Erna Solberg vil kartlegge unges problemer – det holder ikke

En av dem er økende økonomiske forskjeller. Og her er det bare å sette i gang arbeidet, det ligger haugevis med godt utredede tiltak på bordet.

Psykiske lidelser utgjør mer enn en tredjedel av sykdomsbelastningen i befolkningen og er den viktigste årsaken til uførhet for mennesker under 44 år.

Det er du som er problemet

Hva er det viktigste svaret til barn og unge som er utenfor, ikke får det helt til og mangler jobb eller utdanning i Norge i 2020? Eller er stressa, frustrert og bekymret for framtida? Ofte er det ulike metoder som kan samles under overskriften «livsmestring». For det er du som er problemet. Vi må si noe positivt, ikke være sure og slemme og passe bedre på hverandre. Det er fint det. Men hva om det er skolen, arbeidsmarkedet, økende forskjeller og forventninger som er hovedproblemet? Altså alt rundt, og ikke noe den enkelte kan løse selv?

Jeg er en stor tilhenger av å ta ansvar, ta seg sammen og gjøre sitt beste. Men noen problemer er for store til å bære alene. I tillegg er det sånn at mange problemer er forårsaket av omgivelsene.

Våre barn er velsignet med så mange muligheter at det nesten er litt synd på dem. Vi er så heldige vi som lever nå. Vi bor i verdens rikeste land, i historiens rikeste tid. Våre barn kan – i teorien– reise hvor som helst, studere hva de vil, gifte seg med hvem de vil – eller la være.

Tiden vi lever i, er som et blaff av helt ekstrem velstand og lykke

Det er som Rutger Bregman skriver i boken Utopia for realister: Tiden vi lever i, er som et blaff av helt ekstrem velstand og lykke, langt utover det noen kunne forestille seg for femti, hundre og tusen år siden. De fleste av oss har det så bra, at den egentlige krisen er at vi ikke klarer å komme på noe bedre, mener Bregman.

Men så grenseløse muligheter er også et stort ansvar. Eller som Niels Fredrik Dahl skrev i en av sine samlinger av såkalte tristesser: «Verden sto foran ham som en vegg av muligheter». Dessuten er det i praksis ikke slik at de mulighetene er like tilgjengelige for alle.

Friheten bikker over i å bli jag etter det perfekte

Og hva om du velger feil? Hvis jeg kan bli og gjøre akkurat hva jeg vil, hvem sin skyld er det da om jeg ikke lykkes? En av dem som har pirket i dette, er forfatter og filosof Kaja Melsom. I boken «Den fordømte friheten» skriver hun om vårt moderne samfunns hardt tilkjempede frihet, og om hva som skjer med oss når friheten bikker over i å bli jag etter det perfekte. Og hvordan det blir til skam når vi ikke får det til.

Det er en krevende oppgave å skulle bli lykkelig. Følelsen av skam og utilstrekkelighet forsterkes i sosiale medier, der lykken deles ivrig. Jul er høytid akkurat dette: Se min vakre, friske familie og hvor hyggelig vi har det sammen! Hverdagen og det som ikke går så bra holder folk for seg selv.

Halvparten av jentene og en fjerdedel av guttene på 10. trinn i Oslo oppga i en spørreundersøkelse at de har ganske mye eller veldig mye psykiske helseplager. De opplever stress knyttet til flere forhold, men mest skolen. De er bekymret for karriere og arbeidsmuligheter. De opplever at hele deres framtid skal avgjøres nå, at de må få gode nok karakterer, for desimalene teller for å komme inn på de beste skolene. En jente i undersøkelsen sa det slik: «Det å få 3 på en prøve kan ødelegge for den totale karakteren på karakterkortet, og da er alt ødelagt.»

Skolen har endret seg mye de siste tiårene. Mye er bra, men det er ingen tvil om at måling og kartlegging spiller en mye større rolle enn før. Det skaper selvsagt press.

Dagens unge opplever veldig tidlig forventninger om at de må prestere

Professor i psykologi Ole Jacob Madsen skriver i boken «Generasjon prestasjon» om hvordan dagens unge veldig tidlig opplever forventninger om at de må prestere. For mange, spesielt jenter, resulterer høye forventninger fra andre og dem selv i økte psykiske helseplager, stress og press.

Foreldrene presser også på, i aller beste mening. Vi vil jo så gjerne at barna våre skal lykkes, at de skal få gode liv. Og det henger tett sammen med samfunnet rundt oss. Jo større forskjellen er på å lykkes og ikke gjøre det, jo mer stressa blir vi foreldre, og igjen våre barn. Når samfunnet og framtida oppleves som mer usikre, gjør det også noe med hvordan vi er som foreldre.

Forskerne Matthias Doepke og Fabrizio Zilibotti har i boken Love, Money, and Parenting: How Economics Explains the Way We Raise Our Kids undersøkt hva foreldre i ulike land setter høyest i barneoppdragelsen. De viser at land med store økonomiske forskjeller også har en høyere andel foreldre som aktivt og intenst følger opp, presser og er opptatt av barnas resultater. Når de økonomiske forskjellene øker over tid, øker også verdsettingen av verdier som «lydighet» og «hardt arbeid» over for eksempel «fantasi» og «uavhengighet». Det er et våpenkappløp, sier de to forskerne.

Når ulikhetene øker, øker også intensiteten i foreldres forventninger og oppfølging av egne barn

Når ulikhetene øker, øker også intensiteten i foreldres forventninger og oppfølging av egne barn. Men de som har ukurante vakter, er aleneforsørgere eller har trang økonomi, har også langt dårligere forutsetninger for å følge opp like intenst. Deres barn blir hengende etter. Da øker forskjellene enda mer. Og foreldre maser enda mer. I undersøkelsen er Norge blant landene med lavest andel såkalte helikopterforeldre og mest frilek, sammen med andre land der de økonomiske forskjellene er små. Nå tyder altså mye på at vi begynner å bli litt stressa vi også.

Det skjer samtidig som de økonomiske forskjellene i Norge øker og øker. Og regjeringen gjennomfører politikk på en lang rekke områder som forverrer dette. Selvfølgelig skal vi lære oss å jobbe hardt og drømme stort. Men vi bør drømme litt mer på vegne av alle, ikke bare en og en.

For dem som sliter aller mest, må vi gjøre mye mer enn i dag. Uførhet blant unge henger ikke bare sammen med psykiske lidelser, men også med hvor lenge du har gått på skolen. Hvis du ikke fullfører videregående skole, øker sjansen din for å bli ung ufør dramatisk.

Å bli fattig gjør ikke at du får deg jobb

Et av regjeringens svar på dette problemet, er å kutte ungdoms arbeidsavklaringspenger med 60 000 kroner i året. Det skal lønne seg å jobbe, fremfor å gå på trygd, sier de. Det høres lurt ut. Undersøkelser tyder på når det lønner seg å jobbe, jobber vi mer. Hvis vi kan velge. Men å bli fattig i seg selv, gjør ikke at du får deg jobb.

I dag er litt over 100 000 unge mellom 17 og 25 hverken under utdanning eller i arbeid. Disse er i målgruppen for regjeringens kutt. Dette er unge mennesker som er i risikosonen for å stå utenfor arbeidslivet store deler av voksenlivet. Det er ikke et bra sted å være for dem, og det er dyrt for fellesskapet at de er der. Tre fjerdedeler av disse ungdommene har ikke fullført videregående skole. Men hvorfor har de ikke det?

De som dropper ut av videregående har oftest foreldre som heller ikke har mye utdanning. Av elever som har foreldre med høyere utdanning, fullfører åtte av ti på normert tid. Men hvis mor og far kun har grunnskoleutdanning, vil bare fire av ti fullføre på normert tid. Tre av ti slutter før de er ferdige. Det er altså ikke bare deg selv, men også dine foreldre og din oppvekst, som bestemmer hva du kommer til å klare.

Barn som ikke får kjøpe alkohol og kjøre bil, får slutte på skolen og melde seg ut av framtidas arbeidsmarked

For noen tiår siden kunne den som syntes ni års skolegang var nok, få seg en jobb som ikke krevde kvalifikasjoner utover obligatorisk grunnskole. Sånn er det ikke lenger. Det regjeringsoppnevnte Kompetansebehovsutvalget skrev i sin rapport for 2019 at «Uten fullført videregående opplæring kan unge møte betydelige problemer med å få stabil og god jobbtilknytning, og denne tendensen vil trolig øke fremover.»

Likevel har vi ti års obligatorisk skolegang, ikke 13. Barn som ikke får kjøpe alkohol og kjøre bil, får slutte på skolen og melde seg ut av framtidas arbeidsmarked.

Vi toer våre hender og sier jaja, de fikk jo muligheten, verst for dem. Og så, når du har valgt feil og står der uten jobb og utdanning, da kan det muligens hjelpe litt på motivasjonen at trygda er så liten, men da er også alternativene få. Da kan du gjerne se deg i speilet og si at du er verdifull. Kanskje sier foreldrene dine og vennene dine det samme. Men det er ikke sikkert du tror på det allikevel. Og det gir deg heller ingen jobb.

Fra og med i år skal også barn med synsproblemer ta en for laget

Fra og med i år skal også barn med synsproblemer ta en for laget. Regjeringen vil spare 122 millioner kroner på barnebriller. Visstnok var det gitt refusjon til «uforholdsmessig dyre briller». Statsministeren påpekte at heller ikke barn trenger å velge briller fra øverste hylle. Som om grådige bebrillede barn hadde tatt for seg i designerhyllene. Slik har det selvsagt ikke vært. Ordningen har fungert slik at man maksimalt fikk dekket 475 kroner for innfatning. Det var bare brilleglass det ikke var noen grense for. Det blir det nå.

Alle vet hvem det er som risikerer å få dårligere briller. Det er barn med foreldre som har lite å rutte med. Det er lett å forstå at et barn som må gå for lenge med briller som ikke passer, fordi familien ikke har råd til nye, vil gjøre det dårligere på skolen, uansett hvor mye hun tar seg sammen. Da lurer jeg på: Er sjansene for å fullføre videregående og komme seg i jobb større eller mindre enn med litt rausere brillestøtte?

Konklusjonen er tydelig. Du bør se bra, skaffe deg utdanning og jobb. Men du får klare det selv.

Vi er et samfunn bygget på tillit og på fellesskap, sa Kongen i sin tale. Det virker ikke alltid sånn med dagens regjering

Det er ingen tvil om at psykiske lidelser er et stort og alvorlig problem i Norge, og at vi må ha målrettet arbeid mot dette. Det er heller ingen tvil om at årsakene til psykisk uhelse er mange og sammensatte. Det handler om mye mer enn penger. Men det er også helt sikkert at utenforskap og få muligheter kombinert med større økonomiske forskjeller øker stress, press og uro.

Vi kan godt kartlegge, Erna Solberg. Men når vi har gjort det, må vi også handle på kunnskapen vi har. Vi må ta tak i de grunnleggende samfunnsstrukturene som gjør at flere faller utenfor. Vi er et samfunn bygget på tillit og på fellesskap, sa Kongen i sin tale. Det virker ikke alltid sånn med dagens regjering.