Et stille drama om pensjoner

Det pågår et stille drama bak lukkede dører om framtidige pensjoner for de om lag 7-800.000 offentlig ansatte her i landet. Uten påfallende mediestøy har alle de store arbeidstakersammenslutningene blitt med på en prosess som kan ende med et helt nytt pensjonssystem.

Den rødgrønne regjeringen forhandlet med LO, UNIO, YS og Akademikerne om dette i 2009. Jens Stoltenberg ønsket å få ansatte i staten og kommunene med på endringer som gjorde at deres tjenestepensjonsordninger harmonerte mer med prinsippene i den nye pensjonsreformen. Det lyktes han ikke med.

Slikt er nesten misunnelsesverdig.

De fire store hovedsammenslutningene avviste alle forsøk på å endre “gullpensjonen”, som gir en pensjon på 66 prosent av sluttlønn med 30 års opptjening i Statens pensjonskasse eller KLP. Organisasjonene måtte imidlertid godta levealdersjustering og svakere regulering.

Fire år etter at den moderniserte folketrygden trådte i kraft, er ikke lenger arbeidstakerorganisasjonene like bastante i sin avvisning. De ser at den gode, gamle ytelsespensjonen og særlig de skinnende 66 prosentene, vil bli hardere å oppnå for yngre medlemmer. Noen av dagens voksne forhandlere har barn som på grunn av levealdersjusteringen må jobbe til de er 72-73 år for å oppnå “full pensjon”.

De “gamle» medlemmene, som enten er pensjonert eller nærmer seg pensjonsalder, har i de samme fire årene siden 2011 erfart at kolleger i private bedrifter kan hente ut alderspensjon fra folketrygden og AFP, og samtidig tjene så mye de vil ved siden av, fra 62 års alder. Slikt er nesten misunnelsesverdig. De som er omfattet av de gamle tjenestepensjonsordningene i staten og kommunene, og i virksomheter som har den samme ordningen, får ikke tjene mer enn et symbolsk beløp ved siden av den gamle AFP-en.

Kanskje venter begge parter på hverandre?

Disse forholdene har gjort de offentlig ansattes tillitsvalgte litt mørere. Det vet arbeidsminister Robert Eriksson å utnytte. Han har nedsatt et utvalg internt i departementet som på et ikke altfor fjernt tidspunkt skal legge fram en rapport om hvordan regjeringen ser for seg en ny tjenestepensjonsordning. Ingen av organisasjonene, verken på arbeidstaker- eller arbeidsgiversida, er representert i utvalget. Men de har akseptert å bli holdt løpende orientert. Det faktum at det ikke har vært dramatiske overskrifter i mediene, tyder på at prosessen hittil har vært ansett som god.

Lenge har 20. november vært satt som tidsfrist for dette utvalget. Men denne tidsfristen blir trolig skjøvet fram i tid. I departementet håper man at man har noe å presentere før jul.

Opprinnelig ventet de fleste at en ny pensjonsordning ville bli gjenstand for forhandlinger ved det kommende hovedoppgjøret i 2016. Men stadig flere tviler på at slaget vil stå så snart. Året etter, i 2017, skal nemlig den nye AFP-ordningen i privat sektor evalueres. Dette behøver ikke forkludre det som pågår i Erikssons departement, men kan være gjenstand for strategiske vurderinger. Kanskje venter begge parter på hverandre?

For ansatte i offentlig sektor har innskuddspensjonen særlige store svakheter.

Enhver regjering, enhver finansminister og enhver virksomhetsleder vil ha billigst mulig pensjonsordninger. Det er grunnen til at svært mange private bedrifter har gått fra ytelsespensjon til innskuddspensjon. Den siste er billigere for bedriften, og arbeidstakeren tar all risiko for fremtidig verdiutvikling. De gamle ytelsespensjonsordningene gir så store pensjonsforpliktelser i regnskapet, at mange bedrifter har utnyttet sin styringsrett til å fjerne dem med et pennestrøk.

Alle er enige om at innskuddspensjonene for svært mange arbeidstakere er dårligere enn ytelsespensjonene. Men de behøver ikke være det om bedriften betaler de høyeste satsene som relativt nylig er vedtatt, og hvis ansatte står lenge i arbeid.

For ansatte i offentlig sektor har innskuddspensjonen særlige store svakheter. Den gir mindre i pensjon, den er ikke kjønnsnøytral (kvinner lever lengre og er dermed dyrere), og den er gjerne tidsbegrenset, for eksempel fram til fylte 77 år. Dessuten vil ikke alle arbeidstakere (særlig kvinner) ha tjent opp nok rettigheter til å kunne la seg førtidspensjonere ved 62 års alder.

Det første som da ryker er de ansattes “gode” pensjonsordning.

Alle disse hensynene ivaretas av dagens ordning. I staten og kommunene kan de fleste velge å gå av med AFP ved 62 års alder, uavhengig av inntekt og opptjening. Det er et gode organisasjonene ikke vil gi fra seg. Vi ser det også i organisasjonenes motstand mot privatisering av kommunale velferdstjenester. Det første som da ryker er de ansattes “gode” pensjonsordning, med milliontap i framtidig pensjon. Mange mister også retten til AFP.

Alt dette har Eriksson og hans våpendragere klart for seg. Fremskrittspartiet har i alle år yndet å være pensjonistenes fremste forsvarer. Seinest har vi sett det i forbindelse med forslaget om å utjevne gifte og samboende pensjonisters ytelser.

Samtidig ønsker departementet en mer fleksibel, og bedre harmonisert pensjonsordning som gjør det lett for arbeidstakere å skifte arbeidsgiver uten at det får store konsekvenser for pensjonen.

Erikssons utfordring er derfor å finne en ordning som har det beste fra den gamle og det beste med den nye. Ordningen må gjøre det mulig for kvinner med deltidsstilling og lav lønn å bryte målsnora ved fylte 62 år, slik at de kommer i mål med en passelig god pensjon og slipper å trygle sin fastlege eller spesialist om å bli uføretrygdet, siden det, rent økonomisk, for mange vil være en redningsplanke.

Ordningen må være like god for framtidige generasjoner som for dagens pensjonister, og stimulere til å stå lengre i arbeid.

55-åringene, derimot, bør han være mer varsom med.

Da tidligere statsminister Jens Stoltenberg i 2009 ble enige med arbeidstakerorganisasjonene om en ny AFP i privat sektor, grov han dypt i pengebingen. Det koster nemlig å få nye ordninger til å bli like lukrative som de gamle. Overgangsordninger er et stikkord. Det bør ikke være noe stort problem å tilby 30-åringer en ordning som er annerledes enn dagens, men likevel forutsigbar og med forbedret stimulans til å stå lenger. De rekker å tilpasse seg. 55-åringene, derimot, bør han være mer varsom med. De har kort tid igjen til pensjonsalder og rekker knapt å områ seg til et nytt system.

Det ville utvilsomt vært ei fjær i hatten for en utskjelt arbeidsminister fra Frp å løse opp i Stoltenbergs offentlige tjenestepensjonsfloke og samtidig sørge for en god ordning for alle. Men den fjæra har utvilsomt sin pris.