Et militært monster

USA har nærmest hatt voldsmonopol i verden i over 80 år, og viljen til bruk av død og terror for få det som man vil, sees i intervensjoner i andre land, i ICE og IDF.

Det amerikanske budsjettet for det som kalles “national defense” i 2025 er på omtrent 9 820 milliarder kroner – altså nær 10 000 milliarder kroner. Til sammenlikning er hele det norske statsbudsjettet rundt 1 900 milliarder kroner.

Det er nok av tåke, ikke minst krigståke.

Økningen fra 2024 til 2025 er på rundt 70 milliarder kroner, som kanskje ikke høres mye ut i beskjedne 0.7 prosent, men i kroner er dette mer enn hele forsvarsbudsjettet til mange europeiske land. Krigsdepartementet Pentagon er alene større enn nesten alle andre lands samlede militærbudsjetter. Pentagon heter nå formelt Krigsdepartementet, og Pete Hegseth er Krigsminister, mens norske politikere og medier fortsetter å bruke «forsvar» om begge. Det er feil. Ord betyr noe, og hva det mektigste departementet kaller seg selv er klargjørende for oss alle. Mer enn noe er det viktig å snakke sant og tydelig i vår tid. Det er nok av tåke, ikke minst krigståke.

USA bruker alene mer på militæret enn Kina (ca. 3 450 milliarder kroner), Russland (ca. 1 640 milliarder kroner), India (ca. 950 milliarder kroner), Storbritannia (ca. 900 milliarder kroner) og Frankrike (ca. 710 milliarder kroner) til sammen.

USA har alltid vært en krigersk nasjon, og intervensjoner, opprustning og våpenindustri er en strukturell del av både innen- og utenrikspolitikken.

Økningen i 2025 skjer heller ikke i en periode med verdenskrig, men i en tid der USA samtidig kutter i sosiale ordninger, reduserer helsetilbud og offentlig velferd, samt trekker seg fra internasjonal bistand, klimasamarbeid og fra over 60 organisasjoner for globalt samarbeid.

USA har alltid vært en krigersk nasjon, og intervensjoner, opprustning og våpenindustri er en strukturell del av både innen- og utenrikspolitikken. Tall viser at USA har deltatt i over 200 militære intervensjoner i utenlandet etter 1945, i omtrent 50 ulike land. Det er dette man må forstå, at militær-uvesenet er nasjonens grunnmur, og ikke en tilfeldig respons på innbilte eller reelle angrep utenfra.

For våpenindustrien er krig og konflikt, forsvar og angrep, en forretningsmodell og ikke en unntakstilstand.

Eller innenfra, som den massive opprustningen av ICE skal være en respons på. I et år har vi sett ICE utfolde seg som brutale bøller uten respekt for lovverk eller enkeltmennesker på hjemmebane, med andre ord, omtrent som USAs militærmakt på bortebane. I 2025 hadde ICE et budsjett på 315 milliarder kroner. Det er tre ganger større enn Norges forsvarsbudsjett, og mange ganger større enn andre lands samlede militære utgifter.

Men det er mer.

Siden 7. oktober 2023 har USA bidratt med både enorme pengesummer og materiell til Israel: 180–240 milliarder kroner i militær støtte, og over 76 000 tonn våpen og militært utstyr. Dette er fraktet gjennom 678 militære flytransporter og 129 sjøforsendelser. Alt det som holder folkemordet gående.

En stormakt er egentlig bare det landet med mulighet til mest vold og ødeleggelse, som andre land er litt redde for og må smiske for.

USA har verdens klart største militærindustri. Amerikanske våpenselskaper solgte i 2024 våpen og militært utstyr for rundt 3 700 milliarder kroner. Dette er større enn hele Norges fastlandsøkonomi, og langt større enn våpenindustrien i noe annet land.

For våpenindustrien er krig og konflikt, forsvar og angrep, en forretningsmodell og ikke en unntakstilstand. Når stater er hovedkunden og skattepenger hovedinntekten, når lobbyister og folkevalgte mingler og møtes, da får vi det som kalles det militærindustrielle kompleks.

Det er kanskje greit det, at vi kjenner på følelsen av å ha dette regimet som en potensiell fiende.

Det burde vi snakke mye, mye mer om.  Men, dessverre er det fremdeles sånn at bevisbyrden på den som kritiserer stormakter og imperier veier tyngre, enn når stormakter og imperier snakker, eller viser frem makt via vold. Det er selvsagt urettferdig og absurd at den som dreper og har voldsmonopol slipper lettere unna enn kritikeren, men det er konsekvensen av et globalt samfunn som lar såkalte stormakter bli til. En stormakt er egentlig bare det landet med mulighet til mest vold og ødeleggelse, som andre land er litt redde for og må smiske for. Det er ganske infantilt alt sammen, noe vi fikk mer enn vanlig gjennom tekstmeldingene mellom NATOs Mark Rutte og USAs Trump.

At USA, herunder lydige NATO-land, har fremstått mer truende enn trygg for de andre syv milliarder mennesker denne militære alliansen ikke beskytter, er det mange som ikke har skjønt før nå, når Trump begynner å lefle med og mot sine egne. Det er kanskje greit det, at vi kjenner på følelsen av å ha dette regimet som en potensiell fiende. Tross alt har folk flest i verden en bevissthet rundt hva det kan bety å få en så stor militær overmakt som fiende. Nå kan vi godt føle på det selv, at et supermilitært USA, skapt av alle sine tilretteleggere som om vi er doktor Frankenstein, at også dette monsteret kan komme til å angripe sine nærmeste: Oss.

Den sterkestes rett er ikke forutsetningen for demokratier, men en styringsmodell som tar livet av dem.

Hvis det er sammenheng mellom demokrati og fred, slik årets Nobelkomite hevdet via årets uheldige utdeling, er greit å huske at du ikke får ekte demokratier via vold – særlig ikke vold utenfra og ovenfra– og du får ikke levende demokratier med dødelige militser innenlands, slik ICE har blitt i USA. Den sterkestes rett er ikke forutsetningen for demokratier, men en styringsmodell som tar livet av dem.

USA må demilitariseres og avvæpnes, sammen med multilateral nedrustning i verden ellers. Gi meg en nedrustningskonferanse nå, nei gi meg to, for det kommer til og trenges minst 10 før vi er kvitt en eneste missil, så det er bare for verdens statsledere å gå i gang med arbeidet. Hvis de vil da, tør, eller har fantasi til å se muligheten, eller evner å avvike fra den strukturelle makten til det militærindustrielle kompleks.