Et forbannet skip

Historien om skipet Monte Rosa – som senere ble omdøpt til Empire Windrush – er fortellingen om et forbannet skip og vår helt nære rasistiske historie.

Til sammen 46 norske jøder og politiske fanger ble fraktet med Monte Rosa til Tyskland under krigen

Til sammen 46 norske jøder og politiske fanger ble fraktet med Monte Rosa til Tyskland under krigen. Blant dem var den kjente forretningsmannen Moritz Rabinowitz fra Haugesund, som har fått sin egen biografi skrevet av Arne Vestbø.

Andre var Abraham Leiser Borøchstein og Hermann Fischer fra Kristiansund, kjøpmannen Aron Levinsohn fra Elverum, og Gabriel Plesansky. Mange av disse døde sammen med hele familien sin i konsentrasjonsleirer kort tid etter ankomst.

Av de tilsammen 772 jødene som ble deportert fra Norge på de tre skipene Donau, Monte Rosa og Gotenland overlevde bare 34.

Av de 772 jødene som ble deportert fra Norge på de tre skipene Donau, Monte Rosa og Gotenland overlevde bare 34

Seks år senere het det samme skipet plutselig Empire Windrush, og tok med seg de første immigrantene fra kolonier i Karibien til «moderlandet» Storbritannia.

I 2018 fikk navnet Windrush en annen klang, da det skandaløst ble oppdaget av mange av disse som kom i 1948 hadde fått innreisepapirer makulert, og opplevde at trygd, rettigheter, arbeid, helsehjelp og for noen – statsborgerskap – ble truet eller fjernet. Noen ble utvist til «hjemlandet» etter et helt liv i Storbritannia.

Jeg skrev om dette i Agenda Magasin i 2018:

«De kom, de skulle bygge fremtid og land, de var ansett britiske og lovlige. Men likevel erfarte mange ved ankomst at de verken fikk jobb, bosted eller annet enn rasistiske skjellsord etter ankomst. De som kom var en broket forsamling; bønder, lærere, artister, forfattere og helsearbeidere, blant annet. Mange var ambisiøse og ville ha et bedre liv for seg og sine.

Seks år senere het skipet Empire Windrush, og tok med seg de første immigrantene fra kolonier i Karibien til «moderlandet» Storbritannia

De fleste av dem fant seg med tiden godt til rette, og har i dag både barn og barnebarn som ikke kjenner annet hjemland enn Storbritannia. (…) I 1971 ble det slutt på fri tilgang til Storbritannia fra koloniene, men de som hadde kommet før det hadde rett til å bli. Men de fikk aldri noen papirer på at de allerede var i landet, hvem de var, eller når de hadde kommet.

Dette gikk likevel nokså greit, inntil Theresa May ble innenriksminister i 2012 og innførte en ny og streng innvandringspolitikk. Det flere kanskje husker, var hvordan hennes departement i 2013 kjørte rundt med digre varevogner med påskriften «Dra hjem, eller bli arrestert» i innvandrertette områder av London.

«Dra hjem, eller bli arrestert»

Målet var uttalt; det skulle skapes en ubehagelig stemning for de som ulovlig oppholdt seg i landet. De nye lovene krevde også at fra nå av skulle utleiere, arbeidsgivere, og sykehus kreve dokumentasjon og ID på at de de hadde med å gjøre var lovlig i landet.

Og her havnet mange fra Windrush-generasjonen i trøbbel. De hadde ikke denne dokumentasjonen, og det viste seg umulig for mange av dem å skaffe det også. Konsekvensene har vist seg katastrofale.»

21. juni 1948 blir kalt dagen da det flerkulturelle Storbritannia starter, i det innbyggere fra det britiske imperiets kolonier i Karibien ankom britiske havner om bord i nettopp Windrush, på jakt etter arbeidsplasser, eventyr og lykke.

Håpet var at det var kanadiere og australiere som skulle innta et sønderknust britisk øysamfunn

Gjennom British Nationality Act hadde de denne rettigheten, selv om flere i ettertid hevder at britiske politikere ikke så for seg at det var akkurat denne gruppen mennesker fra koloniene som skulle ankomme moderlandet: håpet var at det var kanadiere og australiere som skulle innta et sønderknust britisk øysamfunn etter andre verdenskrig.

Den britiske forfatteren John O’Farrell (han som står bak «Nytt på nytt»-konseptet) har om dette «uhellet» skrevet at: «the diversification of Britain ‘did not happen because of any planned government policy; it happened when no one was looking».

Historien om hvordan Storbritannia åpnet opp for indere, pakistanere og karibiere og dermed slett ikke var rasistiske, er muligens omskrevet i retrospekt.

Bare to av Monte Rosas norske fanger overlevde og kom tilbake til Norge

Før Monte Rosa fraktet norske jøder til tyske utrydningsleire på 1940-tallet, fraktet hun på 1930-tallet tyske immigranter, i en slags settlerstil-kolonialisme til Sør-Amerika, og gikk i fast rute mellom Hamburg og Buenos Aires.

En periode var det også et slags billig cruisekip for tyske arbeidere som skulle ales opp til en sunn befolkning under nazistenes styre (‘Kraft durch Freude‘ – Styrke gjennom Glede), men da krigen satte inne gikk skipet i militær skyttel mellom Tyskland, Danmark og Norge, med soldater og fanger.

Visstnok var skipet også med på selve invasjonen av Norge 9. april.

Bare to av Monte Rosas norske fanger overlevde og kom tilbake til Norge. En av dem som overlevde var Magnhild Bråthen, som var fange i Ravensbrück og senere ble et aktivt tidsvitne gjennom Aktive Fredsreiser. Hun var også en av informantene til Kristian Ottosens Kvinneleiren: historien om Ravensbrück-fangene (1991), og hun er et av tidsvitnene i Mari Jonassens Hvite busser: med norsk ungdom til Hitlers dødsleire (2000).

I en dristig aksjon greide motstandsmennene Max Manus og Gregers Gram å feste tidsinnstilte miner på skroget

I juni 1944 lå skipet i Oslo havn. I en dristig aksjon greide motstandsmennene Max Manus og Gregers Gram, i ly av nattemørket, å feste tidsinnstilte miner på skroget. Ladningene detonerte da skipet var i nærheten av Øresund, men det klarte å ta seg til havn for egen maskin.

Ifølge Odd Claus‘ selvbiografi «Vitne til krig» inntraff eksplosjonen ved femtiden om morgenen etter at skipet hadde forlatt Moss. Ombord var det tyske soldater som verken var syke eller sårede, men bare skulle hjem på permisjon, samt småbarnsmødre som ikke snakket tysk, men trolig hadde fått barn med tyske soldater (lebensborn). I avisen hadde det stått at for å hindre at skipet sank, hadde kapteinen stengt noen av skottene. Resultatet var at 200 soldater ble sperret inne og druknet.

I 1945 ble Monte Rosa tatt som krigsbytte av britene, pusset opp, og fikk nytt navn. Som Empire Windrush ble skipet et symbol på «det nye Brittania» – men har i ettertid blitt et symbol på moderne rasistisk innvandringspolitikk, en politisk skandale, menneskelige tragedier og en minister, Amber Rudd, som måtte gå av på grunn av alt dette.

Empire Windrush ble et symbol på «det nye Brittania» – men har i ettertid blitt et symbol på moderne rasistisk innvandringspolitikk

Historien om Monte Rosa/Windrush er historien om kolonialisme, om nazi-propaganda, invasjon, krig, jødeutryddelse, motstandskamp og rasisme. Det er også historien om dagen i dag da Monte Rosa, som Donau, tok med norske borgere, arrestert av andre norske borgere, inn i det mørkeste av moderne historie.

Det endte heller ikke godt for skipet, som ble skadet i en brann ombord i 1954. En eksplosjon og påfølgende brann i maskinrommet drepte fire maskinister, og gjorde at skipet ble evakuert. Det utbrente vraket ble forsøkt slept til Gibraltar, men sank underveis, utenfor kysten av Algerie.