For regimet i Israel er det å fremstå som et normalt land politisk kapital. Eurovision er en gullgruve.
Se på oss, vi er akkurat som alle andre!
Å se kameraer sveipe over publikum, artister og programledere som snakke om «unity» i Wien, mens man samtidig sveiper over egen telefon og ser hva staten Israel driver med på Gaza, i Vestbredden og Libanon, er «douze points» i øvelsen kognitiv dissonans, dersom du er av dem som nektet å gi opp Eurovision-moroa dette året.
Husene i Gaza falt ikke sammen av seg selv.
Legitimering av det som er ekstremt og overgripende, det som burde vært skandaler, men som normaliseres ved at ting går sin gang og alle later som ingenting, er en reell ting, og den tingen handler om makt.
Når vi jatter med rundt glitter og stas, når NRK snakker med lystige stemmer om årets musikalske bidrag i Wien, så forsvinner ikke bare palestinske og libanesiske lidelser her og nå, men enda mer: Den politiske samtalen rundt ansvaret for disse lidelsene.
La oss se på noe av det som har skjedd i regi av Israel under Eurovisionsuken i Wien.
Husene i Gaza falt ikke sammen av seg selv. Mennesker mistet ikke plutselig kroppsdeler eller falt døde om på gaten som om en mystisk sykdom ut av intet rammet dem. Gaza har blitt en humanitær katastrofe, men den er 100 prosent skapt av regimet i Israel. Det handler ikke om å ta oppmerksomheten fra palestinerne når vi snur blikket mot okkupanten. Det handler om å hindre at et glitterslør midt i Europa gjør at vi ikke ser de konkrete overgriperne klart og tydelig.
Hvor mye vold, hvor mye okkupasjon, hvor mange drap, er publikum i år villige til å fortrenge for å bevare følelsen av at alt fortsatt er normalt?
Legitimering og normalisering av det som er ekstremt, dehumaniserende, diskriminerende og rasistisk, er noe alle som driver med sånne ting fantaserer om. Å stille opp i en podkast med en podkastvert som står for denne type ideologi, å delta på en scene med en aktør av samme type, å invitere en person med dette tankegodset inn, fordi vedkommende skaper klikk og publikum og skandaler, er å være medløpere til den samme normaliseringen de jobber hardt for å skape rundt seg og sitt.
Det kan virke fint å ville «snakke med alle» og «ha dialog», og det kan det være hvis plattformen er nøytral og redigert. Men hvem vinner på at Israel får delta i Eurovision, unntatt regimet i Israel selv? De vet hva de gjør. Vi andre, som NRK, ikke.
Israel har nylig vedtatt å bruke 8 milliarder kroner på «hasbara», altså internasjonal propaganda i alt fra sosiale medier til overvåking og KI for å pynte på imaget. Ikke for nødvendigvis å se så fantastisk ut, som vi vanligvis forbinder med PR, men for å se ut som et normalt land.
Flere undersøkelser hevder at israelske myndigheter har brukt mellom 9 og 15 millioner hvert år, de siste tre årene, på kampanjer for å vinne Eurovision. Soft power er også power.
La oss se på noe av det som har skjedd i regi av Israel under Eurovisionsuken i Wien.
Så tok en av vaktene fram en gummikølle som brukes til å slå fanger med.
10. mai skrev franske Le Monde at israelske NGO-er har dokumentert over 500 tilfeller av mulig oppfordring til folkemord, rasisme og krigsforbrytelser på TV-kanalen Channel 14, inkludert: «Det er ingen uskyldige i Gaza». For eksempel, hvordan journalisten Yaki Adamker i 2024 på en direktekommentarer til opptak som viste ødeleggelsene i Gaza sa:
«Jeg mener ingen i staten Israel, i Israels land, burde synes synd på disse i Gaza, ikke på de voksne, ikke på de eldre, ikke på de unge, og ikke på barna (…) Gazanerne? For alt jeg bryr meg om, kan de sulte i hjel. Hva bryr jeg meg om dem?»
«Alle slo meg, og en av dem trampet på hodet og nakken min,» fortalte journalisten Sami al-Sai. «Noen dro ned buksene mine. De trakk ned bokseren min».
Så tok en av vaktene fram en gummikølle som brukes til å slå fanger med.
«De prøvde å tvinge den inn i endetarmen min, og jeg spente meg for å hindre det, men jeg klarte det ikke,» sa han, mens han ble stadig mer preget.
«Det gjorde så vondt». Vaktene lo av ham, fortalte han.
«Så hørte jeg noen si: ‘Gi meg gulrøttene’», mintes han, og la til at de deretter brukte en gulrot.
«Det var ekstremt smertefullt», sa han. «Jeg ba om å få dø».
Human Rights Watch kommenterte dette med at: Dette visste vi i grunn fra før. Den palestinske politikeren Marwan Barghoutis advokat Ben Marmarelli sa: Dette har Israel gjort siden 1948. Barghouti, som også kalles Palestinas Mandela, soner fem livstidsdommer og har sittet i fengsel siden 2002.
12. mai ble hjelpearbeiderne Hussein Jaber og Ahmed Noura drept i Libanon av israelske bomber mens de prøvde å hjelpe skadde sivile under det som i teorien er en våpenhvile. 20 andre ble drept i samme angrep. Sønderknuste kolleger faller sammen på bakken foran ambulansene da de skjønner hva som har skjedd.
Å forstå kontekst er ikke å forsvare dette.
Over 10.000 libanesiske hjem en jevnet med jorden i Libanon av Israel denne våren. Gaza er ikke bare et sted, det har blitt et verb: Å gazifisere.
13. mai på Vestbredden stjal israelske bosettere i landsbyen Sinjil hundrevis av sauer fra lokale bønder. Israelske soldater beskyttet bosetterne, og ja, alt dette ble filmet og senere vist på CNN. De er ikke flaue over det heller. Da 16 år gamle Yosuf Kaabneh, sønn til en av bøndene som ble frastjålet dyrene dine, konfronterte settlerne, ble han skutt og drept av en israelsk soldat.
Siden januar 2025 har et barn blitt drept av Israel hver uke på Vestbredden. 850 er skadet, de fleste av skudd.
14. mai marsjerte tusenvis av israelske nasjonalister gjennom Jerusalems muslimske kvarter under den årlige Jerusalem Day, som markerer Israels erobring av Øst-Jerusalem under Seksdagerskrigen i 1967. Under marsjen ble det ropt slagord som «Death to Arabs» og «May your villages burn», mens palestinske butikker stengte og fredsaktivister i lilla vester fortvilet prøvde beskytte palestinere under angrep.
15. mai markerte palestinere at det 78 år siden Nakba, katastrofen, da over 800.000 palestinere ble fordrevet fra hjemmene sine som konsekvens av at staten Israel ble opprettet. Mer enn 400 palestinske landsbyer ble ødelagt eller tømt for innbyggere. Fortsatt lever flere millioner i eksil og på flukt. Nakba fortsetter i dag, gjennom apartheid, folkemord og tvangsflytting, som Amnesty har skrevet.
Vi kan ikke la Eurovision bli soundtracket til et folkemord.
Ja, 7. oktober var terror og drap på sivile. Å forstå kontekst er ikke å forsvare dette, men konteksten er snart 80 år med okkupasjon, apartheid og dehumanisering. Det har det med å gjøre noe med folk.
I helgen var det Eurovision, og vi ble bedt om å late som om uka før og de 78 årene som ledet fram til det pågående folkemordet aldri skjedde.
Å kontrollere virkeligheten er det Israel egentlig bruker penger på når de bruker penger på propaganda. Det kan virke som om den offentlige debatten tåler lidelse og gråtende barn i større grad enn skikkelige samtaler om makt, politikk og hva slags konsekvenser folkerettsstridige okkupasjoner skal få. Det virker mulig å gråte over Gaza, men samtidig provoseres av boikott eller sanksjoner mot det regimet som er årsaken til tårene. Det burde ikke være mulig.
Nei, the show must not go on. Vi kan ikke la Eurovision bli soundtracket til et folkemord. Det er, tross alt, altfor verdifullt og moro til det.
Kommentarer