Hvor går Europas sosialdemokratier nå?

I det tyske valget fikk sosialdemokratene SPD sin laveste oppslutning siden andre verdenskrig. Resultatet i Tyskland kommer i kjølvannet av en rekke trasige valgresultater for venstresiden over hele Europa.

I regjering har det nederlandske arbeiderpartiet fått juling, fordi de som juniorpartner i en større koalisjon har fått all skyld og ingen ære for å ha regjert i vanskelige tider.

I dag blir et nytt politisk skille dratt frem mellom de såkalt «urbane» og «tradisjonelle» velgere.

Og selv i opposisjon har partier som det norske Arbeiderpartiet ikke lykkes med å vinne tilbake makten fra populister med tvilsom opptreden i regjeringen. I selve kjerneområdene for europeisk sosialdemokrati har aldri sosialdemokratene vært mer strukturelt sårbare og politisk svekket.

Resultatet i Tyskland kan ventes å blåse liv i debatten om den gradvise forvitringen av sosialdemokratenes tradisjonelle klasseforankring. Denne diskusjonen er ikke ny. Tvert imot startet den allerede på slutten av 50-tallet.

Allerede da påpekte flere den synkende andelen manuelle arbeidere og dessuten en stadig svakere kobling mellom yrke og politisk tilhørighet, begge med varsel om at grunnen under sosialistpartienes dermed ville forsvinne.

I dag blir et nytt politisk skille dratt frem mellom de såkalt «urbane» og «tradisjonelle» velgere. Yngre, mer liberale middelklassevelgere preget av liberale verdier som åpenhet og selvrealisering, er i økende grad på kant med tradisjonelle arbeiderklassevelgere som verdsetter flagg, familie og (i mindre grad) tro.

Skillet er også beskrevet som kløften mellom «anywheres» – internasjonalistene med tilhørighet overalt og har mobil identitet – og «somewheres», de tradisjonelle som har sin identitet uløselig knyttet til sted, bakgrunn og historie.

Større pengebruk fra regjeringen og økning i skatt, blir møtt med skepsis.

Likevel tyder mye på at klassenes politiske preferanser er langt mer komplekse enn som så. Ifølge The Economist består dagens arbeiderklasse i økende grad av en mangfoldig gruppe velgere, blant annet nyutdannede med en svak økonomisk posisjon, de unge og ulike tjenestearbeidere. I denne konteksten er det tvilsomt om et skille mellom de tradisjonelle og urbane er særlig fruktbart for å forstå hvordan partiene i sentrum-venstre må manøvrere i framtida.

Statsviteren John Callaghan har utarbeidet fire mulige veier framover for sosialdemokratiske partier.

Først ut er den «tradisjonelle» arbeiderklassevelgeren som legger vekt på materiell solidaritet, tradisjonelle former for kollektivisme og å beskytte politiske institusjoner som velferdsstaten. For disse velgerne er klassebaserte sosiale bevegelser som fagforeninger viktig.

Neste kategori i Callaghans modell er den «modernistiske» velgeren: hun legger stor vekt på individuell prestasjon og nyter materiell økonomisk vekst. Disse velgerne støtter en «forbrukerpolitisk» agenda som legger vekt på velstand. Større pengebruk fra regjeringen og økning i skatt, blir møtt med skepsis.

Den tredje gruppen er «post-materialistiske» velgere: De prioriterer livskvalitet og har «økologiske» bekymringer, som klimaendringer, og har et bærekraftig miljøvennlig samfunn som hovedfokus.

Mange av disse velgerne er økonomisk ressurssterke, men i økende grad har yngre «post-materialistiske» velgere fått en mer usikker tilværelse på grunn av de økende prisene på boligmarkedet, og gjeld fra høyere utdanning. Denne gruppen foretrekker større frihet fra betalt arbeid.

Borgerlønn har utvilsomt potensial til å forene uensartede grupper av velgere

Den siste kategorien i Callaghans’s modell er «hedonistiske post-modernistiske» velgere: De er liberale «nytelsessøkende» og legger vekt på sivile rettigheter og personlig frihet. De er oftere skeptisk til statlig inngripen og spesielt trukket mot mulige vinninger av ny teknologi. Disse velgerne misliker paternalismen instinktivt og vil ha større frihet til å styre sine egne liv.

Gitt den uensartede naturen til disse «modernistiske» «materialistiske», «post-materialistiske» og «postmodernistiske» velgerne, er det ikke overraskende at noen kommentatorer har sett på borgerlønn som den politiske løsningen til det moderne sosialdemokratiske dilemmaet.

Men det finnes flerfoldige innvendinger mot borgerlønn: en grunnleggende inntekt garanterer ikke inntektssikkerhet for de absolutt fattigste borgerne; prisen av borgerlønn kan være uoverkommelig høy; den grunnleggende inntekten kan distrahere fra hovedproblemet om hvordan skape effektiv sosialsikkerhet på tvers av befolkningen og dessuten kan borgerlønn øke allerede eksisterende ulikhet mellom kjønnene.

For ikke å snakke om at borgerlønn fremstår politisk umulig. Det virker usannsynlig at et forslag om borgerlønn ville ha utløst noe valgskred for SPD i det tyske valget.

Likevel har debatten om borgerlønn ikke forsvunnet. Borgerlønn har utvilsomt potensial til å forene uensartede grupper av velgere: arbeiderklassen ønsker å bli frigjort fra det vilkårlige byråkratiet som hører med velferdsstaten.

Den post-materialistiske middelklassen ønsker større frihet fra tredemøllen i det konvensjonelle arbeidsmarkedet. Det er derfor ikke så rart at Hillary Clinton flørtet med å opprette et borgerlønnsprogram i sitt politiske program under presidentkampanjen i 2016, og at sentrum-venstre partier eksperimenterer med borgerlønn i et flertall av europeiske land.

Middelklassen trenger en sterk velferdsstat mer enn noensinne.

Men dersom borgerlønn ikke er svaret for sentrum-venstre, så er oppgaven for sosialdemokrater likevel å begrense gapet mellom sine tradisjonelle støttespillere og den post-materialistiske middelklassen. Sosialdemokratiet må bygge broer mellom de som foretrekker en dynamisk økonomi og de gruppene som er mest imot strukturelle endringer. Som Harvard-økonomen Dani Rodrik sa det:

En avgjørende forskjell mellom høyre og venstre, er at høyresiden blomstrer med sterke skillelinjer i samfunnet – «oss» versus «dem» – mens venstresiden, når den lykkes, overkommer disse skillelinjene gjennom reformer som samler dem. Paradokset er at man med de tidligere bølgene av reformer fra venstre – Keynesianisme, sosialdemokrati, velferdsstaten – reddet kapitalismen fra seg selv, og effektivt gjorde seg selv overflødig.

En nøkkelutfordring er den voksende usikkerhet innenfor tradisjonelle middelklassejobber. På 1970- og -80-tallet var arbeidere i yrker uten mye utdannelse, utsatt for globalt konkurransepress. Dagens middelklassearbeidere er enda mer utsatt for globalisering, automatisering og IKT-revolusjonen.

Det er få trygge arbeidsplasser igjen, både i privat og offentlig sektor. Middelklassen trenger en sterk velferdsstat mer enn noensinne. Kollektiv forsikring mot denne usikkerheten forblir et essensielt tema for sosialdemokratiske partier over hele Europa.

(Oversatt fra engelsk av Maren Voldsnes Iversen.)