russisk musikk, kunst og litteratur og trosse de dype historiske båndene til slike verk, vil ikke bidra noe særlig til den universelle humanismen i Ukraina. Med for øyeblikket har ukrainerne mer presserende bekymringer: De må kjempe for å bevare sitt eget språk og sin egen kultur samt egen regjering.

Så snart denne suvereniteten er sikret, vil verken de eller litauerne ha noen grunn til å frykte Pusjkins poesi og Tsjaikovskijs musikk.

Oversatt av Astri tresse

Opphavsrett: Project Syndicate, 2025.
www.project-syndicate.org